I dag – 10. oktober – er det Verdensdagen for psykisk helse. På NIH stiller vi oss spørsmålet: Styrker idrett vår psykiske helse?

Tja, jeg vil mene at det kommer an på. Ikke minst kommer det an på hvorfor og hvordan den enkelte driver idrett: hva som er drivkreftene bak Annes deltagelse, hvordan hun opplever aktiviteten og hva den gjør med henne som menneske. Idrettsengasjementet kan gi bedre livskvalitet, men ikke nødvendigvis.

Poenget kan spisses: Om treningen ledsages av tvangstanker, spiseforstyrrelser eller svekket selvbilde, bidrar den åpenbart ikke til å styrke Annes psykiske helse. Dersom hun opplever at aktiviteten er meningsfull, gir mestring og sosial tilhørighet, er saken en annen.

Fysisk aktivitet er helsefremmende

På et generelt grunnlag kan vi slå fast at regelmessig fysisk aktivitet er helsefremmende. Det er solid dokumentert at regelmessig fysisk aktivitet er sunt. Mennesket er skapt for å være i bevegelse. I et slikt perspektiv bidrar kroppslig bevegelse også til å styrke psykiske helse og velvære.

Dagens samfunn er organisert for betydelig stillesitting og kroppslig inaktivitet. Helsedirektoratet påpeker at fysisk aktivitet bedrer den fysiske formen, og gjør oss mer rustet til å mestre hverdagens krav og utfordringer. Det er mye rett i det. Vi bør oppfordre politikere og myndigheter til å legge til rette for varierte bevegelsesarenaer og økt aktivitet.

Men fysisk aktivitet er så mangt, og folk er forskjellige. For å få grep om konkrete sammenhenger mellom fysisk aktivitet og psykisk helse, må vi ta utgangspunkt i individets sammensatte situasjon. Hvilke erfaringer og historier bærer hver enkelt med seg? Hvilke omstendigheter preger livssituasjonen? Og ikke minst; hvilke sosiale forventninger og personlige motiver ligger bak den enkeltes valg?

På individnivå er det faktisk ingen entydig sammenheng mellom fysisk aktivitet og psykisk helse. For å sette dette på spissen: Slavene i Egypt var fysisk aktive, men aktiviteten bidro neppe til økt livskvalitet og god psykisk helse.

Idrett er mer enn fysisk aktivitet

Idrett er mer enn fysisk aktivitet. For eksempel løping; se på tre eksempler: (1) Eskil er for sent ute til et møte og spurter forgjeves for å rekke bussen. (2) Mia er på vei hjem fra byen på nattestid, oppdager at en potensiell voldtektsmann bak seg og løper for livet. (3) Ida og Thomas stiller seg ved siden av hverandre i skolegården: «Førstemann til hjørnet av bygget!»

Som ‘fysisk aktivitet’ viser de tre eksemplene at alle spurter. Bevegelsesanalyser og fysiologiske målinger ville ha vist det samme. Men er det virkelig slik at eksemplene viser til det samme? Bare Ida og Thomas driver idrett. Idrett defineres ikke gjennom fysiske aktivitet alene. Det er den bakenforliggende meningen med aktiviteten som bestemmer om det er idrett vi har med å gjøre. I dette tilfellet; førstemann til mål.

Eksemplene viser også at fysisk aktivitet som sådan ikke nødvendigvis er helsefremmende. Eskil var først og fremst stresset, og Mia var livredd. Situasjonene de var involvert i bidro ikke til økt livskvalitet, snarere tvert imot. Selv om begge drev fysisk aktivitet.

Omstendighetene som får individet til å være fysisk aktiv, har avgjørende betydning for forholdet mellom fysisk aktivitet og psykisk helse. Vi kan skremme noen til å løpe. Men det er langt bedre for den psykiske helsen dersom han eller hun løper av bedre grunner.

Er idretten meningsfull?

Se for deg to gutter i kroppsøvingssalen, Henrik og Sondre. Det er basketball på timeplanen. Henrik elsker basketball, er oppslukt av aktiviteten og lever seg inn i spillet med hele seg. Sondre løper rundt fordi det er obligatorisk, han involverer seg i aktiviteten av ren plikt uten at det gir ham noe som helst utover å bli svett.

Som observatør er det ikke sikkert at vi ser særlig forskjell på Henriks og Sondres aktivitet. Men for guttene selv er det store forskjeller. Den ene kjenner på innlevelse, engasjement, tilstedeværelse og stor grad av mening. Den andre kjenner først og fremst på likegyldighet, kanskje kjedsomhet, eller sågar motvilje.

Potensialet for å lære og oppleve mestring er svært forskjellig i de to tilfellene. Jeg vil også mene at basketballaktiviteten har ulik betydning for de to guttenes psykiske helse. Det er kun for Henrik at det en tydelig positiv kobling mellom idretten (basketball) og hans psykiske helse.

Eksempelet var fra kroppsøving i skolen, noe Sondre ikke kunne velge bort. På fritiden er det kanskje bra at han er en ivrig og engasjert sjakkspiller i stedet for å involvere seg i ballspill – selv om ballspill innebærer mer fysisk aktivitet?

Gi tid

Temaet for Verdensdagen for psykisk helse 2019 er «Gi tid». Ifølge Verdensdagens hjemmesider har årets kampanje som mål «å oppfordre oss alle til å bruke tiden på å gjøre ting som er godt for den psykiske helsen».

Idrett kan være en sånn aktivitet. Å «gi tid» er knyttet til oppmerksomhet, tilstedeværelse og innlevelse. Se på team Warholm i det nylig avsluttede friidretts-VM. Det er eksempel på at også toppidrett kan være helsefremmende i vid forstand. Gjennom felles og gjensidig tilstedeværelse og innlevelse i det daglige, kombinert med nødvendig distanse til det hele, synes det som om idrettsengasjementet også styrker teamets psykiske helse.

Det samme er mulig på alle nivå, også på den ukentlige fotballtreningen eller yogaklassen. Gi tid handler først og fremst om full tilstedeværelse her og nå i de idrettslige fellesskap vi er del av.

Så bør vi som er glad i idrett erkjenne at det å gi tid til andre aktiviteter enn idrett også kan være gode kilder til psykisk helse. For noen, kanskje vel så gode.