Jeg har jobbet med natur og friluftsliv i mange år, men jeg har ikke definert meg som en naturverner. Jeg har sett på naturvernere som semi-raddiser kledd i ullskjerf og falmende bomullsklær - sånne som legger seg ned foran gravemaskiner og bulldosere, og som liker å bli båret vekk mens Dagsrevyen filmer. Jeg har ikke planer om å legge meg ned foran bulldosere, men jeg har planer om å kjempe for å bevare det vi har igjen av fri natur. «Oppvåkningen» skjedde på en skitur nordvest i Nordmarka.

Majestetiske Gyrihaugen er et av de flotteste utkikkspunktene på Østlandet. Er det klart vær kan man se Oslofjorden, Gaustadtoppen, Blefjell og Norefjell på en gang. Gyrihaugen er et avholdt mål for turfolk og blir hyppig besøkt hele året. Da jeg nådde Gyrihaugen i januar skjønte jeg at noe hadde skjedd. Halve toppen var sprengt bort. Tilbake lå et planert område på størrelse med en fotballbane. En to kilometer lang ny anleggsvei skjærer seg nå gjennom gammel granskog. Dette er i et område der naturen egentlig skal være vernet mot inngrep og utbygging.

Markaloven skal beskytte områder som dette.

Unødvendig rasering av natur

Historien om hva som har skjedd på Gyrihaugen er bare trist. Tragisk er kanskje et mer treffende ord. Forsvaret ønsket å bygge en ny radarstasjon på toppen av Gyrihaugen. For å få til dette mente de at det måtte bygges ny anleggsvei og planere toppen. Dispensasjonssøknad ble sendt til Ringerike kommune, som innvilget denne uten særlig støy. Norges og NATOs forsvarsevne trumfer lett argumenter om biologisk mangfold og naturens egenverdi. Og det vil sikkert mange være enige i.

Etter at grunnarbeidene var ferdigstilt våren 2023, fant Forsvaret ut at de ikke kunne bygge radarstasjon på Gyrihaugen likevel. Det var oppdaget interferensproblematikk med andre militære anlegg i nærheten. Forsvaret tok med seg anleggsmaskinene sine og etterlot seg en skamfert natur.

Eksempelet fra Gyrihaugen er spesielt fordi inngrepene viste seg å være fullstendig unødvendige. Men bortsett fra aspektet om unødvendighet, så er ikke denne saken spesiell. Vi klarer ikke å bremse nedbyggingen av natur; heller ikke natur som er vernet.

Dagens forvaltningsmodell, med lokal beslutningsmyndighet i utbyggingssaker, har spilt falitt. NRK med «Oppsynsmannen» Bård Tufte Johansen har forbilledlig dokumentert dette gjennom vinteren. Det er ingen som har ansvar for å overvåke utbyggingen eller koordinere inngrepene på nasjonalt plan.

«Arealnøytralt»

Vår relativt ferske klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen har riktignok iverksatt noen utredninger, men noen planer om å endre på dagens ordning har han ikke. Han tror folk i kommunene er opptatt av å ta vare på sin egen natur. Et naturregnskap kan han likevel love, i 2026. Han har også et mål om at Norge skal bli arealnøytralt.

Det tror jeg betyr at summen av nye inngrep ikke skal overstige naturgjenoppbyggende tiltak. Med dette som mål kan en i praksis fortsette å bygge ned fri natur dersom en planter noen trær og busker på en nedlagt søppelfylling eller parkeringsplass.

Tapte verdier

For meg var det noe som endret seg da jeg oppdaget at Gyrihaugen var sprengt bort. Gjennom mitt friluftsliv har jeg blitt glad i steder som Gyrihaugen. Da jeg mistet noe jeg hadde kjært, så kjente på verdien av det jeg ikke lenger har. Og sånn er vi vel skrudd sammen, både i forhold til andre mennesker og til natur?

I dette ligger det samtidig en mulighet. Muligheten ligger i at dersom vi klarer å utvikle nære relasjoner til natur, så vil vi ønske å verne disse verdiene. Det er når elva begynner å bli tom for fisk at laksefiskeren vil si at noe må gjøres. Det er når torsken ikke lenger lever i Oslofjorden, at torskefiskeren vil iverksette fredningstiltak. Det er når skrikene på fuglefjellet stilner, at ornitologene vil rope et varsku.

Friluftsliv som relasjonsbygger mellom mennesker og natur

Hvis vårt demokratiske styresystem fungerer, kan det være mulig å ha tro på at politikerne vil lytte til grønne argumenter, dersom røstene blir mange nok. Og her har friluftslivet et potensial.

Friluftslivet, utøvd gjennom familiene, barnehagene, skolene, organisasjonene, utdanningsinstitusjonene og på privaten kan bidra til at det etableres nære relasjoner mellom mennesket og natur. Relasjoner som bidrar til at også neste generasjon kan by opp til kamp dersom de blir truet.

Så kan man spørre seg om inngrepet på Gyrihaugen egentlig er så farlig? Om noen år vil sikkert de verste sårene være dekket av gress, trær og mose. Utsikten vil være den samme (i hvert fall hvis du vender ryggen mot fotballbanen). Men noe er tapt. Blant forskere som sysler med natur og biomangfold er det blitt hevdet at alle seire er midlertidig mens alle nederlag er permanente.

På Gyrihaugen var dette et nederlag for naturen, og konsekvensene er permanente.