Regjeringen utlyste 29. mars områdene Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord for havvindutbygging. Dagen etter stakk vi til sjøs fra Bergen med forskningsskipet G.O. Sars. Påsken har vi brukt til kartlegging i og ved de utlyste områdene, for å fremskaffe kunnskap om miljøtilstanden her før utbygging starter. Deler av Utsira Nord ble kartlagt i 2022.

Havvindområdet Sørlige Nordsjø II ligger på 50-60 meters dyp i, som navnet tilsier, sørlige Nordsjøen. Vi har kartlagt et område på litt over 2000 kvadratkilometer som strekker seg nesten 100 kilometer østover mot Norskerenna, med vanndyp fra 45 meter til 155 meter. Her har vi funnet et stort spenn av naturtyper, med spennende strukturer. Nytt av året var at vi hadde med oss undervannsfarkosten (AUV) Munin, som er utstyrt med topp moderne teknologi for avbildning av havbunnen (se egen nyhetssak). Den gav oss detaljerte observasjoner av et landskap vi slettes ikke hadde forventet oss.

La oss starte i de dypeste delene, lengst øst ned mot Norskerenna. Her finner et furet undervannslandskap, med kilometerlange rygger og renner som er opptil 10 meter dype. Bunntypene veksler mellom slam i rennene, og grus, stein og blokk på toppen av ryggene. Rennene og ryggene er resultatet av at gigantiske isfjell, som drev i Norskerenna mot slutten av forrige istid, stakk kjølen ned i havbunnen, og grov ut isfjellpløyemerkene. Her ser vi sjøkreps og rødpølser, mens hardbunnsvamp og store anemoner sitter blant steinene for å fange plankton i strømmen.

Like innenfor, på ca. 100 meters dyp, ligger en 20 kilometer lang, 2 kilometer bred og 15-20 meter høy langstrakt sandbanke med sandbølger på toppen. Sandbølgene er opptil 3-4 meter høye og 100-300 meter brede. Dette er et næringsfattig miljø, med lite dyr bortsett fra noen få femarmede sjøstjerner som håper å finne noen velsmakende slangestjerner eller mindre sjøstjerner.

Størstedelen av området består av store sletter med middels- til grovkornet sand, stedvis med litt grus. Sandrifler finnes nesten alle steder, gjerne med det vi kaller «marin snø» (dødt organisk materiale) mellom rifleryggene. Denne bunntypen har få organismer, men det er mulig å treffe gravende kråkeboller, flere sjøstjerne-arter, og sjøfjær. Vandrende flyndre og tobis sees med jevne mellomrom i tillegg.

Noen steder finner vi veldig spesielle strukturer, hvor det er tydelig at det har vært sterke strømmer involvert. Sanden er stedvis erodert vekk, og har etterlatt seg forsenkninger som senere er blitt fylt med sand hvor det er utviklet intrikate mønster av flotte sandrifler.

Andre steder ser vi at de sterke bunnstrømmene har erodert vekk topplaget av sand, og blottet underlaget som består av morene med store blokker. Her liker hardbunnsfaunaen seg, med arter som vakre mosdyr, begerkorall og svamp.

I de grunneste områdene rundt 50 m fant vi noe vi ikke hadde ventet: store steinurer med meterstore blokker. En av forekomstene er knyttet til en minst 3 kilometer lang og 10 meter høy svakt buet rygg. Ryggen er laget av grove sedimenter, der blokker på over en meter i diameter ligger sammen med sand, grus og stein. Dette ser ut til å være restene av morenerygg – en rygg av løsmasser som er skjøvet opp av og/eller smeltet ut av en isbre.

Mange av steinene og blokkene som vi ser er temmelig runde. Dette skyldes at ryggen lå i strandsonen for ca. 12-13.000 år siden. Derfor kunne bølgene vaske vekk mesteparten av de finkornede partiklene som ryggen besto av, og samtidig ble blokkene avrundet – akkurat det samme som skjer på strender i kystsonen i dag hvor store bølger treffer land. På den tiden var havnivået mye lavere fordi mye vann var bundet opp i isen som dekket store deler av kontinentene, inkludert Norge.

På slike rygger med hardt underlag og kanskje ekstra sterke strømmer lever dødmannshånd-koraller, store sjøanemoner og andre hardbunnsdyr, mens tepper av røde kalkalger dekker steinene når vannet er grunt nok til at de får nok lys. Akkurat på denne ryggen fant vi også en helt spesiell art – O-skjell.

Den livlige og alltid skiftende Nordsjøen la grunnlaget for en begivenhetsrik og produktiv påske for både forskere og mannskap. Vi har latt oss fascinere av fantastiske landskapsbilder og et imponerende mangfold, og flere om bord har fått et helt nytt syn på et av våre mest kjente havområder. Og ikke minst så vil dataene og observasjonene vi så langt har samlet inn vil bli svært viktige for å sikre en bærekraftig forvaltning av Nordsjøen i årene som kommer.