Den østerrikske skiløperen Max Hauke i en video som avslører at han får en blodoverføring under VM på ski. Max Hauke er en av de fem langrennsløperne som er dopingtatt de siste dagene. (Foto: Ukjent / NTB scanpix)
Den østerrikske skiløperen Max Hauke i en video som avslører at han får en blodoverføring under VM på ski. Max Hauke er en av de fem langrennsløperne som er dopingtatt de siste dagene. (Foto: Ukjent / NTB scanpix)

Antidoping: Nytter det?

Triste scener fra Seefeld-VM: En ung langrennsløper sitter på en sofa med en nål i armen og tilbakefører eget blod rikt på røde blodceller. Han bloddoper.

Publisert

Utøveren titter forvirret opp, han ser skamfull ut, han er bokstavelig talt bundet fast til sitt eget regelbrudd. Sjelden har en doper blitt tatt på ferskere gjerning. En idrettskarriere er sannsynligvis over, kanskje også et utdanningsløp. Av alle ting: Langrennsløperen skulle bli politi.

Langrennsløperen er ikke alene. Fire andre utøvere måtte forlate Seefeld-VM i skam. En dopingring er under opprulling sentrert rundt den tyske legen Mark Schmidt og med utøvere fra en rekke idretter og nasjoner.

Hva handler antidopingarbeidet om? Og, ut fra siste dagers hendelser, nytter det?

Toppidrett i sol og skygge

Toppidretten er tvetydig. Solsidene er fascinerende. Seefeld-VM har gitt oss underholdning og bilder av utøvere som trener i årevis for å utvikle sitt talent. Vi får inspirerende budskap om betydningen av ambisjoner og hardt arbeid. Toppidretten viser oss hvordan vi kan bli bedre sammen med andre, og hvordan utøvere med forskjellig bakgrunn og kultur kan møtes i gjensidig respekt og konkurrere i henhold til felles normer og regler.

Skyggesidene er nedslående. Prestasjonsdrivet kan tippe over. Ambisiøse utøvere som ikke når sine mål, kan velge feil. Dopingen blir veien for å komme videre. Noen dopingtilfeller er resultat av kalkulerte og kyniske valg. Andre har vært en del av en kultur der doping er akseptert.

Tilvenningen skjer gjerne gradvis: først kosttilskudd og smertestillende piller, deretter hardere og mer effektive stoffer. En nylig TV-dokumentar om langrennsløperen Johannes Dürr er fortellingen om et idrettsliv i en medikaliseringskultur. Doping rasjonaliseres. «Alle gjør det». Doping er the name of the game.

Dopingen handler om toppidrettens sjel: at prestasjonene er beundringsverdige uttrykk for utøveres talent og harde arbeid, for utøveres egne forutsetninger og egen historie.

Forskeren John Hoberman kaller doping for en dehumanisering av idretten. Ansvaret for prestasjonen skyves fra utøver mot medisinsk ekspertise, fra individ mot system.

Antidoping som motsvar

Idrettens motsvar er antidopingarbeid. Arbeidet bygger på tre prinsipp: avsløring ved testing, avskrekking ved sanksjoner, og forebygging ved holdningsskapende arbeid. Men arbeidet er ikke alltid effektivt. Historisk har den internasjonale olympiske komite (IOK) fått mye kritikk. Idrettsledere kan ha egeninteresse av å feie dopingen under teppet for å ivareta omdømme og inntekter.

Diverse dopingskandaler på 1990-tallet krevde handling. Verdens antidopingbyrå, WADA, ble stiftet i 1999 i et samarbeid mellom myndigheter og IOK som finansierer halvparten hver. Målet var et uavhengig, harmonisert og globalt antidopingarbeid. Testingen skulle bli bedre, og alle utøvere skulle underlegges samme regime.

I år feirer WADA 20-årsjubileum. Har de lykkes? Her er det uenighet. Russere kan mene at WADA opererer politisk og er fjernstyrt fra USA. Amerikanere og andre kan mene at WADA er for myke mot russerne. Flere hevder idretten fortsatt har for stor innflytelse og at WADA må styrke uavhengigheten.

Utøversiden er generelt positive. Den svenske forskeren Anna Qvarfordt ledet en undersøkelse der 261 topputøvere fra 51 land og fem kontinent ble spurt om holdninger til antidoping. Mellom 80 og 90 prosent gav sin helhjertede støtte til dopingforbudet. Samtidig var mange kritiske til implementeringen og til at ulike nasjonale antidopingbyrå praktiserer reglene ulikt. Og utøverne manglet tillit til at testingen er effektiv nok. For mange dopere går fri.

I anledning av WADAs 20-årsjubileum redigerer en gruppe med utgangspunkt i NIH en spesialutgave av tidsskriftet International Journal of Sport Policy and Politics. En rekke forskere betrakter WADA med kritisk blikk. De fleste er betingede optimister. WADA-koden blir stadig bedre og tydeligere. Utfordringene ligger i uavhengighet og i mer effektive avsløringsmetoder.

Etterforskning

La oss vende tilbake til Seefeld og langrennsløperen med nåla i armen. Utøveren har aldri testet positivt. Bloddoping kan være vanskelig å oppdage. Men dopingringen som nå er under opprulling, blir tatt på bakgrunn av en styrket dimensjon i antidoping-arbeidet: etterforskning, kriminalisering av doping og samarbeid mellom WADA og politimyndigheter.

Lance Armstrong-saken ble et slags gjennombrudd for etterforskning. Det amerikanske antidopingbyrået gav seg ikke før de hadde nok bevis. Sotsji-skandalen ble rullet opp etter tips fra en russisk insider: Rodchenkov.

Det er ikke bare utøvere som blir tatt, men systemene som tilrettelegger for jukset. I Seefeld er flere bakmenn arrestert. Iblant kan antidopingarbeidet føre helt til topps i maktpyramiden som i Sotsjisaken.

Det kun ett menneske vet, kan holdes hemmelig. Om to eller flere deler en hemmelighet som har interesse for omverden, vil hemmeligheten som regel komme ut. De fleste dopingregimer involverer flere personer, blant annet medisinsk ekspertise. I dag oppbevares dopingtester i 10 år. Ved mistanke, kan prøvene testes om igjen. Dopere bør føle seg mindre trygge enn noensinne.

Holdningsskapende arbeid, juksere og ofre

Noen ser på omfattende dopingsaker som tegn på at antidoping ikke nytter. Jeg er uenig. Antidoping virker og er avgjørende for en velfungerende toppidrett. Det betyr ikke at vi blir kvitt dopingen.

Som på alle andre samfunnsområder der det står om stor gevinst, vil det finnes juksere. Poenget er at bedre testing kombinert med etterforsking og avskrekkende sanksjoner vil begrense problemet.

Samtidig: Den viktigste jobben handler her som ellers om verdiformidling og holdningsskapende arbeid. Johannes Dürrs fortellinger om en medikalisert idrettskultur må tas på alvor.

Utfordringen er betydelig i en moderne treningsverden med markedstrykk på ikke-medisinsk bruk av medikamenter og «vidunderkurer»: energidrikker, kosttilskudd, smertestillende piller. Trenere og ledere har et overordnet ansvar i å skape et miljø for prestasjonsutvikling der utøvere stoler på seg selv. Idretten kan danne en motkraft mot medikaliseringen.

Utøvere kan aldri løpe fra sitt objektive ansvar. Men dopede utøvere er også eksempler på systemsvikt og på mangel på tydelig og verdiforankret lederskap. Dopede utøvere er ikke bare juksere, de kan også være ofre. Antidoping handler til syvende og sist om å beskytte utøveren.

Kilder

Hoberman, J. (1992). Mortal Engines. The Science of Performance and Dehumanization of Sport. New York: The Free Press.

Loland, S. (2018). Performance-enhancing drugs, sport, and the ideal of natural athletic performance. American Journal of Bioethics 2018; 18 (6): 8-15.

Qvarfordt, A. (2019). Anti-doping – a legitimate effort? Elite athletes’ perspectives on policy and practice. Stockholm: Doktorgradsavhandling, GIH.