Over og under overflaten
Når vi ankommer nord med FF Kronprins Haakon blir vi møtt av en hvit verden av isfjell og havis. Ved første øyekast ser denne polare ørkenen livløs ut, men det viser seg å være motsatt. Vi er omgitt av levende skapninger – både over og under havet.
De første skapningene vi ser er flere ulike fuglearter. De vanligste er måker (Kittiwake) og alkefugler (Alle alle), men vi har også sett svart lomvi, ismåke, sabinemåke og en enslig ærfugl. Med kikkert har vi også sett større dyr som sel og isbjørn – sistnevnte kommer av og til nesten litt for nær.
Selv om livet på overflaten er vakkert og spennende å oppleve, kom vi ikke hit for å observere livet på isen. Hovedgrunnen for reisen til Svalbard er nemlig det mørke dypet og verdenen som finnes på havbunnen. Det mørke dypet har mange nærmest litt truende skygger og er en kraftig kontrast til lyset og midnattsolen på overflaten – likevel vrimler det av liv også her.
For å undersøke nattbeboerne sender vi videoriggen Campod ned gjennom et slags basseng midt i skipet; Moonpool. Bassenget er i midten av skipet hvor det ikke er noe som skiller oss fra havet bortsett fra en fallem som kan åpnes og lukkes. Gjennom bassenget kan videoriggen trygt senkes slik at den når havbunnen og gir oss informasjon om sedimentene og den marine arktiske faunaen uten at den treffer store isfjell på veien.
På bunnen oppdager vi en helt annen verden. Opptakene viser at havbunnen i dette området hovedsakelig består av sedimenter med varierende mengder søle og sand, med grus og stein, enkelte steder er det også grunnfjell. Noen steder ser vi spor etter mye tråling, mens andre områder er mer uberørte. Vi legger merke til at tettheten og sammensetningen av dyrene varierer betydelig mellom transektene våre, avhengig av hvilke substrat og vannmasser vi beveger oss gjennom. Noen dyresamfunn foretrekker en grov bunntype, som de store sjøliljene Heliometra glacialis og noen av svampene.
Variasjonene når det gjelder bunnsedimentene er tett knyttet til den geologiske historien i området. Merker på havbunnen vitner om tidligere møter med isfjell og isdekke som en gang dekket kontinentalsokkelen i Barentshavet. Et eksempel er de tallrike isfjellpløyemerkene på havbunnen. Dette er "riller" som kommer av at av store isfjell har pløyd ned i havbunnen på sin ferd bort fra innlandsiskanten. Akkurat som når en åker blir pløyd, veltet isfjellpløyingen sedimentene, og presset opp kanter på langs og fraktet steiner oppover i sedimentene. Vi vil fortelle mer om geologiske prosesser som påvirker fordelingen av ulike naturtyper i neste toktdagbok.
