Havedderkopp, hestereke og slangestjerne.
Havedderkopp, hestereke og slangestjerne.

Spennende dyreliv utenfor Svalbard

Den arktiske faunaen er for de fleste kanskje best kjent fra bilder og filmer av isbjørn, sel og hvalross. Økosystemet i grenselandet mellom is og hav er fascinerende og skjørt. Mindre kjent er livet på havbunnen i de polare strøkene av Arktis.

Mareano kartlegger nå dyresamfunnene og sedimentene i flere områder nord for Svalbard, på sokkelen og skråningen ned mot polbassenget. På dette toktet med FF Kronprins Haakon konsentrerer vi oss om områder hvor vi må bruke isgående fartøy.

Videoriggen Campod senkes ned gjennom «moon pool». Utenfor skutesida ligger isen tett.
Videoriggen Campod senkes ned gjennom «moon pool». Utenfor skutesida ligger isen tett.

Mens isen ligger tett rundt oss på alle kanter, kan vi senke redskap ned fra «moon pool», en luke midt i skipet med åpning rett ned i havdypet.

Havet i polare områder er kaldt, det sier seg selv. I overflata, der hvor vi har målt med CTD (en sonde som vi senker ned til bunn som måler temperatur, saltholdighet, klorofyll og oksygen) ligger temperaturen på mellom -1,5 og -0,4. Nord for Svalbard finner vi rester av Atlanterhavsvannet med en temperatur på +2,8 °C på 200 m dyp. Dypere nede synker temperaturen gradvis, og vi målte – 0,5 °C på 1300 m dyp. Dette er vann som kjøles ned og synker på ferden sin inn i pol-bassenget.

Vi startet undersøkelsene i nordlig del av Kvitøyrenna, som ligger mellom Kvitøya og Nordaustlandet. Dette er et sokkelområde med dyp ned mot ca. 500 m. Her er det minusgrader ved bunnen og flere steder ganske sterk strøm.

Polartorsk og slangestjerne, nordøst i Kvitøyrenna.
Polartorsk og slangestjerne, nordøst i Kvitøyrenna.

På grunt vann er det flere arktiske arter som vi ikke finner lenger sør, for eksempel polartorsk, men mange av artene som vi ser på video og samler inn med bunnredskaper, forekommer også i kaldt vann i de dype deler av Norskehavet, hele veien sørover til Skottland. I de polare områdene forekommer disse artene ofte grunnere enn i Norskehavet.

Tett bestand av fjærstjerna Heliometra nordøst i Kvitøyrenna.
Tett bestand av fjærstjerna Heliometra nordøst i Kvitøyrenna.

På strømrike lokaliteter finner vi enger med fjærstjerner, blomkålkoraller og ulike svampsamfunn. Flere steder står sjøfjæren Virgularia så tett at den danner sjøfjærbunn, som i likhet med korallskog og svampsamfunn er en sårbar naturtype.

På 400 meters dyp, nord for Kvitøya var det mange spor etter bunntråling.
På 400 meters dyp, nord for Kvitøya var det mange spor etter bunntråling.

Bunntråling foregår også nord for Svalbard og vi ser sporene etter denne aktiviteten spesielt på dyp mellom 400 og 500 meter.

Grisehalekorall, <span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Radicipes gracilis</span>, på 700 meters dyp nord for Kvitøya.
Grisehalekorall, Radicipes gracilis, på 700 meters dyp nord for Kvitøya.


Noe av det mer spesielle vi har observert så langt er bløtbunnskorallskog med grisehalekorall og bambuskorall og tette bestander av muslingen Bathyarca glacialis. I tillegg har Mareano for første gang filmet håkjerring. Den kom helt opp til kamera, langsomt og rolig og med en karakteristisk parasittisk hoppekreps på øyet.

Høy tetthet av muslingen <span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Bathyarca glacialis</span> nord i Kvitøyrenna. På bildet ser vi ikke selve muslingen, men kun de lyse flekkene med sedimenter som de graver frem.
Høy tetthet av muslingen Bathyarca glacialis nord i Kvitøyrenna. På bildet ser vi ikke selve muslingen, men kun de lyse flekkene med sedimenter som de graver frem.
Håkjerring på ca 300 meters dyp nord for Kvitøya.
Håkjerring på ca 300 meters dyp nord for Kvitøya.
Powered by Labrador CMS