Charles P. Theuer sin bok Medal Count: The Fate of Nations at the Olympics gir et innsiktsfullt perspektiv på variPablene som forklarer en nasjons antall OL-medaljer. Blant flere land tar boken et spesielt grundig blikk på Norge som et ledende eksempel på hvordan ting kan gjøres riktig innen toppidrett.

Som de fleste idrettsinteresserte vet, troner Norge på toppen av medaljestatistikken per innbygger – uten konkurranse, selv fra større og svært suksessrike land som USA og Kina. 

Som finne bosatt i Norge og ansatt ved Norges idrettshøgskole, er det lett å se forskjellen i kvaliteten på toppidrettssystemet sammenlignet med Finland – et land som ikke er så ulikt Norge som samfunn. 

Likevel taper vi¹ når det gjelder medaljer i sommer-OL – og endte til slutt opp uten medaljer i Paris 2024. I siste vinter-OL tok Finland åtte medaljer. Norge, derimot, tok åtte sommermedaljer og hele 37 vintermedaljer. Det er mange medaljer.

Fra tap til topp?

Å mislykkes i noe som anses som viktig, er rett og slett kjipt. Å lykkes i olympiske leker er utvilsomt noe de fleste, om ikke alle land, verdsetter. Faktisk igangsatte Undervisnings- og kulturministeriet i Finland² en total gjennomgang av det nasjonale toppidrettssystemet – i samarbeid med den finske olympiske komité – som en reaksjon på mangelen på suksess i Paris. 

Nederlaget ble sett på som en slags nasjonal katastrofe. Departementet opprettet også en ekspertgruppe for å bidra til å utvikle toppidrettslandskapet i landet, med håp om å en dag ta igjen vår kjære nabo³.

Det er her analysen i Medal Count blir særlig verdifull.

Faktorer som spiller inn

Noen faktorer i Theuers bok virker intuitivt åpenbare ved første øyekast – som bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger og den totale størrelsen på befolkningen. Toppidrett handler mye om å oppnå konkurransefortrinn, og dette krever mange typer ressurser – menneskelige, forskningsmessige, utstyrsmessige og, viktigst av alt, finansielle.

Et land trenger også en stor nok base av utøvere som konkurrerer. Hver OL-utøver er en statistisk sjeldenhet, og med en liten base av utøvere blir sannsynligheten for å finne disse enda mindre. Men disse faktorene alene er ikke nok til å sikre medaljer.

Norge, med sine store oljeressurser, er et rikt land og har derfor en høy BNP per innbygger. Finlands BNP er beskjedne tre femdeler av det Norge har4. Samtidig er det ikke slik at alle rike land vinner mange OL-medaljer. Luxembourg for eksempel har verdens høyeste BNP per innbygger, men dominerer likevel ikke OL.

Norge er heller ikke et stort land befolkningsmessig. Faktisk er det litt færre nordmenn enn finner, begge med en befolkning på rundt 5,5 millioner. I gjennomsnitt er det én OL-medalje per 5,9 millioner mennesker, så Norge tar omtrent 48 ganger flere medaljer enn det det enkle gjennomsnittet skulle tilsi. Igjen, det er et imponerende tall.

Maksimal utøverstyrking

Theuer påpeker at det som virkelig betyr noe er maximal athlete empowerment. Det handler om en strategisk tilnærming til å ha et toppidrettssystem; en måte å optimalisere medaljeutbyttet på selv for land med ulikt BNP-nivå, befolkningsstørrelser med mer. 

Selv om genetikk spiller en rolle i suksess, er det viktigere å ha en broad accessibility funnel, for eksempel å gi barn tilgang til et bredt spekter av olympiske idretter. Et optimalt system inkluderer så mange mennesker som mulig og beholder dem i idretten for å sikre at ingen (genetiske talenter eller andre) blir oversett.

Neste steg kalles en advanced training funnel, der de identifiserte talentene får tilgang til toppkvalitets coaching, idrettsanlegg og muligheten til å bruke tid på å oppnå konkurransefortrinn.

Til slutt sørger en repeat champion funnel for en bærekraftig loop som sikrer at enere fortsetter å være enere i fremtidige OL.

En sjanse for suksess

Dette er også noe, ifølge Theuer, Norge utmerker seg på. Min egen erfaring fra Finland antyder derimot en systemisk forskjell: Mens idrettssystemet i Norge kanaliserer talenter inn i toppidretten og beholder dem, har talentfulle utøvere i Finland en tendens til mer eller mindre å identifisere seg selv og lykkes på tross av systemet. Dette gjelder selvfølgelig ikke innen alle idretter.

Kanskje, og forhåpentligvis, vil de to fortellingene begynne å nærme seg hverandre i fremtiden. Personlig synes jeg det er fantastisk å ha den norske suksesshistorien som viser hvordan en liten nasjon kan oppnå stor olympisk suksess. 

Men reelle endringer skjer ikke med kosmetiske løsninger basert på overfladiske tolkninger av hvordan ting fungerer andre steder. 

Endring skjer gjennom kunnskap som er basert på solid forskning og fakta. Theuer sin bok er et eksempel på kunnskapsbasert forskning som bidrar til å forstå og definere statusen til toppidrett i et land fra et systemisk perspektiv.

Fotnoter:

1. Dette er ikke ment som kritikk mot utøverne – nedgangen har dypt systematiske røtter. Påstanden om at en olympier ikke gjorde alt for å lykkes før og under OL er vel bare tull.
2. Forfatteren er selv medlem av den nevnte gruppen.
3. Til og med med Sverige...
4. Tallet er ikke så ille når man ser på det store bildet, da Finland er blant topp 20 på verdensbasis.