Det er en trend i tiden at trening for barn og ungdom blir mer organisert, og som en konsekvens også mer spisset allerede fra tidlig alder. 

Noen utøvere skiller seg ut med fremragende prestasjonen allerede i tidlig alder. 

Blir du best hvis du var god som ung?

Vår og kanskje verdens største løpestjerne om dagen, Jakob Ingebrigtsen, er ett eksempel mange drar fram.

En utøver som satte aldersrekord for 14-åringer på 1500m i både Norge og verden, og allerede som 17-åring vant EM-gull på 1500m og 5000m.

Men forskning fra store oppsamlingsstudier viser et ganske tydelig bilde. Utøvere som tidlig presterer best ikke er noen regel, men unntaket, for hvem som blir olympiske medaljører til slutt.

Disse resultatene viser at de viktigste kjennetegnene for de beste olympiske utøverne har en svært variert treningsbakgrunn fra tidlig alder. 

Halvard Grendstad er stipendiat ved Institutt for fysisk prestasjonsevne og forsker på trening og pubertet.

Presterer best i 20-årene

De hadde også mindre suksess som unge idrettsutøvere, spesialiserte seg i sin idrett senere og oppnådde sine beste prestasjoner senere.

Sammenhengen mellom tidlig prestasjon og suksess som voksen ble svakere jo yngre utøverne var da de oppnådde sine beste ungdomsprestasjoner. 

Vi ser faktisk at innen de fleste idretter at prestasjonene for både kvinner og menn var best i 20-årene. I eksplosive idretter som for eksempel sprintdistanser i løping og svømming skjer det noe tidligere, og senere i typiske utholdenhetsidretter som langdistanseløping og sykling.

Les også: Dropp morgentrening: – La ungdommene sove

«Men hva med Jakob?»

Alle regler har selvsagt sine unntak. Vi har flere fremtredende eksempler på at de som er best som unge utøvere også blir best som voksne.

Jeg holder foredrag om vår forskning på effekten av utholdenhetstrening i puberteten, som blant annet viser at unge utholdenhetsutøvere med fordel kan vente med hard kondisjonstrening.

Da får jeg ofte spørsmål om Jakob Ingebrigtsen. Som hele Norge har sett trene som en topputøver fra tidlig alder i TV-serien «Team Ingebrigtsen».

At hans treningsbakgrunn har hatt stor betydning for hans suksess kan vanskelig argumenteres mot, og det er selvfølgelig ikke slik at utøvere som er god tidlig ikke også kan bli god som voksen. 

Men når vi baserer våre forventninger til hvordan ungdom skal trene på disse historiene, kan vi skli inn i både "bekreftelsesfeil" og "overlevelsesbias".

Vi har en tendens til å argumentere på grunnlag av de få som lykkes i tidlig alder - de som faktisk viser seg å være unntaket fra regelen for de aller fleste olympiske utøverne.

Det kan ikke være slik at enkelthistorier får fotfeste og skal sette standarden for trening i ung alder.

Vi skal selvfølgelig hente inspirasjon og erfaring, men det må også ses i lys av oppdatert kunnskap fra nyere forskning. 

Her indikerer resultatene at hvis en større gruppe med utøvere henger med lenger, har vi et større mangfold av utøvere som mulig kan ta steget inn i toppidretten når den tid kommer.

Det gjelder både dem som er best tidlig, men også dem som lever i skyggen fra starten av ungdomstiden.

Les også: Trening i puberteten: – Leik meir, og vent med kondisjonstrening

Vi mister utøvere på veien

Flere holdepunkter peker på at tidlig suksess ikke er en viktig faktor for å bli best, men det er sjelden vi hører fra dem som har tatt den «lange» veien gjennom ungdomsårene. 

Hvis vi allerede fra tidlig alder setter søkelys på de som presterer best kan det gi økt risiko for frafall, og vi mister unge utøvere med potensial til å bli olympiske utøvere.

Noen grunner til dette er:

• De beste juniorutøverne kan trene så mye og ensidig at sannsynligheten for skader og utbrenthet øker. Spesielt gjelder dette i puberteten hvor både hode og kropp, som vokser og utvikler seg i en voldsom fart, ikke alltid klarer henge med på idrettens krav. En «skjev» start på ungdomstiden eller et ensidig fokus på prestasjon kan være uheldig over tid.
• Puberteten har stor betydning for prestasjon allerede fra 11-12 års alder, spesielt i øvelser som måles i centimeter, gram og sekunder. Noen kan derfor få en plutselig stor fremgang i prestasjon av å ha vokst mer enn andre utøvere, men kan senere bli tatt igjen.
• Vår forskning viser at mange av de fysiologiske egenskapene i kroppen ikke ser ut til å bli påvirket av mye trening i puberteten. Kroppens vekst ser ut til «utkonkurrere» de effektene vi skulle forvente å se fra trening. Dette indikerer at, når det gjelder de rent fysiske ferdighetene, trolig er smart å vente med den spesialiserte og systematiske treningen til etter man er ferdig med den største veksten.
• Det betyr ikke at man skal droppe trening, men kan være en indikasjon på at nettopp denne perioden er en tid der man kan være mer tålmodig i treningsarbeidet. Å legge til rette for mer motoriske- og koordinative ferdigheter (som idrettsspesifikk teknikk og balanse) som utøverne kan «lære seg» og ta med seg videre i sin karriere ser ut til å være viktigere.
• I tråd med punktet over har mange av de beste voksne utøverne hatt en indre motivasjon og modenhet rundt trening i ungdomstiden som har skilt de fra de andre. De kan ha trent mye, men variert og vært smarte i treningen. 

Ikke gi oppmerksomhet kun til enerne

Talentutvikling er komplekst, og det å forutse hvem som blir best allerede tidlig i ungdomstiden er en umulig oppgave. Toppidrett er ikke for alle, men det er avgjørende at bredden er stor nok skal toppen bli god nok.

For trenere og andre som har en fot i idretten er det derfor viktig å ha med så mange som mulig, og ikke kun gi oppmerksomhet til enerne. Helt i tråd med den norske idrettsmodellen.

Spesielt fordi frafallet i idretten er høyt, og begynner for fullt allerede i 13-årsalderen når puberteten slår inn. 

Vi vet at glede, medbestemmelse og samhold er viktig for å holde ungdommene i idretten. For å sikre gode prestasjoner i OL også i årene fremover må vi legge til rette for at medaljørene kan være både tenåringer og voksne.

Det er flere veier til målet og norsk idrett bør bygge opp under dette.

Jeg mener det er viktig at vi fortsatt minner oss på dette, spesielt i OL hvor enkelthistorier ofte trekkes frem.

Samtidig som vi anerkjenner dem som utmerker seg tidlig og tar medaljer som tenåringer, må vi også ha is nok i magen til å si at unge idrettsutøvere har mer enn god nok tid til å utvikle seg.