Bekymringer om at barn er lite aktive, har dårlig kosthold og bruker mye tid foran skjerm, er hyppig omtalt i media. Opprop om at «nå er det grunn til bekymring» kommer også fra forskere. Som botemiddel fremmes ofte mer fysisk aktivitet i skolen.

Det er gammel visdom at mennesket er kroppslig og har bevegelse som en måte å være i verden på. Til tross for dette faktum, har mange en forståelse av at det ikke spiller noen rolle hvem eleven er, tenker og føler, bare de er fysisk aktive med en viss intensitet.

Samtidig med at fysisk aktivitet fremmes i skolen, spås kroppsøving som et læringsfag for barn og unge, en dyster fremtid både i internasjonal forskning og i media. Tankegangen om at aktiviteten i seg selv er det som fremmer helse er misforstått og uholdbar for kroppsøving som skolefag. For å ha faglige argumenter å møte bekymringene med, møttes nylig forskere, skolebyråkrater, lærere og studenter på Norges idrettshøgskole for å tenke nytt og diskutere kroppsøvingsfagets fremtid.

Ett spørsmål som ble diskutert var; hva kan vi som har ansvar for å utdanne unge mennesker bidra med?

Kroppsøving i lys av asiatisk «treenighets-modell»

Vi inviterte professor Tomoyasu Kondoh, fra Japan og professor Keejoon Yoon fra Sør-Korea til seminaret. Våre gjester representerer en asiatisk «treenighets-modell» der "Moral-Knowledge-Body" ligger til grunn for forståelsen av hva et menneske er, og hvilke konsekvenser det innebærer for kroppsøvingsfaget. Modellen fremmer entusiasme (som kontrast til bekymring) og forståelse av at kroppslig læring er både dannende, styrkende og moralsk, og mer kollektiv enn individuell.

Å tilrettelegge for at barn og unge lærer noe er en av utfordringene i fremtidens kroppsøving. Det krever at vi forstår kroppsøving som et kunnskaps- og læringsfag. Det betyr også at barn og unge får lære om seg selv, og bli introdusert til begreper og språk som ikke snevrer inn deres syn på seg selv og sine læringserfaringer.

Vi avviser tanken om at verdien av barn og unges kropp og bevegelser er avhengig av hvordan de ser ut og av prestasjoner i idrett. I stedet må de få erfaringer med at alle er bra nok slik de er. Læring skjer når erfaring relateres til velvære, oppmerksom tilstedeværelse, uttrykksmuligheter og engasjement. Ved å samtale om erfaringer og refleksjoner over valg rundt moralske handlinger, økes elevenes bevissthet.

Alle elever lærer hele tiden. Som ansvarlige for utdanning er denne forståelsen helt basal. Først da kan fremtidens undervisere i kroppsøving interessere seg for hva elevene lærer og gå helhjertet inn for eleven. Elevers læring vurderes ikke ved å teste eller hake av på et skjema, som om bevegelse var en mekanisk størrelse. Bevegelseskvaliteter kan undersøkes nærmere og arbeides med. Slike tanker skaper «full panikk». Når lærere begynner å diskutere hva de skal gjøre for å kunne vurdere og sette karakter på elevers læring, er bekymring en mer nærliggende strategi enn å re-tenke faget, tradisjoner og begrepsbruk.

Kroppsøvingsfaget - og elever som gjør og erfarer

På seminaret presenterte vi en analyse (Borgen & Engelsrud, 2020) av læreplanutkastet til Fagfornyelsen for kroppsøvingsfaget, som i mars 2019 ble sendt til høring. Et viktig funn i denne analysen er at læreplanteksten gjør kroppsøvingsfaget til subjekt og eleven til objekt. Faget fremstilles som det som skal gjøre noe med elevene, og elever og lærere fremstilles som om de verken er deltagende eller meningsskapende. Når det er faget i seg selv som fremstilles som produsent av bevegelsesglede og aktiv livsstil, blir det ikke plass til noe som gjøres og erfares hos konkrete og mangfoldige elever/individer. Et aktuelt spørsmål på seminaret var hvordan kroppsøving kan bli et fag for fremtiden dersom eleven er usynlig som lærende individ.

Fremtiden for kroppsøving - den er NÅ

Læreplaner for fremtidens kroppsøving trenger språklig og begrepsmessig (selv)ransakelse. Vi trenger en vedvarende diskusjon om faglige begreper som er hensiktsmessige for å forstå at det er elevens læring kroppsøvingsfaget først og fremst skal handle om.

I utforming av politikk får vi gjerne dokumenter og forskrifter som vi som forskere og praktikere sliter med å omdefinere til virkeligheten i skolen.

Først når vi i kroppsøvingsfaget ser på oss selv som aktører som jobber med denne endringen fra tekst til undervisning i praksis, kan vi endre faget og gjøre det fremtidsrettet.