I anledning VM på ski står menn som meg i kø for å forkynne langrennssportens undergang.

Der skiskeptikeren for femten år siden var nostalgiker og lengtet tilbake til en svunnen tid, har vi skeptikere anno 2025 resignert.

Vi har sluttet å se på, skjønner ikke hvorfor andre gjør det og fryder oss i skjul over synkende seertall. Var det ikke det vi sa? Sporten er ferdig og vi kan like gjerne la den «dø en stille død», slik spaltist Ørjan Greiff Johnsen foreslår i Nettavisen den 26. februar.

For: «Det er jo drepende kjedelig». 

Dessuten smelter snøen.

At det blir færre dager med snø, er naturligvis langrennssportens altoverskyggende problem.

Er et annet problem at langrenn har blitt kjedelig?

Jeg har sett i speilet og innsett at jeg har tatt feil. Langrenn skal være kjedelig. Det bør både vi skeptikere og de som gjør sporten om til TV-underholdning forstå – og omfavne. 

TV-sportens estetikk

Hvorfor se sport på TV i det hele tatt? Finnes det bedre grunner enn at den vi heier på kanskje vinner?

I boka Watching Sport hevder filosofen Stephen Mumford at det å se på sport innbyr til estetiske erfaringer.

PPTV-sportens estetikk kan deles i tre, ifølge Mumford.

For det første konsentreres tilskuerblikket om kropp: Om bevegelse, form og beherskelse; kroppsutrykk og uteseende som signaliserer styrke, teknikk, eleganse, ynde, smidighet, rytme, reaksjon og stil.

I sporten beundrer vi kropp uten baktanke; vi ser svenske Johan Olsson gå på ski uten å se annet enn vakker skiløping.

For det andre kan TV-seeren la seg fenge ikke bare av den enkelte kroppen, men av mønstre som oppstår utøvere imellom og mellom utøverne og omgivelsene: Mellom medspillere på et fotballag på grønt gress, mellom motspillere på hver sin side av nettet på tennisbanen eller i et sykkelfelt der mer enn hundre kropper og sykler beveger seg både bortover veien og i forhold til hverandre.

I ballspill gir det mening å snakke om det estetiske i geometriske former mellom spillere, med ballbanen som strek, i et stadig omskiftelig mønster.

I sykling – som i langrenn – dreier det seg kanskje om noe slikt som velbehaget ved å få glimt av system i kaoset, som når et sykkelfelt trekker mot veikanten i sidevind eller når en langrennsløper skrur opp farten og får følge av sine sterkeste konkurrenter. 

For det tredje byr sport på drama.

Sportens dramaturgi spiller på mange av det litterærere dramaets virkemidler, men skiller seg fra dette ved å ikke ha et allerede nedskrevet forløp.

Hva som skjer mellom start og mål, vites ikke av noen før dramaet utspiller seg in real time. Ekthet og uvisshet blir i seg selv virkemidler; empati og identifisering, skuffelse og sensasjon går hånd i hånd.

Begrepet suspense savner en god norsk oversettelse, men sikter til fornemmelsen av forventning som oppstår når noe holdes tilbake for oss, når «spændingen ‘strækkes ud’», med den danske filosofen David Favrholdts ord, slik at «publikum i lang tid ikke ved, om der vi ske det ene eller det andre».

Noen ganger vet vi ikke om det vil skje noe bemerkelsesverdig i det hele tatt, men venter i spenning likevel. Og noen ganger venter vi på spenningen.

Den kjedelige sporten

Som estetiske kategorier forholder verken dramaet, de abstrakte formene eller kroppsutrykkene seg til oppmerksomhetsøkonomiens logikk, der et underholdningsprodukt til enhver tid må engasjere for at seeren ikke skal miste interessen.

Snarere tvert imot: Visse estetiske erfaringer fordrer god tid. I dette perspektivet kan sporten tillate seg å være litt kjedelig.

Det beste eksempelet på kjedelig sport er selvfølgelig sykkelsportens lange etapperitt. I 2024-utgaven av Tour de France brukte Tadej Pogacar 83 timer, 38 minutter og 56 sekunder på veien til gul trøye i Paris.

Han som kom sist, syklet i ytterligere seks timer. I løpet av all denne tiden skjedde det i grunnen ganske lite. Hver fjerde time ble det kåret en etappevinner.

Like ofte vant en rytter en innlagt spurt. På gode dager var forsøkene flere, men kun én gang om dagen lyktes én eller flere syklister i å rykke fra feltet og etablere dagens utbrudd.

Selv om syklistene veltet altfor ofte, skjedde også det egentlig nokså sjeldent. Mange skrur på TV-sendingen når det nærmer seg målgang, men det finnes også de som skrur på mye tidligere – og venter.

Sakte-TV kom ikke til norske TV-kanaler med Bergensbanen minutt for minutt i 2009, men var der allerede i 2003 da TV2 startet opp sine sendinger fra Tour de France.

Sendingene ble populære ikke til tross for, men fordi særlig Johan Kaggestad gjorde noe sportskommentatorer sjelden gjør: Snakket om andre ting enn sport. Noen ganger var han til og med stille. 

Det er langt mellom begivenhetene i Tour de France. Når det likevel er et marked for TV-sendinger fra start til mål hver eneste dag, kan det være fordi kjedsomheten er en del av appellen?

«Ventinga var halve moroa med langrenn – for oss som såg på», skriver nostalgikeren Gudmund Skjeldal om langrenn i tidligere tider.

Kanskje er det langt på vei én av hans innsikter jeg tangerer i denne teksten. Men var det virkelig så morsomt å vente? Eller kan ventingen ha vært kjedelig, men likevel god? 

Kjedsomhetens estetikk

I boka Kjedsomhetens filosofi, skiller Lars Fr. H. Svendsen mellom eksistensiell kjedsomhet og situativ kjedsomhet. Svendsen og filosofihistorien har lite positivt å si om den eksistensielle kjedsomheten.

Jeg slår heller et slag for den situative kjedsomheten som oppstår i møte med det kjedelige, i ventingen på at noe forløsende skal skje, «som når man venter på noen, er på forelesning eller tar toget» og kjenner «lengsel etter noe som begjæres» . 

Selv kjeder jeg meg kanskje aller best når jeg hører på langsom musikk. De åpne rommene i et klassisk musikkstykke som bygger sakte mot klimaks, inviterer meg som lytter til å på samme tid føle og hige etter å endelig oppleve klimaksets velbehag.

Følelsen forsterkes for hver gang jeg hører stykket og blir stadig bedre kjent med hvordan dets deler står i relasjon til hverandre.

Har jeg hørt stykket mange nok ganger, henger finalens forløsning over de øvrige satsene som en tiltagende forventning. Ventingen på det som kommer er lengselsfull og kan i utålmodige øyeblikk bli kjedelig.

Men den er like fullt behagelig. 

Følelsen er nok mindre påtrengende i møte med sporten, men for den som har sett mange lange sykkelritt på TV og kjenner til konturene av det som kommer, er det noe tilfredsstillende i å bare være i noe en vet at, om en stund, kan komme til å føles bedre:

Den siste stigningens dramatikk eller spurten som Aleksander Kristoff kanskje, bare kanskje vinner. Forventningen gir innhold til ventingen, som forblir kjedelig og sløv, men likefremt behagelig.

På dette punktet er kjedsomhetens estetikk forenelig med å ha lyden fra TV-sendingen på i bakgrunnen mens man gjør andre ting. Det neste punktet krever at seeren utstår kjedsomheten og blir sittende foran skjermen. 

For om vi konsentrerer blikket om det som skjer i et sykkelløp – hundre døsige kilometer før mål – rettes ikke oppmerksomheten bare mot det som skal komme, men mot det som er:

Mot kroppene i samspill med omgivelsene, for eksempel – mot hvordan sykkelfeltet snirkler seg gjennom kultur- og naturlandskap, over høye fjell, ned i trange daler, langs brosteinsbelagte gater i bildeskjønne landsbyer, eller langs gjørmete åkere i Belgia i mars, vårlige vinranker i Italia i mai eller franske solsikkeenger i full blomst i juli.

Når sporten er kjedelig, kan dens omgivelser havne i forgrunnen. Nettopp derfor kunne Johan Kaggestad prate så mye om slott. Og nettopp derfor var det mer naturlig for TV-produsentene å sende skiløperne ut i skogen den gang de fremdeles hadde god tid. 

Det mystiske, lange rennet

Kanskje var tiden og ventingen én gang langrennets forse. Langrennsløperne forsvant ut i skogen – og kom tilbake igjen. I mellomtiden ventet man – både tilskuerne og de som så på TV.

Ventingen ga suspense, men kanskje vel så mye mystikk – i fornemmelsen av at noe ble holdt tilbake for seeren ikke bare for en liten stund, men for godt.

Fikk man noen gang egentlig vite hva som skjedde der ute i skogen? Hva som skjedde der ute i skogen, fikk man egentlig aldri vite. Hvordan kom han så tidlig til passeringspunktet?

Og hva med han – han må da ha hatt et uhell?

Ingen norsk idrettsutøver har blitt ventet på mer enn Gjermund Eggen.

I VM i Oslo i 1966 var snø, trær og konturene av en skiløype alt TV-seerne fikk se mens de ventet på at Eggen skulle komme tilbake fra skogen, tilbake til sivilisasjonen og til skistadionet, på vei mot gull på femmila.

Eggen gikk fort, men tok seg likevel god tid. I dag står NRK-klippet som et fortidsminne. Langrenn har tatt til seg oppmerksomhetsøkonomiens logikk, og blitt en annen sport. Langrennssportens paradoks er selvfølgelig at det lange rennet ikke lengre er spesielt langt.

Selv femmila kan være unnagjort på samme tid som en fotballkamp med tilleggstid og pause, mens en tikilometer ikke tar de beste stort mer enn 20 minutter.

I kamp om TV-tider, sponsorflater og de oppvoksende generasjonenes oppmerksomhet, har ikke langrenn lengre tid eller plass til det lange rennet.

Avstandstagningen til de store avstander har tilsynelatende vært så viktig at de virkelig lange rennene, som Vasaloppet og Marcialonga, har fått andre betegnelser: Først turrenn; i senere tid langløp.

Fellesstartens misforståelse

I et forsøk på å bli mindre kjedelig, ble langrenn kortere. Så kom fellesstarten. Som med kulturimporten Tour de Ski, var sykkelsporten en åpenbar inspirasjon. Dersom skilederne og TV-produsentene trodde at fellesstarten skulle fylle den allerede avstumpede tiden med mer innhold, må de ha misforstått øvelsens idé.

For som en gjengs etappe i Tour de France, er også de fleste fellesstarter i langrenn fattige på begivenheter.

Også her kåres en vinner ved målgang – etter en spurt, et sent rykk eller som en notis en times tid etter at noen, slik Therese Johaug gjerne gjør det, har gått fra underlegne konkurrenter tidlig og, som det heter, aldri sett seg tilbake.

Underveis skjer ting av mer subtil betydning: Noen øker farten, andre senker den igjen, en løper brekker en stav, noen krangler, konstellasjoner oppstår og endres. 

Den som stoler på TV-produksjonen, kan la seg forlede til å tro at fellesstart fordrer oppmerksomhet om sporten fra start til mål. TV-bildene slipper sjelden løperne av syne. Kommentatorene er fanget av bildene – som gir mye å bemerke, uten å være bemerkelsesverdige av den grunn.

Omgivelsene, med tribuner (noen ganger fylt med ivrige tilskuere), reklameplakater og storskjermer, gir inntrykk av at det er her det skjer – underforstått: nå. I forsøket på å gjøre det kjedelige morsomt, forvitrer også den gode kjedsomheten. Igjen står det intetsigende: «Ivo Niskänen må ut av sporet for å finne feste!» Hva så?

«Kampen mot klokka»

«Kristen meiner bestemt at godt produsert enkeltstart … kan innehalda fleire spenningsmoment enn ein fellesstart», skriver Gudmund Skjeldal om sin bror – som trolig har helt rett.

Men mange nok til at enkeltstart alltid er morsomt? I enkeltstart blir utøvernes «kamp mot klokka» synlig for tilskueren ved passeringspunkter. Slik TV-sendinger fra langrenn produseres i dag, forekommer bildet av løpere til passering, og etter hvert til mål, omtrent så hyppig at det ikke er tid til annet.

Også her er det et gap mellom virkelighet og formidlet virkelighet. Kommentatorer og produsenter ynder å gi oss et annet inntrykk, men det er egentlig ganske lite å bemerke ved de fleste passeringer.

Skiløperne går omtrent like fort som en kan forvente av dem – noen litt fortere, andre litt saktere. 

Kampen mot klokka blir interessant når noen utmerker seg, være seg de som går spesielt fort og kjemper om seieren eller de som overrasker med positivt eller negativt fortegn.

Én gang i tiden signaliserte kommentatorenes nedtelling – ti, ni, åtte, sju… – at noe stort var på gang.

I dag er nedtellingen fast programpost og et enkelt verktøy for å holde på seerens oppmerksomhet: Nå skjer det noe! – selv om den som har sett to eller tre andre løpere til samme passeringspunkt vet godt at det ikke er ti sekunder til punktet, men femten eller tjue.

Så visst kan kampen mot klokka by på spenning. Da Bjørn Dæhlie passerte målstreken etter fem mil i OL i Nagano i 1998, hadde sekundstriden mot svenske Niklas Jonsson holdt TV-seeren på pinebenken i seks lange minutter etter at Jonsson, med startnummer 2, gikk fra nummer 3 Dæhlie og økte forspranget litt etter litt, men aldri nok til å innhente startintervallet på tretti sekunder.

I et renn som foregikk over godt og vel tre timer, kunne seeren i lange partier trosse TV-produksjonens budskap og konsentrere blikket om andre ting enn klokka. De seks pinefulle minuttene var et unntak: Der virkelighet og formidlet virkelighet kom sammen i ekte spenning.

Hvordan være kjedelig?

For når langrenn tillater seg å være kjedelig, blir det iblant fryktelig morsomt. Kjedsomheten blir den intense forløsningens forutsetning. Når sporten vil være morsom hele tiden, risikerer selv de største øyeblikkene å gli over i det intetsigende.

Dersom Johannes Høsflot Klæbo kommer først ut av den siste svingen og vinner gull på femmila i Trondheim, bør det være mulig å få frem en tåre i øyekroken. Selv kommer jeg til å tenke at jeg har sett de samme bildene seks ganger før bare den siste uka, og føle ingenting.

Ikke engang kjedsomhet.

Hvordan gjenoppdage den gode kjedsomheten i langrenn?

Pust med magen, først og fremst, og spar på superlativene. Ikke frykt tomrommet mellom begivenhetene, men dyrk det. La kameralensene zoome inn på andre ting enn sport slik at Torgeir Bjørn kan greie ut om noe annet enn det skitekniske og løpstaktiske som vi har hørt uendelig mange ganger før. Om landskapene, for eksempel. Og om trærne. 

Til sist: Lytt til nostalgikerne og følg skisporene som leder bort fra arenaen. For i komediens verden er det slik: Kun den som tror den er morsom, søker seg ofte til et publikum.

Den som vet at den er kjedelig, kan tillate seg en lang runde i skogen før den kanskje, bare kanskje kommer tilbake med noe morsomt å si.