Universiteter og høyskoler setter nå klimasaken tydelig på dagsorden. Sektoren har et klart ansvar for å drive forskning som letter omstillingene.

Likeledes et ansvar for å utdanne kunnskapsrike og samfunnsbevisste kandidater. I tillegg er institusjonene opptatt av å øke bevisstheten om sine egne klimaavtrykk. Så også på NIH.

Hvordan kan vår egen utdannings- og forskningsvirksomhet drives på en miljømessig bærekraftig måte – samtidig som vi ivaretar kvaliteten?

Selvrefleksjon

Ledelsen på NIH ønsker å stimulere til selvrefleksjon og bred diskusjon på huset. Hva kan vi gjøre, som individer og som institusjon?

Vi ønsker oss engasjement fra studenter, medarbeidere, forskere, undervisere og ledere: Skaper utdanningsprogrammene våre reflekterte og innovative kandidater som kan bidra til nødvendige samfunnsomstillinger når de entrer arbeidslivet?

Kan vi som institusjon bli en tydeligere pådriver – gjennom forskning og formidling – for en grønnere idrett? Driver vi vår egen forskningsaktivitet på en bærekraftig måte? Tåler ledelsens reisevirksomhet et kritisk klima-blikk?

Til det siste: Khronos gjennomgang av universitetsrektorenes reisevirksomhet har fått meg til å se kritisk på min egen praksis.

I løpet av ett år (2017/2018) var jeg på institusjonsbesøk på tre kontinenter; i Canada, Kina og Sør-Afrika. Ifølge forskningssenteret Cicero er lange reiser den store klimaverstingen.

Klimakalkulatoren viser at mitt klimaavtrykk gjennom disse tre reisene alene var på 10 tonn CO2. Dette er på nivå med hva gjennomsnittsnordmannen totalt sett slipper ut av CO2 årlig. Snittet i verden er på 3,4 tonn CO2 per person. Ifølge FNs klimapanel kan hvert menneske på jorden slippe ut 1-2 tonn CO2 årlig dersom kloden skal nå utslippsmålene vi har satt oss.

Dilemmaer?

Som rektor må jeg spørre meg: Var alle de lange reisene nødvendige? Kanskje.

Ledelsen på NIH kan ikke helt slutte å reise. Vi reiser for å inngå institusjonelle partnerskap og styrke vårt forsknings- og utdanningssamarbeid.

Det finnes likevel muligheter for å bedre klimaregnskapet: Redusere mengden reising, kombinere oppdrag, reise så klimavennlig som mulig, kjøpe klimakvoter, vurdere alternativer til reising.

Vi kan la oss inspirere av andre institusjoner. Rektor på UiO varsler at det blir slutt på styreseminarer i utlandet, NTNU diskuterer interne avgifter på flyreiser og UiB har vedtatt å være en klimanøytral institusjon innen 2030. Og alle er enige om at Skype-møter og videokonferanser må tas mer i bruk.

I Danmark ser vi til og med et slags forskeropprør mot den utstrakte brukes av fly som transportmiddel i universitetssektoren.

Den nødvendige omstillingen gir oss noen dilemmaer. Jeg vil trekke fram to. For det første: NIH er i forskningsfronten internasjonalt og har et klart mål om å befeste posisjonen som en verdensledende forskningsinstitusjon på vårt felt. Hvordan kombinerer vi internasjonal toppforskning med et redusert klimaavtrykk?

For det andre: NIH har, som sektoren for øvrig, mål om en betydelig økt studentmobilitet. I dette ligger mer internasjonal studentutveksling. Går dette i hop med mål om redusert klimaavtrykk?

Bærekraftig internasjonalisering

Slik jeg ser det har vi ikke noe valg. Vi skal opprettholde tydelige ambisjoner om toppforskning og internasjonalisering samtidig som vi arbeider målrettet med å redusere NIHs klimaavtrykk.

Jeg ser fram til diskusjonen om hvordan vi gjør dette på best mulig måte hos oss. Vi kan åpenbart utnytte teknologi i langt større omfang. Vi kan øke vår bevissthet både på individ- og institusjonsnivå.

Det er lovende at vi i ledelsen får innspill både fra yngre og erfarne forskere om mulige tiltak. Studentene er del av en ungdomsgenerasjon som ser klimautfordringene som klodens viktigste sak.

Jeg håper på trykk og initiativer fra våre studenter om hvordan NIH kan bidra til omstillingene. Jeg ser fram til et bredt engasjement i arbeidet med å utvikle gode strategier for et bærekraftig og konkurransedyktig NIH.