Forventningene er høye. På kartet står det markert «høy reflektivitet», men hva betyr det? Det vil si at tidligere undersøkelser fra Kartverket med multistråle-ekkolodd av havbunnen, har fått signaler som viser at havbunnen her er hardere enn omgivelsene. Dette høres lovende ut! Kanskje vi finner koraller? Eller kanskje er det noe mer?

Sulabanken ligger nord for Frøyabanken, midt i området som skal kartlegges under dette toktet, utenfor Trøndelagskysten. Arbeidet med å undersøke utbredelsen av kaldtvannskoraller i norske havområder foregår i det omfattende kartleggingsprogrammet Mareano, hvor Norges Geologiske Undersøkelse (NGU), Havforskningsinstituttet (HI) og Kartverket er aktive partnere. Dette tverrfaglige samarbeidet har pågått siden 1999.

Korallrev skiller seg ofte ut i kart over dybdeforhold da de danner små høyder som skiller seg ut fra resten av havbunnen. Det er umulig å si om korallene er i live bare ved å bruke kartene. Derfor er videoriggen et svært viktig redskap for å bestemme tilstanden til revet.

Sularyggen er en forhøying på opptil 40 meter opp fra havbunnen. Den består hovedsakelig av sandstein fra Paleocen-epoken (56 millioner år siden).

Under siste istid ble store fragmenter av berggrunnen revet løs av isen og senere lagt igjen på havbunnen som mindre blokker og steiner. Eksempler på dette finner vi blant annet i landformer som pløyemerker (lange furer, omgitt av 1-3 meter høye rygger der steiner ofte ligger i overflaten) og morener (lange rygger som går parallelt med isfronten, som også har et høyt innhold av stein). Disse formasjonene er ideelle for vekst av koraller da de gir godt fotfeste for korallarver, samtidig som den ekstra høyden gir dem bedre tilgang på næring og oksygen fra havstrømmer.

Det finnes mange forskjellige korallarter i norske farvann, men bare en som danner ordentlige rev: Desmophyllum pertusum. Denne steinkorallen finnes bare på dypt og i kaldt vann. Som alle koraller består den av en koloni med individuelle polypper som henger sammen og deler på næringsstoffer. Til forskjell fra sine tropiske artsfrender har ikke disse korallene symbiontiske alger (disse tilfører fotosynteseprodukter til korallen) og er dermed ikke avhengige av sollys. I stedet må den selv forsyne seg med mat, det vil si partikler fra vannet, som for eksempel plankton og detritus. Korallen vokser svært langsomt, og revene som finnes i norske farvann kan være flere hundre år gamle. Dypvannskorallrev utgjør unike habitater, med et stort artsmangfold. De fungerer som skjulested, mat og barnehage for mange andre dyr, blant annet for fiskeyngel. På Sularevet finnes også den mer sjeldne steinkorallen Madrepora occulata.

Sularevet skuffet absolutt ikke oss forskere om bord! Det er mye og se for både biologer og geologer. På toppen av ryggen dukker ikke bare korallgrus og korallblokker opp, men også levende og vakre Desmophyllum!

Desmophyllum-rev består av tre soner fra bunnen til toppen av revet. Nederst finner vi den såkalte «coral rubble» som består av knekt korallgrus. Her finner vi mange krepsdyr og ofte svamper. I mellometasjen finner vi døde Desmophyllum, som har fått en grå farge, og som nå fungerer som bolig for ulike organismer. Her ser vi ofte hornkorallarter, som Paragorgia arborea (hvit) eller risengrynskorallen Primnoa resedaeformis (rosa). Sammen med korallene ser vi ofte den store bergmuslingen Acesta excavata som sitter festet på de døde korallene (Fig. 3). Øverst på revet, og ofte på kanten, finner vi de levende (hvite) Desmophyllum polyppene. Her er vannstrømmen god og næringstilgangen best for korallen (Fig. 4).

Dypvannskorallrev er ikke bare pene, de er også viktige. De er et viktig habitat for dypvannsfisk, for eksempel uer. På grunn av stort artsmangfold og sårbarhet mot forstyrrelser, som for eksempel fra menneskelige aktivitet, er kaldtvannskorallrev klassifisert som sårbare habitater («Vurnerable Marine Habitats»).