Tall fra den store Ungdataundersøkelsen viser at barn og unges deltakelse i idretten langt på vei er betinget av hva slags familie man kommer fra:

«Det er fem ganger så mange fra lavere sosiale lag som aldri har vært med i organisert idrett sammenliknet med ungdom fra høyere sosiale lag ….». [1]

Selv om det diskuteres i mediene hvordan denne ulikheten faktisk slår ut, ser vi forskere store sosiale ulikheter i barne- og ungdomsidretten.

Forskjeller i idrettsdeltakelse betyr at barn og unge har ulik tilgang til et viktig gode, og det kan bety mye for positive (og negative) opplevelser, sosiale relasjoner og fysisk og mental helse. Dette er selvfølgelig uheldig, og det bryter med både det offentliges og idrettens målsettinger om «idrettsglede for alle». Siden idretten også mottar omfattende offentlig støtte, er disse ulikhetene et problem.

En idrett preget av sosial ulikhet er uheldig for dem som rammes direkte. Men, det kan også være årsak til eller uttrykk for noe mer enn en stadig mer krevende og profesjonalisert idrett. Ulikhet i idrettsdeltakelse kan ha konsekvenser som stikker dypere og er viktigere enn ulike fritidsvaner.

Hvordan dette har seg?Ideen er at idrett kan fungere som en sosial møteplass der folk – utøvere, frivillige, publikum og ansatte – kan treffes. Her kan vi møte folk vi ikke kjenner fra før, men som vi deler interesser med. Dette kan være viktig nok, men idretten kan ha en enda viktigere funksjon:

– Den kan være en arena der folk møtes på tvers av sosial klasse, yrker, alder, etnisk tilhørighet og interesser.

Den kan være en arena der folk møtes på tvers av sosial klasse, yrker, alder, etnisk tilhørighet og interesser. Folk kan møtes uavhengig av sosial bakgrunn som ellers ville hindret dem fra å møtes: Foreldre fra A-klassen møter foreldre fra B-klassen, rørlegger møter lærer, webdesigner møter sykepleier, idrettsnerd møter idrettsskeptiker og majoritet møter minoritet.

Resultatet av disse møtene kan være det som samfunnsforskerne kaller sosial kapital. Når folk treffes og løser konkrete oppgaver, etableres det sosiale nettverk: Vi erfarer at folk flest er hyggelige og til å stole på selv om de er annerledes enn vi er vant til, og etter hvert kan det utvikles forventninger og normer om at vi sammen bør bidra til å løse felles utfordringer, for eksempel i idrettslaget. Deltakelse på idrettsarenaen kan utvikle sosiale nettverk som igjen bidrar til tillit i det nærmiljøet på en måte som i neste instans kan gi et grunnlag for tillit på samfunnsnivå.

Hvorfor er tillitsnivået i et samfunn så viktig? Samfunnsforskere har en smørbrødliste av mulige svar på dette spørsmålet. For den enkelte kan det ha betydning for helse og livskvalitet. For nærmiljøet kan det gi trygghet, trivsel og mulighet for hjelp fra naboer.

Det mest besnærende er imidlertid dette:

Vi finner en sammenheng mellom tillitsnivået i et land og den økonomiske velstanden, demokrati og politikk: Det er enklere å gjøre business i et land der folk stoler på hverandre.

Vi finner en sammenheng mellom tillitsnivået i et land og den økonomiske velstanden, demokrati og politikk: Det er enklere å gjøre business i et land der folk stoler på hverandre. Politisk mobilisering og styring er lettere i et samfunn der tilliten mellom folk er høy.

Grunnen til at tillit kan ha en slik effekt, er at sosial samhandling med fremmede alltid vil innebære et snev av usikkerhet: Vi vet ikke absolutt sikkert hvordan den fremmede vil møte oss. Ved å samarbeide med folk vi ikke kjenner fra før, kan denne usikkerheten dempes.

Det kan bidra til at vi stoler på denne konkrete, andre personen vi møter (– Hyggelig å bli kjent med deg, Maria!) men det kan også føre til at vi stoler litt mer på den sosiale kategorien den andre representerer: Maria, med et annet yrke, med andre fritidsinteresser, fra et annet sted enn meg.

Deltar jeg på en dugnad eller prater jeg med en hyggelig og imøtekommende «fremmed», er det sannsynlig at jeg selv er litt mer imøtekommende enn jeg ellers ville vært neste gang jeg møter en fremmed.

I siste instans kan vi tenke oss at det utvikles det forskerne kaller «generell tillit»: Folk møter de fleste andre med litt større tillit enn de ellers ville gjort. At mange, ikke minst nordmenn, er litt naive og godtroende, kan være et problem når vi møter folk som ikke er til å stole på. I det store og det hele er det imidlertid en kjemperessurs for et samfunn, som Norge, om folk stoler både på de enkelte vi møter og mer generelt på andre mennesker.

Høy sosial ulikhet i idrettsdeltakelse kan være med å bryte ned en viktig arena der man kan etablere relasjoner på tvers av sosial bakgrunn. Det blir mindre sannsynlig at man får bygget sosial kapital som nettverk, felles normer og tillit. Men idrettens evne til nettopp å bygge slik sosial kapital kan også undergraves om den sosiale ulikheten ellers i samfunnet øker. Særlig et segregert bosettingsmønster kan bidra til dette.

Det har stor verdi at folk blir kjent med andre, uansett. Men det som virkelig gir sosial kapital og som har betydning for samfunnet som helhet, er at vi møter andre enn de som er lik oss selv, at vi utvikler sosiale relasjoner til andre enn de vi uansett omgås til daglig.

Det trenger ikke være veldig dype, omfattende eller krevende relasjoner; det magiske er nettopp at mengden av uforpliktende og til og med overfladiske sosiale relasjoner kan bety mye for samfunnsutviklingen i stort.

Det trenger ikke være veldig dype, omfattende eller krevende relasjoner; det magiske er nettopp at mengden av uforpliktende og til og med overfladiske sosiale relasjoner kan bety mye for samfunnsutviklingen i stort. Økonomisk velstand og demokratisk styring kan styrkes av sosiale relasjoner i det små: «Good government comes from singing choirs and soccer clubs». [2]

Når de sosiale forskjellene vi ser i idretten møter den sosiale ulikheten som er i ferd med å utvikle seg i resten av samfunnet, kan det undergrave idrettens mulighet til å skape sin del av den tilliten det norske samfunnet lever veldig godt på.

—-

[1] Bakken, Anders. 2009. Idrettens posisjon i ungdomstida Hvem deltar og hvem slutter i ungdomsidretten? Oslo: Nova Rapport 2/19, side 91.

[2] Dekker, P., & Uslaner, E. (2001). Social capital and participation in everyday life. London: Routledge, side 2.

Artikkelen er først publisert på nih.no...