Selve ordet «krise» stammer fra det greske krisis (og latinske crisis), ifølge Store norske leksikon, og det kan oversettes med en plutselig forandring, en avgjørende vending eller skjebnesvanger forstyrrelse. Og man sier gjerne, fremdeles ifølge den samme kilden, at en krise er «en større uheldig hendelse som bringer med seg problemer som ikke kan løses gjennom ordinær organisering og handlekraft».

Dette har vi alle definitivt kjent på det siste drøye året, med en global krise knyttet til et lite virus som evner å spre smerte, sykdom og død. Dette har blant annet ført til at den norske regjeringen har måtte innføre strenge tiltak i vår hverdag, tiltak som har vært svært inngripende for oss alle.

Preger alt

Nye ord som sosial distansering, kohorter og karantenetid brukes nå selv av barn i førskolealder. Stengte puber, kafeer, restauranter, kinoer, konsertlokaler, teatre og treningssentre gjør hverdagen kjedelig og ensformig for mange av oss. I tillegg må vi forholde oss til reiserestriksjoner og besøksforbud. Og for alle oss som på ulike måter er knyttet til NIH: Vi har måttet tilpasse oss en hverdag preget av Zoom-undervisning med varierende kvalitet og en studenttilværelse og arbeidshverdag som får selv de mest introverte av oss til å savne mer sosial omgang. Som en ekstra belastning er det mange som har kjent – og kjenner – på bekymring for smitte og sykdom, økonomi og framtid.

Nå har vi akkurat vært gjennom en rolig påskeuke som også i 2021 ble litt annerledes enn det vi hadde håpet. Turen på fjellet ble kanskje ikke helt som vi ønsket, besøkene hjem til familien ble litt annerledes, den ekstrajobben vi vanligvis har var der ikke lenger, og bypåsken bød ikke på de samme sosiale treffene og den første kalde utepilsen som vi vanligvis gleder oss over i denne deilige overgangen mellom vinter og vår.

En konkurranse om å ha det verst

Men hvem har det egentlig vanskeligst nå?

Er det alle med jobb i kultursektoren, reiseliv og utelivsbransjen som ser jobbene sine smuldre opp og som ligger søvnløse og tenker på hvordan de skal betale neste husleie eller avdrag på lånet? Er det de gamle som ikke kan få besøk av barn og barnebarn og som kjenner på ensomheten og frykten for å dø alene? Er det alle de som jobber i helsevesenet og som setter helsa på spill for at andre skal friskne til og overleve dette «ondskapsfulle» viruset? Er det barn og ungdom som ikke kan leve sine vanlige liv med skole og fritidsaktiviteter? Er det studenter som verken får møte til undervisning på campus eller får anledning til å bli kjent med medstudenter over en kaffe i kantina på NIH eller andre steder de måtte studere? Eller hva med oss stipendiater som har måtte tilpasse våre ph.d.-prosjekter etter beste evne, slik at vi både kan klare å komme i mål i løpet av vår gitte tid og at det blir noe fornuftig ut av det vi opprinnelig hadde planlagt? Og som i tillegg har mistet muligheten til å reise på spennende konferanser og et studieopphold i utlandet...?

Noen ganger fremstår det nærmest som en konkurranse om hvem som har det jævligst i denne tiden vi nå er i. Jeg tviler ikke på at både barn, ungdom, studenter, voksne med og uten jobb, pensjonister og til og med stipendiater kan ha det vanskelig, men det kan da ikke være nødvendig å kjempe om plass på pallen for å understreke hvor krevende hverdagen er? Det vies mye spalteplass til hvor vanskelig mange har det, og både fagfolk og andre er bekymret over folks psykiske helse og forringede livskvalitet. Kanskje med rette. Men kan det være at det også blir for mye fokus på alt det som er vanskelig og uholdbart?

Flere sliter med ensomhet og psykiske plager, og unge og aleneboende sliter mest. Det viser forskning gjennomført av Folkehelseinstituttet (FHI). Omtrent 25 prosent er ikke fornøyd med livet, og blant studenter kjenner hele én av tre på ensomheten. Forskerforum melder at universiteter og høgskoler rundt i landet er bekymret for psykiske problemer og dårligere kunnskapsutbytte blant studenter, og tall fra en undersøkelse Tekna gjennomførte i juni i fjor, viser at rundt halvparten av studentene opplever stress i hverdagen, de sliter med å henge med i studiet og føler seg nedstemt. Hvordan dette er nå, nær 10 måneder etter undersøkelsen ble gjennomført, kan man bare forestille seg. Men at det fremdeles er krevende sier seg kanskje selv?

Til og med idrettsfolk

En gruppe som knapt er nevnt så langt er toppidrettsutøvere. Hva med dem?

De kan vel heller ikke ha det så lett i disse tider, der de må forholde seg til utsatte og avlyste konkurranser og mesterskap, mindre muligheter for treninger og samlinger i inn- og utland og – attpå til – mindre inntekter?

Relativt ferske tall fra prosjektet «Psykisk helse og livskvalitet i norsk toppidrett», ledet av professor Anne Marte Pensgaard og som jeg selv er knyttet til som stipendiat, viser at mange av våre idrettshelter også kan ha det vanskelig nå. Selv om mange opplever toppidrettsutøvere både som mentalt tøffe og robuste. Tall fra vår undersøkelse viser blant annet at:

• nær 40 % sliter med symptomer på insomni (søvnløshet)
• over 20 % har symptomer på depresjon
• 9 % har angstsymptomer

Samtidig er det verdt å understreke: Dette er ikke nødvendigvis snakk om faktiske psykiske lidelser, selv om altså over 45 prosent av de som deltok i undersøkelsen ga uttrykk for at situasjonen rundt covid-19 hadde skapt negativt stress, uro og/eller bekymring for dem i større eller mindre grad. De er nok bare mennesker, de også.

For kanskje er det slik at de reaksjonene vi alle kjenner på nå, enten vi er studenter, toppidrettsutøvere, ungdom eller voksne, mer bør betraktes som normale reaksjoner på en svært krevende tid? Hvem kan ikke bli liggende søvnløs i perioder når bekymringene tar tak? Og hvem kan ikke bli nedstemt, tiltaksløs og miste energi når man lever mye av hverdagen sin som på en «lukket avdeling», og den faste strukturen og de gode rutinene vi vanligvis har er frarøvet oss?

Betydningen av gode rutiner

Så det er kanskje ikke slik at den psykiske helsa blir varig svekket og at omfanget av psykiske lidelser skyter i været selv om vi har levd så lenge i en global krise?

Tall fra FHI viser for eksempel at forekomsten av psykiske lidelser ikke har økt så langt under koronaen, selv om flere sliter med psykiske plager og selv om mange åpenbart har det vanskelig. Og: Verdens lykkerapport for 2021 viser at livskvaliteten på verdensbasis er overraskende stabil til tross for pandemien. Vil det derfor være mer hensiktsmessig å rette fokus mot hvilke kloke grep vi kan ta i denne krevende tiden, slik at den kan bli LITT mindre krevende? I stedet for bare å rette det meste av fokuset mot det som kjipt og problematisk.

I våre data ser vi blant annet at toppidrettsutøvere som klarer å opprettholde gode rutiner og god struktur i hverdagen – en hverdag der mange av de faste rammene er borte – har det noe bedre enn andre. Og veldig mange gir uttrykk for at de har klart dette. Videre har mange klart å bruke situasjonen rundt covid-19 til noe positivt, det være seg å trene og restituere bedre, få mer tid til familie og venner, eller å bruke mer tid på andre, meningsfulle aktiviteter. Og hele ni av ti gir uttrykk for at de føler seg trygge på sine evner til å takle denne krisen vi alle står i[1]. Selv om pandemien kan påvirke både motivasjonen og humøret negativt.

Kunsten å være konstruktiv

Her har kanskje alle noe å lære av toppidrettsutøverne?

Hvordan kan jeg bruke dagene på en best mulig måte slik situasjonen er nå? Hva kan jeg ta kontroll over, og hva kan jeg påvirke? Hva er utenfor min kontroll? Hva kan jeg gjøre for å skape en viss struktur og gode rutiner? Hvem kan jeg ta en prat med hvis hverdagen butter litt imot? Og hvordan kan vi støtte hverandre på en best mulig måte gjennom denne pandemien?

Jeg vil understreke at dette ikke handler om å tenke positivt. Det handler om å prøve å være LITT mer konstruktiv i en krevende tid, enten du er student, stipendiat eller professor. Eller noe helt annet, for den saks skyld.

Forskningen viser heldigvis at selv nå, i denne krevende tiden, er fremtidsoptimismen høy, særlig blant unge. Klarer vi å bevare denne troen og optimismen samtidig som vi tar noen kloke og gode grep, er jeg for egen del trygg på at de fleste av oss kommer oss igjennom på en brukbar måte. For det går mot lysere tider, selv om morgendagen fremdeles er uforutsigbar.

Vi bør samtidig huske på – for å sitere den kjente legen og psykiateren Ingvard Wilhelmsen: Ingen situasjon er så vanskelig at ikke litt selvmedlidenhet, grubling, bekymring og bitterhet kan bidra til at den blir enda verre. Og når vi alle står med den samme dritten opp til haka, bør vi helst unngå å henge med huet. For tida går, enten den er god eller dårlig.

Referanser

[1] Merk at dette også er data fra en undersøkelse gjennomført sommer/sensommer 2020. Tallene kan derfor ha endret seg. Det er forøvrig noe vi ser nærmere på nå.