Naturvern

Julius i Østmarka med sykkel
Julius i Østmarka med sykkel

Trenger vi virkelig en nasjonal­park i Oslomarka?

Hva skjer om #ØstmarkaNasjonalpark blir en destinasjon som skal utvikles på samme måte som Besseggen og Trolltunga?

Østmarka har gitt meg noen av mine fineste naturopplevelser de siste årene. En sommerdag gikk jeg sammen med min kone og vår tomåneders gamle datter fra Losby for å overnatte på den lille hytta Stallen ved Røyrivannet. Derfra gikk vi en tur opp til Tonekollen. Vel oppe, kun noen få mil fra Oslo, ser vi ikke et eneste tegn til storbysivilisasjon.

Vi har gått Flyktningeruta, eller «Østmarka på tvers», med en lang pause på kaffistova Vangen, fulgt blåstiene, funnet bortgjemte kjentmannsposter, gått opp en ås, ned et juv, opp igjen, om og igjen. Østmarka har kanskje det fineste Oslomarka byr på; en lang kulturhistorie med tømmerfløting, seterdrift, husmannsplasser og hyttegrender. Vegetasjonen er utfordrende og har gjort at den ikke har blitt utsatt for alt omfattende skogbruk og bygging av driftsveier i de innerste delene av skogen. Og det er også hit, som ulven finner tilfluktssted innimellom.

Siden 2012 har den den ideelle foreningen Østmarkas Venner kjempet for sterkere beskyttelse av områdene sentralt i marka, gjennom restaurering av leveområder for truede arter. Etter flere års saksgang har dette nå resultert i vern av et sytti kvadratkilometer stort skogsområde i det østlandske lavlandet – rett rundt hjørnet hvor t-banen stopper. En nasjonalpark i Oslo - alle er vel glade for det? Men jeg er usikker. Trenger vi virkelig en nasjonalpark her? 

Noen strengere tiltak er det mulig å se i den nye forskriften. Det skal bli vanskeligere å bruke drone og drive motorisert ferdsel, i tillegg blir det tydeligere retningslinjer og forbud mot arrangementer som terrengløp og sykkelritt. Skiløyper vil fortsatt prepareres gjennom vinteren, og stinettet, damanlegg og kraftledninger vil bli vedlikeholdt, og kjentmanns- og (tur)orienteringsposter vil kunne henges opp. Det kan derfor nesten virke litt banalt, hvis alt er som «før» og vernet intakt. 

Det er mange ideelle, politiske og byråkratiske instanser og prosesser som har jobbet for utnevnelsen «den fineste status vi kan gi til naturen». Med denne statusen vil nå også Østmarka kunne få et mulig «løft», og bli del av et større nettverk av «verneverdig norsk natur». 

I andre, mer velkjente, nasjonalparker har vi opplevd en økende turisme under lang tid. Folk kommer, og folk går – det er jo selve greia det. Samtidig, begynner vi nå å fjerne stier og hytter på grunn av naturinngrep som endrer naturen for alltid. NRK viste oss nylig hvor store areal av urørt natur vi bygger vekk hvert år. Som blant annet påvirker villreinstammen kraftig, og myrområder som holder karbongass. Nasjonalparker gir oss frihet, turer, selskap og friske opplevelser. Det gir oss også flere hytteområder, veier, losjimuligheter, besøkssenter, arbeidsplasser og andre samfunnseffekter som bygder og kommuner så sterkt etterspør i tilknytning til den monumentale naturen. 

Så, spørsmålet gjenstår. Trenger skogen, naturen, marka virkelig denne statusen? Østmarka var allerede strengt beskyttet som naturreservat, og det fantes ingen risiko for at skogen her skulle bli «misbrukt». Vi har også markaloven, en demokratisk lovnad som blant annet skal sikre «bevaring av natur og kulturmiljø» og «tilrettelegge for friluftsliv». Er ikke dette nok?

Min spekulasjon er at den nye statusen mest sannsynlig vil komme til uttrykk gjennom den fremtidige merkevaren «Østmarka nasjonalpark», som vil få en egen «identitet» med nettside, logotype, skilter, besøkssenter og så klart, en Instagram-konto. Hvis vi følger logikken til nasjonalparkutnevnelser i Rondane, Jotunheimen, Hardangervidda og andre fjelltrakter, så ser vi hvordan destinasjonsselskaper, offentlige organer og lokale serverings- og overnattingssteder lever godt på og bruker disse merkevarenes renommé. Det er mange aktører og interessenter som driver på denne intensiveringen hvert år.

Vi vet hvilken høy status nasjonalparker har i vår «outdoor»-frelste nåtid (særlig i og etter pandemien). Klær, sko, utstyr skaffes (og skiftes ut) og all slags aktivitet og reiseliv kombineres året rundt. For oss som bruker osloskogen – og vi er en liten gjeng – så vil statusen utgjøre en liten forskjell. Vi kommer til å kunne bruke marka på lik linje som tidligere. Men jeg sitter igjen med en stor tvil, kanskje også frykt. Hvordan vil «kommodifiseringen» av naturen komme til å påvirke området på sikt? 

Neste år er det «Friluftslivets år», noe som vil bli markert i storbyen gjennom arrangementer og utflukter. Her vil nok nye «Destinasjon Østmarka» tiltrekke seg noen nye målgrupper – som jo er bra – samtidig som det vil kunne skape større inngrep og opptråkkede stier – som jo er mindre bra – i vår kjære nærmark. Denne ambivalensen som vi kjenner oss igjen i, og omtaler som «friluftslivsparadokset». 

Jeg kommer fortsatt til å kunne gå og se ut over Tonevannet, opp på Kjerringhøgda, inn på Bøvelstad og nyte frisklufta i Rausjøgrenda. Jeg tror også at flere enn meg kommer til å bli tiltrukket av #ØstmarkaNasjonalpark, når det blir pakket inn av kommunikatører, entreprenører og flanører som skal gjøre markagrensa til et brukervennlig grensesnitt, og bruke dess naturlige egenverdier som visuelle ideer i sosiale medier. 

Jeg stiller meg tvilende til at naturen får det fineste vern og status – og kommer flere til gode. Akk meg. 

Powered by Labrador CMS