Det er altså det mellommenneskelige møtet mellom trener og utøver som er avgjørende for om det er morsomt å gå på trening.
Det er altså det mellommenneskelige møtet mellom trener og utøver som er avgjørende for om det er morsomt å gå på trening.

Hemmeligheten bak gode og trygge trener-utøver relasjoner

Tillitsfulle og trygge relasjoner mellom trenere og utøvere hjelper barn og unge til å bli den beste versjonen av seg selv

Publisert

Det fantastiske med idretten, som Leif Olav Alnes poengterer i mange intervjuer, er at den er målbar. Dermed kan alle utøvere måle seg mot sin egen utvikling. Trenere må bestrebe seg på å skape meningsfulle aktiviteter og tillitsfulle relasjoner til sine utøvere, slik at utøverne kan bli overbevist om at gode prestasjoner er mulig og innenfor rekkevidde.

Vi har møtt og møter fremdeles mange voksne i idretts-Norge som mener at det å ha det moro er det viktigste når man driver med idrett. Hvordan kan det da ha seg at mange unge utøvere med et betydelig potensial likevel velger å slutte med organisert idrett?

Det finnes selvfølgelig gode grunner til å slutte med en idrettsaktivitet (f.eks. velger mange utøvere å bytte fritidsaktivitet i løpet av ungdomsårene), men samtidig hører vi stadig om utøvere som mister motivasjonen for å fortsette med idretten sin.

Årsakene er mange og komplekse, men en av de vanligste er voksenpersoner som mener at idrett er fryktelig viktig og alvorlig.

Redsel for å gjøre det dårlig

Vi har selv vært trenere for unge og ivrige utøvere. Det absolutt verste som kan skje for mange av disse ungdommene, er at de oppnår et dårlig resultat eller en dårlig konkurranse.

Hvorfor er det noe å frykte når man er ung og har idrettskarrieren i all hovedsak foran seg? Ofte handler det om press og en forventning fra voksenpersoner, som mange unge utøvere opplever som tyngende over tid.

Resultatet er ofte at motivasjonen og prestasjonsevnen blir vesentlig dårligere. Utøvere yter rett og slett ikke like godt som de kunne gjort uten dette opplevde presset.

I forelesninger for idrettsstudenter på Norges idrettshøgskole ville vi ha sagt at utøvernes motivasjon har endret karakter fra «jeg-har-lyst-motivasjon» til «jeg-må-motivasjon» via «jeg-burde-motivasjon».

Forskningen på dette området er klokkeklar: Utøvere som driver idrett med en jeg-burde-motivasjon eller en jeg-må-motivasjon i lang tid har større risiko for å rapportere mental uhelse, sykdom, belastningsskader og i ytterste konsekvens utbrenthet.

Michael Phelps hanket inn overveldende mange medaljer i internasjonale mesterskap i en årrekke, og er tidenes mestvinnende olympier.

Michael Phelps hadde også alvorlige problemer i løpet av sin svømmekarriere. Han har uttalt i flere intervjuer at han bar på mye skam, var deprimert, hatet seg selv, og han hadde til tider alvorlige selvmordstanker.

Idretten trenger kunnskapsrike trenere som ønsker å bidra til å skape treningsmiljøer for unge utøvere som bygger på tillit, trygghet og trivsel der fokus på langsiktig utvikling går foran et kortsiktig resultatfokus.

Helhetlig og meningsfullt

Vi er imponert over og fasinert av Leif Olav Alnes både som person og som trener. Dessverre har vi ikke hatt gleden av å snakke med ham, men gjennom intervjuer forstår vi at han vet hva som skal til for å utvikle potensialet hos unge utøvere.

Hva er det denne mannen gjør i møte med sine utøvere som gjør relasjonen mellom dem så god og trygg? Leif Olav Alnes fremhever i et intervju på NRK:

“Alle burde ha noen de snakker ordentlig med, og som er ærlige med dem. Jeg bruker å si at ærlighet uten kjærlighet er brutalitet. Hvis det derimot er sagt i kjærlighet, kan du være direkte. Det blir oppfattet som hjelp. Men hvis det er spenning på forhånd, kan selv ros bli oppfattet som kritikk” (NRK TV, 9. oktober 2019).

Det er altså det mellommenneskelige møtet mellom trener og utøver som er avgjørende for om det er morsomt å gå på trening i en travel hverdag. Tidligere forskning på trener-utøver relasjonen la mest vekt på utøverens motivasjon og trivsel, mens nyere forskning viser at både trener og utøver må synes det er gøy å tilbringe tid sammen på trening.

Hvorfor er det slik? En forklaring finnes i nyere psykologisk forskning av blant annet Tory Higgins og Gerald Echterhoff som legger vekt på det individuelle behovet hos alle mennesker om å dele virkelighetsforståelse med andre personer.

I flere medieoppslag den siste tiden, har man fått et annet inntrykk av den idrettslige praksisen for unge utøvere. Flere unge utøvere har fortalt sine personlige historier om frykten for å mislykkes, misunnelse i utøvergruppen, lange skadeperioder, samt press fra foreldre og trenere.

I tillegg har utøverne fortalt om trenere, som bevisst og/eller ubevisst, gir de “talentfulle” utøverne mest oppmerksomhet, og som opererer med en kontrollerende treningskultur blant egne utøvere der utøverne ikke tør å si sin ærlige og oppriktige mening.

Det er liten tvil om at en slik trenerpraksis over tid vil være demotiverende for unge utøvere, og i ytterste konsekvens vil en slik trenerpraksis resultere i en følelse av fremmedgjøring, avmakt og meningsløshet.

Når en trener derimot er opptatt av å skape en delt virkelighetsforståelse med sine utøvere, er han/hun opptatt av:

  1. å anerkjenne utøvernes indre liv (f.eks. utøveres tanker, følelser, holdninger, meninger og verdier knyttet til idrettsdeltakelse),
  2. å forstå hva som er målet til utøverne, og
  3. å skape en felles forståelse og mening med utøverne, samt skape en gjensidig og trygg relasjon til dem.

De nevnte mellommenneskelige prosessene er sentrale pådrivere for at trenere og utøvere faktisk velger å dele hvordan de har det i treningshverdagen.

Et annet sentralt element i delt virkelighetsforståelse, er at både trenere og utøvere får en mer pålitelig og robust forståelse av innholdet i treningshverdagen, og den er også med på å skape og opprettholde en personlig følelse av tilknytning og tilhørighet hos trenere og utøvere.

Disse prosessene støttes også av Leif Olav Alnes som sier:

“Skal du motivere mennesker, må du først finne ut hvilken frekvens de mottar på. Jo bedre kjennskap du har til dem du jobber med, jo bedre relasjon, jo større er sjansen til å ha en positiv påvirkning” (DN, 18. august 2017).

Trenere må være veiledere og støttepersoner for unge utøvere

Faren til Leif Olav Alnes har visstnok sagt: “Du lærer så lenge du har elever.” Det er verdifullt å lære av andre mennesker, uansett om de er eldre, jevnaldrende eller yngre enn oss selv.

Når man velger å lære noe av en annen person, enten man er trener eller utøver, viser man respekt, sårbarhet og tillit til et annet menneske, og en slik type handling har enda større betydning i relasjoner med ulik maktbalanse. Treneren, som i vårt tilfelle er den relasjonspartneren som har mest makt, kan hemme utviklingen av tillit ved å ta valg som kun fremmer hans/hennes egeninteresse.

På den annen side kan treneren fremme utvikling av tillit ved å ta gode beslutninger som viser at han/hun bryr seg om hele utøvergruppen og i tillegg viser oppmerksomhet mot den enkelte utøvers egeninteresser.

En viktig del av gode og trygge trener-utøver relasjoner er nettopp at begge relasjonspartnerne opplever tillit i treningshverdagen.

Tidligere forskning har vist at opplevelsen av tillit er den viktigste ingrediensen for å utvikle og opprettholde gode og velfungerende relasjoner.

I tillegg er det verdt å merke seg at læringsprosesser der treneren skal lære av utøveren, kan brukes aktivt i en prosess hvor målet er at utøveren skal ta mer ansvar for egen utvikling.

Olympiatoppen skriver på sine hjemmesider: “Ved å gi ansvar for deler av treningen til unge utøvere og stimulere til personlig engasjement, vil en skape grunnlag for at utøverne tar større og større ansvar for egen utvikling” (Heftet: Utvikling av unge utøvere, s. 9).

Et slikt ansvar kan nettopp være å lære treneren og/eller resten av utøvergruppen en ny idrettslig ferdighet, noe som kan fremme et sterkt eierforhold til egen aktivitet og utvikling, siden denne handlingen forutsetter at utøveren reflekterer og tenker over det som skal formidles til treneren og/eller resten av utøvergruppen.

Prøv og feil

Tidligere forskning har vist at motorisk læring skjer i samspillet mellom flere faktorer hos individet, i miljøet og i bevegelsesoppgaven som skal utføres av unge utøvere. Vi mener derfor at utøvere som deltar i barne- og ungdomsidretten har behov for å utfolde seg i treningsmiljøer der voksenpersoner gir rom for sunt og kontrollert kaos i de ulike læringsprosessene.

Læring er en ikke-lineær prosess som innebærer en hel del prøving og feiling, og derfor er det viktige med gode og trygge relasjoner mellom trenere og utøvere som tilrettelegger og stimulerer til bevegelsesutfoldelse og bevegelsesglede for alle utøvere.

Det overordnede målet bør være å skape gode og hensiktsmessige treningsmiljøer der strukturen som blir utformet og praktisert av trenere og foreldre, legger til rette for lave skuldre, høy innsats og ærlige og kjærlige tilbakemeldinger.

Vi gir vår fulle støtte til arbeidet med å fremme målet om livslang idrett blant flest mulig av idrettens utallige medlemmer. I dette arbeidet blir gode og trygge relasjoner et vesentlig element.

Hemmeligheten bak gode og trygge trener-utøver relasjoner

  1. Utvikle tillitsfulle og trygge treningsmiljøer der det er gøy å drive idrett.
  2. Mellommenneskelige møter mellom trener og utøver er avgjørende.
  3. Ærlighet og kjærlighet går hånd i hånd.
  4. Bygg gjensidige og trygge relasjoner mellom trenere og unge utøvere.

Teksten ble først publisert på svomming.no.