Rett nord for Bjørnøya, der årets MAREANO-tokt startet, er berggrunnen dominert av sedimentære bergarter fra karbontida og permtida. Disse bergartene ble opprinnelig avsatt som sedimenter, samtidig som det var svære vulkanutbrudd i Oslo-området, for mer enn 250 millioner år siden. Bjørnøya og området rundt har i løpet av de siste millioner år blitt løftet opp og erodert av isbreer under istidene, slik at vi nå finner disse gamle bergartene på land på Bjørnøya og på havbunnen rundt Bjørnøya.

Når vi kartlegger ved hjelp av video ser vi mange steder at den gamle berggrunnen stikker ut på havbunnen. Andre steder er den dekket av et lag med løsmasser, som kan bli opptil flere meter tykt. Løsmassene varierer i sammensetning, men består flere steder av skjellsand, spesielt i områdene grunnere enn 100 m.

Skjellsand er dannet av kalkskall fra døde organismer, som for eksempel muslinger, snegler og rur. Der det er fast fjell eller stein har slike organismer lett for å finne et sted å feste seg og vokse. Når dyrene dør, så løsner kalkskallene etter hvert fra underlaget de har sittet fast på, og transporteres med strømmene på havbunnen. Rundt Bjørnøya er både havstrømmene og tidevannsstrømmene sterke, og skjellene fraktes fram og tilbake på havbunnen mens de etter hvert knuses ned til mindre partikler. Slik dannes skjellsand.

På enkelte videolinjer er det så mange partikler i vannmassene nær bunnen at det nesten ser ut som det blåser sandstorm. Og det er ikke bare skjellsand som driver langs bunnen. Mange forskjellige organismer lever godt i den sterke strømmen, der de på denne måten får tilført næringsrike partikler, eller mat om man vil.

Bunndyrene i området nærmest Bjørnøya danner to ytterpunkter. Én type samfunn som vi ikke kan se, men som absolutt er tilstede under sanddynene, og en annen type som er svært synlig og der man ser fargerike arter som ikke bare lever tett i tett, men også oppå hverandre. Robuste organismer som enkelte store svamparter danner ofte et solid underlag for mindre organismer. Her vinner dyrene høyde i terrenget, noe som kan være gunstig for mattilfanget, eller de kan finne en og annen matbit i hulrom og sprekker mellom de ulike organismene.

Dyresamfunnene som lever nedgravd i sandbunnen er riktignok ikke synlig på videofilmene våre, men de kan likevel forekomme i store mengder. Disse organismene må fanges ved bruk av grabb, og er ofte mer artsrike og har ofte større produksjon pr. m2 bunnareal enn de lett synlige dyregruppene vi ser på «bunnoverflaten». Matproduksjonen i denne delen av Barentshavet er forholdsvis stor på grunn av at ulike vannmasser møtes her, og det bringes inn næringsstoffer som gir høy vekst av planteplankton. Deler av produksjonen synker etter hvert til bunnen og kommer både synlige og «usynlige» bunndyr til gode.