For en drøy uke siden (26. november) gikk Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti på Stortinget ut med sin bekymring over den store veksten i profilskoler med idrett på ungdomstrinnet, skoler «med litt ekstra fokus på kroppsøving». Dette møtte sterk motstand fra Høyres utdanningspolitiske talsmann, Kent Gudmundsen, som mente kritikken er fullstendig uberettiget og en «veldig nedlatende omtale av et godt og viktig tilbud som disse skolene leverer».

For oss som forsker på idrett og ungdom er det betimelig å lure på hva slags kunnskapsgrunnlag regjeringen la til grunn da den åpnet opp for flere profilskoler og hvorfor ingen (ei heller i opposisjonen) hverken da eller nå har tatt kontakt med noen av oss i fagmiljøene.

Idrettsskolens mandat?

Idrettsskolene selv mener de gir «et tilbud for de som ønsker å bli best», som Øyvind Eide, sportsdirektør ved NTG-U, sier det i VG. Vi antar da at han her mener et bedre tilbud, siden elevene allerede har et tilbud i idrettsklubben. Det blir da viktig å påpeke at det ikke finnes noe vitenskapelig grunnlag for at tilbudet med idrettskoler på ungdomstrinnet er viktig for bedre talentutvikling.

Det er viktig å trene og øve mye for å bli god, men det er ikke slik at bare vi trener og konkurrerer mer, så blir vi bedre. I stedet viser både norsk og internasjonal forskning at både de ivrigeste og de litt mindre ivrige faller fra fordi det blir trent for mye og for hardt, for tidlig. Dette gjelder også om fokuset for treningen er på allsidighet.

Idrettsskolene på ungdomstrinnet er ikke for alle. Det er forholdsvis kostbart, og det er naturlig å anta at de rekrutterer mest fra høyere samfunnslag. I tillegg er det kun et fåtall elever som får plass, etter å ha blitt nøye testet og vurdert – til tross for at prestasjon i tidlig alder ikke har noen sammenheng med hvor gode de blir i voksen alder. Dermed er disse elevene de som er lengst fremme i egen utvikling og som har ressurssterke foreldre.

Kontra-produktivt

For å svare på om tilbudet er godt og viktig, kan vi se på noen studier. I ett fulgte to av våre kollegaer fra Norges idrettshøgskole (NIH), Elsa Kristiansen og Trine Stensrud, en liten gruppe utøvere gjennom årene på ungdomsskolen. Resultatene viste at de økte faglige og sportslige kravene som ble stilt sammen med det sosiale presset fra konstant sammenligning med jevnaldrende, bidro til at utøverne fikk utilstrekkelig restitusjon og langvarige skader.

I Danmark og Sverige, som har en lengre tradisjon for kombinasjonen skole og idrett på ungdomstrinnet, forteller flere studier lignende historier: Når man samler en ensartet gruppe unge og fokuserer sterkt på trening og utvikling, bidrar til å sementere en ganske smal identitetsutvikling.

Det kan være veldig vanskelig for en utøver hvis han eller hun – selv om det er helt naturlig – ikke klarer å holde tritt med de andre. Dette bygger opp under en ungdomskultur dominert av prestasjons-idealer og har sammenheng med stressrelaterte helseproblemer.

Det er forståelig at sportsdirektører er opptatt av å snakke frem eget produkt, men man bør likevel nyansere påstandene. At idrettsskoler er populære hos foreldre sier lite om det egentlige «behovet for en slik skole», som Eide med en slags misforstått markedslogikk hevder.

At flere gode idrettsutøvere har gått gjennom systemet, sier heller ikke stort om kvaliteten på eller nødvendigheten av disse tilbudene. Om ingen senere idrettstopper først hadde gått igjennom disse skolene, ville det selvfølgelig vært en fallitterklæring for skolene.

Uklar samfunnsrolle

Vi mener ikke å avskrive den rollen idrettsskoler på ungdomstrinnet kan ha i unges læring, utvikling og sosialisering. Idrettsskolene bør ei heller skjæres over en kam, siden opplegg, innhold og samhandling med klubb og kommune varierer.

Men hva idrettsskoler på ungdomstrinnet skal eller kan bidra med, er inntil videre høyst uklart. Om de er viktige og riktige er avhengig av øynene som ser. Vi som forsker på ungdom og idrett er ennå ikke overbevist.

Kilder

Ingrell, J., Larneby, M., Johnson, U., & Hedenborg, S. (2019). Student-athletes’ beliefs about athletic ability: A longitudinal and mixed method gender study. Scandinavian Sport Studies Forum, 10, 117-138.

Larneby, M. (2016). Transcending gender hierarchies? Young people and floorball in Swedish school sport. 19(8-9), 1202-1213. doi:10.1080/17430437.2016.1159194

Kristiansen, E., & Stensrud, T. (2016). Young female handball players and sport specialisation: How do they cope with the transition from primary school into a secondary sport school? British Journal of Sports Medicine, 51(1), 58-63. doi: 10.1136/bjsports-2016-096435

Nielsen, J. C., Skrubbeltrang, L. S., Olesen, J. S., & Karen, D. (2020). Cooperation between schools and elite sports. How are schools affected from engaging in athletic talent development? International Studies in Sociology of Education, 1-22. doi:10.1080/09620214.2020.1847167

Skrubbeltrang, L. S., Olesen, J. S., & Nielsen, J. C. (2016). How to stay becoming – living up to the code of conduct in a sports class. Ethnography and Education, 11(3), 371-387. doi:10.1080/17457823.2015.1109467

Skrubbeltrang, L. S. (2018). Marginalized gender, marginalized sports – an ethnographic study of SportsClass students’ future aspirations in elite sports. Sport in Society, 22(12), 1990-2005. doi:10.1080/17430437.2018.1545760

Skrubbeltrang, L. S., Karen, D., Nielsen, J. C., & Olesen, J. S. (2020). Reproduction and opportunity: A study of dual career, aspirations and elite sports in Danish SportsClasses. International Review for the Sociology of Sport, 55(1), 38-59. doi:10.1177/1012690218789037