Hvordan kan Klæbo være best på både sprint og femmil?
Johannes Høsflot Klæbo har trolig en uvanlig vanlig muskelfibertype-sammensetning som gjør ham unik blant «trege og seige» langrennsløpere. Rent fysiologisk kan det vise seg at han er god på det meste, uten å være ekstrem i noe.
Johannes Høsflot Klæbo leverte en legendarisk prestasjon i Milano Cortina OL 2026. Han kopierer VM i Trondheim 2025, der han vant seks av seks mulige gull. Han vinner alt, fra sprint – inkludert prologen – til 50 km.
Det er trolig mer sannsynlig at vinter-OL avvikles på grunn av klimaendringer enn at denne bedriften gjentas i overskuelig fremtid (i hvert fall av andre enn ham selv).
Sportskommentator Jann Post, sier:
«Kort eller langt, spiller ingen rolle. Hvilke egenskaper, hvilken sammensetning må han ha som utøver for å klare disse tingene»?
Og videre, «Fredrik, du som har dine år på idrettshøgskolen, hvordan kan han sette fartsrekord opp der (Klæbobakken) på en sprint, og samtidig være seigest på en femmil?»
Fredrik Aukland repliserer: «Det er det som er spesielt med Klæbo, han har de raske muskelfibrene, og han har egenskapene til å ha høy utholdenhet».
Det Aukland beskriver, er kjernen i Klæbos særpreg: en tilsynelatende paradoksal kombinasjon av hurtighet og utholdenhet.
For å forstå denne kombinasjonen bedre, skal vi se på tre modeller som belyser ulike sider av prestasjonen hans som langrennsløper.
Trenger ikke å ha best maksimalt oksygenopptak
Joyner-modellen, formulert av Michael Joyner i 1991 og senere videreutviklet sammen med Edward Coyle, forklarer utholdenhetsprestasjon som et samspill mellom aerob og anaerob energiomsetningshastighet og arbeidsøkonomi (Figur 1) [1].
Overført til Klæbo betyr det at han ikke nødvendigvis må ha feltets aller høyeste VO2maks for å være best; det kan være nok at han kombinerer en høy aerob energiomsetning med en god skiøkonomi, som gjør at han kan holde høy fart til lavere energikostnad enn konkurrentene.
Denne modellen forklarer derfor at han kan være med «helt inn» og at han har en anaerob energikapasitet som er så stor at han vinner spurten.
Det Aukland beskriver, er kjernen i Klæbos særpreg: en tilsynelatende paradoksal kombinasjon av hurtighet og utholdenhet.
For å forstå denne kombinasjonen bedre, skal vi se på tre modeller som belyser ulike sider av prestasjonen hans som langrennsløper.
Klæbo har høy «kritisk effektutvikling»
Kritisk effektutvikling, CP/W′-modellen, har røtter tilbake til A. V. Hill (1930-tallet).
Denne modellen definerer et skille mellom en «bærekraftig» arbeidsintensitet – kritisk effektutvikling eller fart – og et begrenset energireservoar over denne grensen [2].
Kritisk effektutvikling (CP) er den høyeste intensiteten der en metabolsk «steady state» kan opprettholdes, mens W′ er en fast, endelig energireserve som kan brukes over kritisk effektutvikling før utmattelse oppstår.
CP er nær, men gjerne litt høyere enn det som måles som «maximal lactate steady state», men under arbeidet som kreves for å nå VO2maks [3].
For Klæbo er en plausibel tolkning at hans CP er høy, men ikke nødvendigvis den høyeste i feltet; forskjellen kan like gjerne være at han har en stor W′ og er spesielt dyktig til å bruke denne energireserven taktisk i bakker, ved plutselige fartsøkninger og i spurten.
I et «rykkpreget» skirenn blir det da avgjørende hvor mye av reserven han kan bruke når farten går over CP, og hvor effektivt han regenererer W′ når tempoet faller igjen, som i nedoverbakker.
Klæbo kan gå med lavere relativ fart
Anaerobisk-sprintreserve- (ASR)-begrepet ble introdusert av Blondel og kolleger i 2001 for å beskrive forskjellen mellom maksimal sprintfart og den aerobe fartsgrensen i løping [4]. Aerob fartsgrense vil si den laveste farten som utløser VO2maks.
ASR-modellen fungerer særlig godt for mellomdistanseløpere, men kan også være nyttig i treningsarbeidet med lagidrettsutøvere [5, 6].
Overført til langrenn betyr dette at Klæbo har et uvanlig stort «toppgir» over sitt aerobe tempo: han kan akselerere hardere ut av svinger, tåler korte fartsøkninger bedre og har større sluttspurtreserve enn konkurrentene.
I sprintrenn kan Klæbo, sammenliknet med konkurrentene, gå store deler av løypa på en lavere relativ fart – i forhold til sin toppfart – som gjør at han kan gå med lavere muskulær innsats, som igjen gir bedre motorisk kontroll og overskudd til å ta gode taktiske valg.
ASR er ikke et direkte mål på «anaerob kapasitet».
Det er en viktig presisering, fordi toppfart isolert sett ikke bestemmes av metabolismen, men av kraftutvikling, mekanikk, teknikk og taktiske forhold (som å gå der snøforholdene er best).
Stor muskelmasse i skispesifikke muskelgrupper
Til sammen beskriver de tre modellene tre ulike lag i samme prestasjon. Joyner-modellen forklarer sammenhengen mellom energitilgjengelighet og -effektivitet.
CP/W′-modellen forklarer hvordan han kan ligge nær grensen lenge, men likevel ha betydelig energireserver når det trengs.
ASR-modellen forklarer hvorfor fartsressursene hans er utslagsgivende.
Det verdt å bemerke at det som ligger til grunn for anaerob kapasitet, W′ og ASR er ikke nøyaktig det samme.
Her mangler vi rett og slett gode fysiologiske målemetoder og tester. Men det vi vet er viktig, er muskelmasse og fibertypesammensetningen, i tillegg til muskulære forutsetninger for aerob energiomsetning, særlig kapillarisering og mitokondriemasse.
En «ny» variabel som er relevant for både Joyner-modellen og kritisk effektutvikling, er «durability» [7]. Dette er evnen til å unngå fall i maksimalverdier for VO2maks og arbeidsøkonomien. En egenskap best forklart av treningsstatus og store treningsmengder.
I Klæbos tilfelle kan vi anta:
- Han har relativt stor muskelmasse i skispesifikke muskelgrupper, som er grunnlaget for maksimal kraft og anaerob kapasitet; han er riktignok ikke den mest muskuløse av langrennsløperne i et sprintfelt.
- Han har trolig en uvanlig vanlig fibertypesammensetning. Det vil si at han antakelig har en betydelig andel type-2-fibre (en ~50-50-%-fordeling i lårmusklene er vanlig i befolkningen). I kontrast har de fleste utholdenhetsutøverne han konkurrerer mot typisk en betydelig overvekt av type-1-fibre [8, 9]. Dette forklarer at Klæbo er en sprinter blant utholdenhetsutøvere – samtidig er muskulaturen hans betydelig tregere enn hos en vektløfter eller en 100-m-sprinter på toppnivå.
- Arbeidsøkonomien til Klæbo er trolig ekstremt god, ettersom langrennsteknikken hans er det som er mest iøynefallende forskjellig fra andre løpere. Det er ikke nødvendigvis arbeidsøkonomien hans på en tredemølle-«lab»-test (her kan faktisk fibertypesammensetningen – type-2-fibrene – jobbe mot ham), men energieffektiviteten hans i varierende terreng og gjennom en hel løype som er antagelig unik.
- Fartsressursene til Klæbo kan være minst like mye knyttet til skiteknikken hans som til rene fysiologiske egenskaper. Kommer skiteknikken av naturlig god koordinasjon og balanse og/eller mengder med «skileik» som barn og ungdom?
Klæbo synes å være ekstremt godt trent. Antagelig med store doser lavintensitetstrening har han klart å bygge muskulær utholdenhet og et hjerte-kar-system – som er basis for høy nok VO2maks – uten at han har mistet de eksplosive egenskapene. Utvikling av kapillærer og mitokondriemasse gjør at han kan regenerere W′ – som inkluderer den «anaerobe motoren» – underveis i et løp. En eksepsjonell teknikk kan hjelpe mye også i denne sammenheng, for det gjør at musklene hyppig får god hvile i lett-terreng og nedoverbakker.
- Les også: Seks tips til deg som vil få betre langrennsteknikk
Derfor er Klæbo unik
Sannsynligvis er Klæbo fysiologisk sett en slags «jack of all trades» – svært god på det meste, uten nødvendigvis å være ekstrem i én enkelt variabel.
Men i en langrennskontekst blir han noe mer: Med teknikken og mentaliteten i tillegg fremstår han som Superman i skisporet.
Referanser:
1. Joyner, M.J. and E.F. Coyle, Endurance exercise performance: the physiology of champions. Journal of Physiology, 2008. 586(1): p. 35-44.
2. Hill, D.W., The critical power concept: a review. Sports Medicine, 1993. 16: p. 237-254.
3. Jones, A.M., et al., Critical power: implications for determination of VO2max and exercise tolerance. Medicine and Science in Sports and Exercise, 2010. 42(10): p. 1876-90.
4. Blondel, N., et al., Relationship between run times to exhaustion at 90, 100, 120, and 140% of vVO2max and velocity expressed relatively to critical velocity and maximal velocity. International Journal of Sports Medicine, 2001. 22(01): p. 27-33.
5. Sandford, G.N., et al., Maximal sprint speed and the anaerobic speed reserve domain: the untapped tools that differentiate the world’s best male 800 m runners. Sports Medicine, 2019. 49: p. 843-852.
6. Sandford, G.N., P.B. Laursen, and M. Buchheit, Anaerobic speed/power reserve and sport performance: scientific basis, current applications and future directions. Sports Medicine, 2021. 51(10): p. 2017-2028.
7. Hunter, B., et al., Durability as an index of endurance exercise performance: Methodological considerations. Experimental Physiology, 2025.
8. Komi, P.V., et al., Anaerobic performance capacity in athletes. Acta Physiologica Scandinavica, 1977. 100(1): p. 107-114.
9. Holmberg, H.C., The elite cross-country skier provides unique insights into human exercise physiology. Scand J Med Sci Sports, 2015. 25 Suppl 4: p. 100-9.