Videograbben under prøvetaking.
Videograbben under prøvetaking.

Slik tar vi prøver av havbunnen

«Vi geologer liker dette utstyret.»

Vi er på Garsholbanken, en fiskebanke nær Eggakanten vest for Sklinna i Trøndelag. Her skal vi filme havbunnen og hente inn sedimentprøver for å undersøke hvilke sedimenter som finnes her og for å analysere kjemisk innhold.

Vi må gjennomføre prøvetakingen på steder som gjør at den innsamlede informasjonen gir et representativt bilde av bunnen. Før toktet lager vi en stasjonsplan basert på tilgjengelig informasjon om både havbunn og vannmasser. Data fra multistråleekkolodd gir for eksempel informasjon om dypet og om hardheten på havbunnen i de øverste 5-20 cm.

Mellom alle de planlagte stasjonene på Garsholbanken bruker vi et sedimentekkolodd (TOPAS), som gir oss et to-dimensjonalt bilde av havbunnen og sedimentene under.

Kart over Garsholbanken. De røde linjene viser hvor havbunnen blir filmet. Stasjonene, markert med grønn sirkel, viser hvor vi har gjennomført fysisk prøvetaking. Kartet til venstre viser havdypet og kartet høyre viser om bunnen er relativt myk (fiolett), middels hard (oransje) eller hard (gul farge). Den stiplede linjen viser ruten for kartleggingen med start i sør.
Kart over Garsholbanken. De røde linjene viser hvor havbunnen blir filmet. Stasjonene, markert med grønn sirkel, viser hvor vi har gjennomført fysisk prøvetaking. Kartet til venstre viser havdypet og kartet høyre viser om bunnen er relativt myk (fiolett), middels hard (oransje) eller hard (gul farge). Den stiplede linjen viser ruten for kartleggingen med start i sør.
Profil fra et sedimentekkolodd (TOPAS), som viser lag av myke sedimenter over morenemateriale. Bildet oppe i høyre hjørne viser sedimenter med brunt, mykt sandholdig slam på toppen og grå sedimenter under. Bildet i venstre hjørne viser morene med store steiner på overflaten.
Profil fra et sedimentekkolodd (TOPAS), som viser lag av myke sedimenter over morenemateriale. Bildet oppe i høyre hjørne viser sedimenter med brunt, mykt sandholdig slam på toppen og grå sedimenter under. Bildet i venstre hjørne viser morene med store steiner på overflaten.

I starten av vårens første Mareano-tokt har vi utført prøvetaking og videoopptak fra flere stasjoner i den sørøstlige og østlige delen av Garsholbanken. Der består havbunnen av et tynt dekke av myke slamholdige sedimenter over kompakte moreneavsetninger; grå stiv leire med varierende innhold av stein.

Det første vi gjør på en såkalt fullstasjon, er å ta en CTD-prøve av sjøvannet rett over havbunnen. CTD er en forkortelse for conductivity, temperature og density, eller på norsk ledningsevne, temperatur og tetthet.

Deretter setter vi ut videoriggen «Chimaera» og filmer langs en 200 meter lang linje, noe som gir viktig informasjon om hvordan havbunnen ser ut. På de første stasjonene på Garsholbanken har vi sett sandholdig slam med mange graveganger etter dyr som lever på bunnen, og stedvis forekomst av stein.

Videoriggen «Chimaera» er oppkalt etter havmus (latin: Chimaera monstrosa), innfelt øverst.
Videoriggen «Chimaera» er oppkalt etter havmus (latin: Chimaera monstrosa), innfelt øverst.
Prøven fra videograbben er oppe på dekk.
Prøven fra videograbben er oppe på dekk.

Samtidig som videoriggen står på bunnen i starten av linja, tar vi prøver av sedimentene med vår videograbb, som kan operere fra en 0,025 m2 flate og inntil 11 cm ned i havbunnen. Vi geologer liker dette utstyret, fordi vi ser hva som skjer i sanntid og får presis posisjon fra videoriggen. Når videoriggen med grabb er oppe på dekk ser geologene på prøven og bestemmer hva slags sedimenter det er. Dette er en kontroll av om sedimentklassifikasjonen, som er tolket ut fra opptakene fra videoriggen, er riktig.

Etter kontrollen og uttak av en liten prøve, går det som er igjen av sedimentprøven til Naturhistorisk museum i Bergen, som bruker materialet til å se etter innhold av dyr og eventuelle nye arter.

Etter dette gjør vi klar for prøvetaking med en «van Veen-grabb», hvor biologene bruker prøven til å undersøke bunnlevende dyr. Geologene følger med på prøvetakingen, tar bilder, registrerer sedimenttype og sikrer seg en prøve.

Video, grabbprøvetaking og eventuelt bruk av en boxcorer gjør at geologene kan bestemme om det skal tas prøver med en multicorer, et redskap som kan presse rør cirka 50 cm ned i havbunnen. For å bruke dette redskapet må bunnen være myk og fri for stein og grus.

En multicorer kan ta opptil seks rør, hvor fire er i plast og to er i stål. Stålrøret blir brukt til å spore mikroplast uten fare for forurensning fra selve røret.
En multicorer kan ta opptil seks rør, hvor fire er i plast og to er i stål. Stålrøret blir brukt til å spore mikroplast uten fare for forurensning fra selve røret.

Etter denne gjennomgangen kan vi se hvordan det gikk på den første fullstasjonen på Garsholbanken: Videoen viste sandholdig slam med enkelte steiner. Den lille videograbben fikk opp sandholdig slam. Grabben som biologene bruker viste at det var et brungrått mykt topplag på 5 cm, fulgt av stiv sandholdig klebrig leire med store stein i en av de seks grabbene. Utfra dette ble det vurdert at det ikke var noen god idé å ta prøver med multicoreren her, da det harde underlaget kunne skade både rør og multicoreren. Slike flere tusen år gamle bunnsedimenter er heller ikke interessante for kartlegging av miljøgifter.

Men det kommer flere muligheter for å ta denne typen prøver på andre stasjoner på Garsholbanken.

Powered by Labrador CMS