Det var lite oppmuntrende lesning da kjønnsbarometeret ble lagt fram på NIFs kvinnedag 6. mars. Kultur- og likestillingsminister Abid Raja «fikk sjokk».

Bakgrunnen for Rajas uttalelse til Aftenposten var fremleggingen av Kjønnsbarometeret, en rapport om kjønnsbalansen i idrettens styrer og ledergrupper. Kjønnsbarometeret er en årlig undersøkelse om tingenes tilstand, og vitner om at målet om kjønnsbalanse i norsk idrettsledelse fortsatt er fjernt.

Blant NIFs medlemmer er det i dag 42 prosent jenter og kvinner, og det har vært en jevn økning av kvinnelige utøvere de siste årene. Jenter og kvinner utgjør faktisk to tredjedeler av NIFs medlemsvekst siden 2012. Men mens andelen kvinnelige utøvere øker, er andelen kvinnelige ledere fortsatt skremmende lav. Særlig er topplederjobbene mannsdominert: 73 prosent av klubblederne er menn, 85 prosent av særforbundspresidentene er menn – og 100 (!) prosent (11 av 11) idrettskretsledere er menn. Det var dette som ga Abid Raja sjokk

Kjønnsbalanse er lovbestemt

NIFs lov ble endret allerede i 1992, med prinsippet om kjønnsbalanse i idrettens organer. Og rett skal være rett: Styrene som helhet har en bedre balanse enn topplederjobbene. For eksempel er halvparten av visepresidentene i særforbundene kvinner, og alle kretsstyrene har kvinnelige nestledere. Men andelen kvinnelige toppledere er likevel påfallende akterutseilt.

En så skjev sammensetning av styrene kan ikke landets største folkebevegelse være bekjent av. Det er dagens øverste ledelse i NIF skjønt enig om. President Berit Kjøll og generalsekretær Karen Kvalevåg holdt sterke og klare innlegg på NIF-seminaret. De to kvinnene på toppen manet til handling.

Intet nytt problem

Stimuleringsmidler til organisasjonsleddene, mentorprogrammer for kvinner og nettverksmøter regionalt og lokalt er blant tiltakene idretten satser på. Og den årlige «Idrettens kvinnedag» (arrangert for tredje gang i år) er viktig for å bevisstgjøre, rapportere om utviklingen og holde oppmerksomheten på problemet oppe.

For problemet er ikke nytt. Idrettsbevegelsen var fra starten av mannsdominert og kjønnssegregert. Eksempler fra to av de store idrettene – friidrett og fotball – kan illustrere utviklingen. I 1972 snek Gerd von der Lippe og Ingrid Ellingsen seg med på Holmenkollstafetten, som den gang var forbeholdt mannlige deltakere. Som straff tok Friidrettsforbundet fra dem muligheten til å kvalifisere seg til landslaget. Kvinnefotball ble også holdt utenfor NFF til utpå 1970-tallet - og fikk innpass i det gode selskap først etter mye kamp og motstand.

På NIF-seminaret fikk både friidrett og fotball klapp på skulderen for enkelte likestillingstiltak de siste åra. Likevel vil mange mene at de – som mange andre – ikke er i mål, hverken på likestilling generelt eller på kjønnsbalanse i lederverv spesielt.

Faktum er at mannsdominansen i ledersjiktet har vært noe av det mest fastgrodde i den organiserte idretten, selv i en tid med fokus på like muligheter og økende tilstrømning av kvinner til idretten. Problemstillingen har vært erkjent i lang tid, også innad i idrettsbevegelsen. Tiltak har vært forsøkt uten nevneverdige resultater.

Seiglivet kultur?

På Norges idrettshøgskole har vi forsket og undervist på området idrett og kjønn i mange år. Vi har gjennom flere tiår dokumentert og analysert kvinneunderskuddet på leder- og trenersiden i idretten. Og vi har inkludert kunnskap om idrett og kjønn i utdanningsprogrammene til studentene våre. Kunnskap om historien, utfordringene og mulighetene er viktige for kandidater som skal ut i samfunnet og bidra til endring.

For tiden pågår et nytt forskningsprosjekt på NIH om kjønn og makt i norsk idrett, der målet er å fremskaffe mer dybdekunnskap om årsaker til at mannsdominansen er så seiglivet i toppledersjiktet av organisasjonen. Handler det om ekskluderingsmekanismer? Om videreføring av en tradisjonell mannskultur? Om valgkomiteer som ikke leter, eller spør utenfor kjente sirkler? Om kvinner som ikke får nok backing til å gå løs på oppgavene?

Kompetente kandidater finnes

En av Idrettshøgskolens oppgaver er å utdanne dyktige kandidater som er rede til å ta på seg oppgaver i norsk idrett. Da er det bra at vi nå har omtrent 50/50 kvinnelige og mannlige studenter på bachelorprogrammene våre. I tillegg har det over mange år vært flere kvinner enn menn som tar doktorgradsutdanning i idrett.

Dette betyr at mange svært kompetente og dyktige kvinner – og menn – uteksamineres fra NIH hvert år. Våre kandidatundersøkelser viser at en god del av dem får jobb og verv innenfor idrettsorganisasjonen.

En del av disse har også etter hvert fått topplederverv. Og tidligere NIH-student Andrea Bell Pedersen ble i 2018 valgt inn i styret i Norges Skiforbund som tidenes yngste. Men det er fortsatt flest menn.

Valgkomiteer, hallo!