Idretten må gjøre et langt sprang om alle skal føle seg velkommen uavhengig av legning, farge eller annet, skriver Hakeem Teland. Teland er student på 1.-året i Sport management på NIH.
Idretten må gjøre et langt sprang om alle skal føle seg velkommen uavhengig av legning, farge eller annet, skriver Hakeem Teland. Teland er student på 1.-året i Sport management på NIH.

Idretten krever at du er unik, men ikke annerledes

I idretten glorifiserer vi personer som skiller seg ut, men du skal helst være hvit, kristen og like jenter. Idretten sier den vil inkludere alle, men vil den det nok?

«Norsk idrett» er noe de aller fleste forbinder med suksess, norske flagg, vafler og solidaritet. Én utøvers innsats blir ofte hele nasjonens seier, og Norges idrettsforbund fremhever verdier som ambisiøs, leken, ærlig og inkluderende. Dette er verdier de fleste av oss kan stille oss bak, men dessverre ikke alle.

I norsk idrett i dag opplever mange rasisme, homohets, diskriminering og trakassering.

Idretten er et tverrsnitt av landets befolkning, derfor er det naturlig at alle slags typer mennesker deltar. Tross dette finner vi svært få homofile og tilsynelatende mange homohatere – homofobe – i idretten.

Kan det være tilfeldig at homofile ikke har interesse for å drive idrett? Neppe. Det er ignorant å tro at alle er hetero. Statistisk er det svært usannsynlig. Det må være andre grunner.

Skapdøra i idretten er blytung

Homofili har i nyere tid blitt bredt akseptert i samfunnet, og terskelen for å komme ut av skapet har blitt lavere. I dag risikerer du ikke å bli brent på bålet, men du risikerer idrettskarrieren.

Svært få mannlige idrettsutøvere har turt å komme ut av skapet, men hvorfor er det slik?

Det kan skyldes at idretten lenge har vært preget av et tøft og maskulint miljø der garderobekulturen er sterk og homosjargongen sitter løst, slik er det fortsatt. Flere respekterte personer i idrettsmiljøet tror dette er grunnen til at så få homofile føler seg hjemme i idretten. Jeg tror det bidrar, men det er ikke hele problemet.

Åpenhet kan koste dyrt

De homofile utøverne som har gått foran, som har stått fram som homofile i internasjonal idrett, de har i mange tilfeller blitt utsatt for grov homohets av lagkamerater, trenere og supportere.

Vi har hørt historier om en engelsk PR-agent som har hjulpet engelske fotballspillere med å holde legningen deres hemmelig – for å beskytte karrieren deres, fordi mange personer i og rundt fotballen «remains in the dark ages, steeped in homophobia.»

En av idrettens mørkeste hendelser er historien til Justin Fashanu. Han er den første og til dags dato eneste, prominente fotballspilleren i England som har stått fram som homofil. Etter at han stod frem ble Fashanu hetset, frosset ut og karrieren bremset opp. Da han ble anklaget for å ha voldtatt en ung gutt, maktet han ikke mer, og bestemte seg for å henge seg. Til enkeltes supporteres glede.

Skeiv hjemmebane

Her hjemme blir en dommer kalt «jævla soper». En fotballspiller legger opp èn uke etter han har stått frem som homofil, på grunn av ondskapsfulle homovitser i garderoben. En ung håndballspiller som står fram som homofil advarer andre unge mot å gjøre det samme.

Det er klart at mange vegrer seg for å stå fram etter slike historier. Forståelig nok: For de færreste er det å stå fram som homofil og "være et forbilde" verdt både idrettskarrieren og omdømmet.

Homohets, i likhet med rasisme, er mer et samfunnsproblem enn et idrettsproblem. Men samtidig er idretten dessverre en arena der personer med behov for å ytre hatet sitt møtes.

Rasisme i idretten

Norge er ikke lenger et såkalt monokulturelt land, det vet vi. Likevel opplever mange idrettsutøvere med minoritetsbakgrunn rasisme og ekskludering innenfor norsk idrett. Ikke bare i toppidretten, men også på grasrota. Mørkhudede utøvere forteller at de opplever rasisme, ikke bare som direkte verbale angrep, men også i «skjulte institusjonaliserte former der det systematisk arbeides for å marginalisere minoriteter i norsk idrett.» Og mest fortvilende av alt:

De føler ikke de blir hørt.

De fleste tilfellene vi hører om i media kommer fra fotballverdenen. For eksempel fikk kenyanske Arnold Origi beskjed fra en norsk eliteserieklubbom at “vi kan ikke ha en afrikansk keeper”. Landslagsspilleren Joshua King har lenge tatt et oppgjør med rasisme – etter at han har opplevd rasisme både på og utenfor banen siden han var helt ung. Nå nylig ble Kristiansund-angriperen Amahl Pellegrino utsatt for rasisme under en kamp i Ålesund.

Idretten framhever verdier som inkludering og idrettsglede for alle, men det er også her den feiler mest. Som nevnt innledningsvis: Idretten vil inkludere alle, men vil den det nok? Og hvilke tiltak gjøres mot diskrimineringen?

Idrettsledelsen jobber på spreng

Norges idrettsforbund har tidligere fått mye tyn for å ikke kjempe hardt nok mot rasisme og homohets. Nå gir de uttrykk for at de virkelig vil inkludere. På NIFs hjemmeside heter det at «Idretten skal på alle nivåer praktisere nulltoleranse for enhver form for diskriminering og trakassering.»

Det er tid for å gjøre om ord til handling.

Tidligere i år ble det satt ned en arbeidsgruppe for å se på ulike tiltak mot rasisme i idretten. Utvalget jobber tett med både idrettspresidenten og kulturministeren og kom frem til en rekke konkrete tiltak som kan settes inn i arbeidet mot diskriminering. Det er en start.

Fotballen tar også grep

Samtidig jobber fotballen med å skape en felles protokoll for å løse rasistiske saker i fremtiden, en felles veileder for hvordan idrettslag og organisasjoner skal behandle rasistiske situasjoner.

Her må NIF se og lære.

Norsk Toppfotball sier at det «ikke hjelper å stenge folk ute, derfor må alle som fremsetter rasistiske utsagn gjennom et holdningsskapende program der man må ut å møte synene sine i døren».

Kampanjen «#stopp» er også et initiativ fra Norsk Fotball for å ta stilling i rasismekampen. I denne kampen kan du ikke være nøytral. Enten så reagerer du, eller så er du med på å ødelegge idrettsgleden.

Idrettspresidenten fremhever at norsk idrett har «idrettsglede for alle» som visjon, men at rasisme og homohets ødelegger for idrettsgleden. Derfor må alle i norsk idrett gå sammen og jobbe mot, og slå hardt ned på, all rasisme og trakassering de ser eller hører.

Dette er en dugnad ingen kan gjøre alene!

Teksten er levert i emnet SPM100 Organisasjon og kultur.

Powered by Labrador CMS