Å måtte vente på gleden ved å være sammen på idrettsbanen er bare èn av utfordringene koronaepidemien fører til for idretten. Lyns fotballjenter 2017.
Å måtte vente på gleden ved å være sammen på idrettsbanen er bare èn av utfordringene koronaepidemien fører til for idretten. Lyns fotballjenter 2017.

Idretten under og etter koronaen

Publisert

Alle deler av norsk idrett er hardt rammet av koronapandemien. Som i resten av samfunnet, må staten inn med økonomiske krisepakker. Men hva kommer etterpå?

Mange spørsmål skal besvares når idretten etter hvert normaliseres: Fører oppholdet fra trening og konkurranser til økt frafall? Hva er de fysiske og psykiske virkningene av at idrettens fellesskap i lang tid er erstattet med passivitet – og for mange også isolasjon? Har myndighetenes tiltak overfor idretten vært for strenge eller for slappe? Hvordan takler topputøverne at et mål de har jobbet med i årevis, plutselig glipper?

Både journalister, forskere og idretten selv vil gå løs på slike spørsmål. Akkurat nå er imidlertid mange idrettsledere mest opptatt av hvordan de skal berge idrettslaget eller forbundet. Må tilbudet til medlemmene reduseres? Klarer de i hele tatt å drive videre? Hvordan skal de takle store økonomiske tap, som så mange er påført?

Enkelte vil sikkert stusse over at dette er tema i hele tatt. To-tre måneder med unntakstilstand kan da umulig ha så store konsekvenser? Greit nok at en del inntekter plutselig forsvant, men det gjorde også utgiftene da regjeringen besluttet å stenge ned landet 12. mars?

Men så enkelt er det ikke i en idrettsbevegelse som er blitt betydelig profesjonalisert de senere årene.
Omsetningen og antall ansatte har økt. Det er ikke bare å stenge døra til klubbhuset og vente på at det det hele skal gå over. Mange idrettslag (og forbund) minner mer og mer om en hvilken som helst bedrift.

Målet med denne bloggen er å gi et innblikk i idrettens økonomiske koronakrise.

For å kunne forstå den, må vi først se på det store bildet. Så tar vi for oss den økonomiske smellen, og hva idretten kan lære. Til slutt spør vi: Får idretten merke at «…there's no such thing as a free lunch»?

For å illustrere pengestrømmen i idretten har vi laget en modell:

Når det gjelder det idretten trolig forventer som en «gratis lunsj», har vi plassert den som egen søyle ytterst til høyre i modellen. Så langt består den av to krisepakker fra Regjeringen. Om den serveres uten forpliktelser eller om idretten blir bedt om å ta oppvasken, gjenstår å se.
Når det gjelder det idretten trolig forventer som en «gratis lunsj», har vi plassert den som egen søyle ytterst til høyre i modellen. Så langt består den av to krisepakker fra Regjeringen. Om den serveres uten forpliktelser eller om idretten blir bedt om å ta oppvasken, gjenstår å se.

Pengestrømmen – i normale tider

Norsk idretts ulike pengestrømmer er en kompleks materie å gå inn i. Et forsøk på forklaring ble gjort i boka Organisasjon og lederskap i idretten som kom ut i fjor.

Overordnet kan man si at idretten har tre hovedinntektskilder, framstilt med tre farger i modellen:

  • De røde boksene ute til venstre er i all hovedsak idrettens egne inntekter, riktignok supplert av tilskudd fra kommuner og fylkeskommuner.
  • De blå pilene og søylene i midten illustrerer inntekter knyttet til spillvirksomheten hos Norsk Tipping.
  • De grønne ute til høyre er direkte statlige overføringer.

Legg merke til at de ulike elementene i modellen ikke er dimensjonert etter det de gir i kroner. For eksempel utgjør spillemidlene ikke mer enn tre milliarder kroner. Det er beskjedent når idretten står for en verdiskapning på rundt regnet 37 milliarder kroner, der verdien av dugnadsinnsatsen, estimert til 17 milliarder, riktignok er inkludert.

Like fullt betyr disse inntektene fra Norsk Tipping så mye at norsk idrett har gitt sin fulle støtte til monopolisten i kampen mot utenlandske spillselskaper.

La oss se litt grundigere på de tre hovedinntektskildene.

1. Spillemidler med økt betydning

I modellen ser du hvordan spillemidlene er delt opp i poster. I årets hovedfordeling går omtrent halvparten av totalsummen på nesten tre milliarder til anlegg, mens 730 millioner overføres til Norges idrettsforbund (NIF) gjennom fire underposter, vist med de fire blå pilene til venstre.

Svært lite sildrer nedover til idrettslagene.
En evaluering foretatt av Oslo Economics i 2019 viste imidlertid at idrettslagene jevnt over var tilfreds med måten særforbundene disponerte posten som skal tilrettelegge for aktivitet blant barn, unge og breddeidrett.

Av de andre pilene peker Lokale aktivitetsmidler (LAM) og Grasrotandelen seg ut. Disse inntektene går direkte inn på idrettslagenes konto. Gjennom LAM-ordningen overføres i år 372 millioner kroner til idrettslagene via idrettsrådene i alle landets kommuner. Administrasjonskostnadene er minimale, og pengene kan disponeres rimelig fritt.

Også denne ordningen er evaluert av Oslo Economics i 2018. De konkluderte blant annet med at idrettslagene opplevde at LAM i stor grad bidrar til økt aktivitetstilbud, til å holde kostnadene nede og til å underbygge den frivillige innsatsen. (Jeg deltok i disse evalueringene.)

I modellen ser du at pila for grasrotandelen starter høyere oppe enn de andre blå pilene. Det skyldes av disse midlene kommer i tillegg til de 64 prosentene idretten får av overskuddet fra Norsk Tipping.

Alle som spiller på Norsk Tipping, bestemmer hvilken lokal forening som skal få sju prosent av det de spiller for. Her gikk det 376 millioner kroner til lokalidretten i 2019, penger som disponeres helt fritt av lagene. Vålerenga alene fikk mer enn én million kroner.

Så er spørsmålet:
Vil koronapandemien føre til at det norske folk spiller mindre på Norsk Tipping, slik at spillemiddeloverskuddet går ned og det blir mindre til idretten?

De to første månedene etter koronautbruddet opplevde Norsk Tipping en tydelig nedgang i omsetningen som følge av at fotballtipping og langodds stoppet opp. For norsk idrett er det å håpe at spilleaktiviteten tar seg opp igjen, og fra Hamar meldes det nå mer optimistiske prognoser enn for to måneder siden.

Regjeringen har uansett lagt inn en liten sikkerhetsventil ved at 131 millioner (økningen av overskuddet fra 2018 til 2019) er satt inn i et koronafond og skal brukes ved en senere tildeling.

2. Idrettens egne inntekter

Det er først og fremst boksene ute til venstre som påvirkes av korona. Vi skal begrense oss til å se på idrettslagene. Idrettsforbundet selv har stipulert at de 11 000 idrettslagene taper 975 millioner kroner på grunn av koronautbruddet. Enkelte får milliontap, andre merker krisen i mindre grad.

Og alt henger sammen med alt. Trening og konkurranser ble brått avsluttet, hos mange akkurat da de holdt på å starte sesongen. For eksempel mente nok mange fotballklubber/grupper det var vanskelig å be om medlemskontingent og treningsavgift når de ikke kunne gi noe tilbud. Enkelte har startet opp først nå. Barneidretten er ennå ikke tilbake til normalen.

Mye av økonomien stopper også opp når selv svært unge blir satt ut av spill.
Mye av økonomien stopper også opp når selv svært unge blir satt ut av spill.

Mange idrettslag har også kjørt aktiviteter knyttet til skolefritidsordninger. Her gir idretten et tilbud, selvsagt mot betaling, noe som gir viktige bidrag til driften av idrettslaget. Det samme gjelder fotball- og idrettsskoler som legges til helger eller i ferier. Alt ble stengt.

Samtidig har utgiftene fortsatt å løpe. Mange har egne klubbhus og anlegg. Selv der kommunen står som eier, har idrettslagene kostnader de ikke kommer unna. Som daglig leder i Sagene IF, Vibeke Thiblin, sa da vi intervjuet henne i en undervisningsvideo for noen uker siden:

– Det skulle vært en støtteordning for kostnader du ikke kan stoppe.

De idrettslagene som trolig har tapt mest denne våren, er alle de som opererer som arrangører. Det gjelder stadig flere. En turnering, et ritt, renn, løp eller stevne innebærer mye jobb, men også et betydelig bidrag til klubbkassa fra påmeldingsavgift, parkering, bespisning og kiosksalg. I en tid der den tradisjonelle dugnaden er på vikende front, stiller foreldre opp en helg eller to på klubbens arrangement.

Denne våren har det vært helt stille, og mange steder vil det fortsette slik de neste månedene. Mange klubber mister inntekter – ikke bare fra ett arrangement, men flere.

Når idrettslagene skal se framover, vil det nok være klokt å gå grundig igjennom driften og inntektsstrømmen. Korona kan komme tilbake med en bølge nummer to og tre, og også andre hendelser kan gjøre faste inntekter usikre.

Viktigst blir det å ha en god plan for krisehåndtering, og gjerne også en krisestab klar til bred innsats fra dag én.

For eksempel Røa idrettslag hadde en slik plan klar da krisen slo inn i mars. Styreleder Kathrine Godager snakker om det i denne filmen.

Vi kan nok anta at de færreste var så godt forberedt. Tapene ble trolig tilsvarende større.

En annen idé å ta med seg fra Røa, er å sette av noen kroner hvert år til et krisefond. Sunn drift og egenkapital er en god leveregel for alle organisasjonsledd, men like fullt vanskelig å etterleve. Denne våren har mange fått seg en vekker. Med dårlig økonomi og usunn drift før en slik krise, er veien utfor stupet kort.

Kanskje har korona gitt en stadig mer profesjonalisert idrettsbevegelse et signal om å trå litt mer forsiktig. En klubbledelse som til neste årsmøte legger fram budsjett med litt lavere omsetning og mer forsiktige anslag for inntekter, trenger ikke bli oppfattet som bakstreversk.

3. Statsbudsjett og redningspakker

Tilbake til modellen:

Hvert år kommer det støtte over statsbudsjettet i form av kompensasjonsordning for vare- og tjenestemoms og en ordning for momskompensasjon for bygging av idrettsanlegg.

I år har det kommet en ny søyle helt ute til høyre, og der nærmer vi oss «lunsjen» jeg nevnte tidligere: Den første krisepakken fra Regjeringen på 700 millioner skulle dekke tap ved avlyste og utsatte arrangement, men den traff såpass dårlig at det bare kom inn søknader for 371 million kroner. Idretten ba bare om 250 millioner; svært få idrettslag fikk noen glede av kompensasjonen.

I revidert nasjonalbudsjett sa kulturminister Abid Raja at krisepakken skulle utvides for å treffe nettopp idrettslag og små arrangement. Idretts-Norge håper statsråden kaster ut en livbøye som holder lagene flytende. Forrige uke kom det midler også til arrangementer i regi av idrettslag. Men idretten er ikke fornøyd. Tirsdag 26. mai gikk idrettspresident Berit Kjøll ut og ba om idrettslagene får 300 millioner ekstra.

Gratis lunsj - eller flere krav?

Overføringene gjennom krisepakkene kommer ikke med noen liten skrift som forplikter mottakerne, utover at søknadene må henge sammen med reelle inntektstap.

Like fullt er det ikke sikkert idretten kan anse dette som en helt «gratis lunsj». Kanskje vil statsråden senere minne idretten på denne støtten, og si at idrettsbevegelsen iallfall bør gi tilbake ved følge prioriteringene i de årlige tildelingsbrevene.

Rett før jul kommer det et slikt tildelingsbrev der Kulturdepartementet minnet NIF om den statlige idrettspolitikken og hva de forventer at idretten skal gi tilbake for pengestøtten de får. I tildelingen for 2020 stilte departementet krav om godt styresett, bedre kjønnsbalanse, prioritering av etikk og holdningsskapende antidopingarbeid.

Etter et år der idretten har vært nødt til å be om ekstra hjelp, kan det komme ytterligere krav.

Det er ikke noe nytt at statsråder har hatt tydelige forventninger til idretten. Forgjengeren til Abid Raja som kultur- og likestillingen, Trine Skei Grande, la for eksempel fram sine forventninger på idrettstinget for ett år siden.

Idretten kan ikke overse slike marsjordrer. Spesielt ikke når statsråden med rette kan minne om at idretten nå har fått krisepakker som i hvert fall deler av den ikke kan klare seg uten.

  • Dag Vidar Hanstad er professor ved Institutt for idrett og samfunnsvitenskap på NIH.
  • Vil du lære mer om idrettens finansiering? I NIHs nettbaserte kurs Idrettens organisasjoner og organisering er nettopp dét tema i en av modulene.