Området nordvest for øya Utsira er en vidstrakt slette, jevnt dekket av sandholdig slam. Her trives sjøfjærene. En sjøfjær er ikke bare ett enkelt dyr, det er en koloni av hundrevis av bittesmå, tentakeldyr som kalles polypper. De ordner seg i en struktur som ligner en gammeldags fjærpenn, eller faktisk en fuglefjær, derav navnet. Men de kan også ha andre former.

Her ute har vi funnet et godt utvalg av ulike arter: Funiculina quadrangularis, Kophobelemnon stelliferum, Pennatula phosphorea og forskjellige arter av Virgularia. Habitatet de danner har blitt anerkjent internasjonalt som forvaltningsprioritert, og OSPAR har inkludert det i sin liste over truede og/eller minkende habitater.

Sjøfjær lever vanligvis på sediment som er mykt og egnet for graving, det gjør at det også lever mange andre arter som liker å grave her, for eksempel hummer og flerbørstemark. Via hulene de lager kommer det oksygen inn i sedimentet, det er en viktig økologisk prosess kjent som bioturbasjon (for å se opptak av en gravende slimål og flere detaljer om bioturbasjon, sjekk ut vår neste dagbok!)

Sjøfjær er filtrerende, det vil si at de venter på at strømmene skal bringe små, næringsrike partikler til de bittesmå tentaklene. Men disse interessante dyrene er ikke så passive som du kanskje tror. De kan trekke hele kroppen tilbake hvis de føler seg truet, noen ganger forsvinner de helt ned i sedimentet. Så strutser kan ikke begrave hodet i sanden som myten sier, men det gjør sjøfjær!