Hvor mye vi beveger oss i fremtiden, vil være avgjørende for den norske folkehelsen. Hvordan vi gjør det, er mindre viktig
Hvor mye vi beveger oss i fremtiden, vil være avgjørende for den norske folkehelsen. Hvordan vi gjør det, er mindre viktig

Løft på rumpa og ta i bruk verdens beste medisin!

En magisk pille som gir bedre humør, bedre fysisk og psykisk helse? Ja den finnes.

Om bloggen

Ansatte ved Norges idrettshøgskole blogger om fysisk aktivitet, prestasjonsevne, coaching, psykologi, kultur, samfunn, idrettsmedisin, kroppsøving, pedagogikk og mye mer. Les flere innlegg.

Svaret er så enkelt – og så vanskelig å følge opp, viser det seg: Regelmessig fysisk aktivitet både forebygger og behandler flere ikke-smittsomme sykdommer og mentale lidelser [1-3].

Aaaaltfor passive

Men likevel er folk flest for lite fysisk aktive. Bare tre av ti norske voksne oppfyller det staten anbefaler:

  • Minst 150 minutter fysisk aktivitet med moderat intensitet, eller 75 minutter med høy intensitet hver uke, eller en kombinasjon av disse to [4, 5].
  • Fysisk aktivitet reduserer risikoen for hjerte- og karsykdommer, diabetes type 2, og mangle flere livsstilssykdommer.
  • Særlig en økning fra ingen til litt aktivitet er viktig, selv om «litt til» alltid er positivt.
  • Nesten like viktig er det å ikke sitte stille for lenge av gangen.

Helt siden starten av 2000-tallet har myndighetene vært klare på dette, at fysisk aktivitet er viktig for helse og trivsel. De har laget handlingsplanene – «Sammen for fysisk aktivitet 2005-2009» og «Sammen om aktive liv 2020-2029» [6, 7]. De og andre nasjonalt har mobilisert for å bedre folkehelsen gjennom økt fysisk aktivitet.

Den store visjonen er å gjøre fysisk bevegelse og aktivitet til et naturlig valg for alle, hele livet igjennom [7]. Det skal være enkelt å være aktiv i hverdagen [7].

Handlingsplanene inneholder en rekke tiltak innenfor ulike samfunnsarenaer: Gå- og aktivitetsvennlige nærmiljøer, arbeidsliv, fritidsarenaer og helse- og omsorgstjenester. Likevel har aktivitetsnivået bare økt aktivitetsnivået litt de siste to tiårene [5, 8].

Hvorfor fungerer ikke tiltakene bedre Snakker vi bare til «tilhørerne», til de som allerede er tilstrekkelig aktive?

Men hvorfor?

Som en fysisk aktiv vet jeg at det er forholdsvis enkelt å være aktiv i hverdagen. Det er for eksempel bygget gang- og sykkelstier så jeg kan sykle til jobb, arbeidsgiveren min har tilrettelagt for trening i arbeidstiden og det er nok av fritidsarenaer å velge imellom. Om jeg velger å trene på et treningssenter, vil jeg også få hjelp til barnepass mens jeg holder på.

Til tross for nok av tilgjengelige aktivitetstiltak har altså folk et alarmerende lavt aktivitetsnivå. Derfor stiller jeg spørsmålet:

Kan vi «selge» fysisk aktivitet bedre så flere «kjøper»?

Må selge bedre

Hvordan vi kommuniserer om fysisk aktivitet påvirker hvordan hver enkelt tenker på fysisk aktivitet og hvilken betydning det har i livene deres [9-11]. Kan dagens markedsføring av fysisk aktivitet være basert på antakelser? For eksempel at

  1. individer verdsetter sin egen helse og
  2. det å verdsette egen helse er nok til å påvirke daglig atferd?

I så fall blir fysisk aktivitet primært et middel for å oppnå bedre helse.

Dette er logisk nok for oss som arbeider med folkehelse, vi vet jo at regelmessig fysisk aktivitet reduserer risikoen for sykdom. Men appellerer denne markedsføringen til «forbrukeren»? Eller er helsegevinsten av fysisk aktivitet bare en ekstra bonus?

Noen studier har vist at kommunikasjon om fysisk aktivitet med fokus på umiddelbare følelsesmessige fordeler som bedre humør og glede, kan gi høyere deltakelse i fysisk aktivitet – sammenlignet med om man fokuserer på fysiske helsefordeler [12-14]. Med andre ord: Kan vi gjøre fysisk aktivitet mer attraktivt ved å fokusere på at aktiviteten kan gjøre deg gladere, mer energifull, eller mindre stresset?

Negative vibber

Vi som arbeider med helsekommunikasjon bør også lære oss mer om at fysisk aktivitetsatferd er knyttet til både kultur, kroppslige erfaringer og følelser. Det finnes lite forskning rundt dette, men den forskningen som finnes støtter det at fysisk aktivitet påvirkes av «affekt», av en persons umiddelbare følelsesmessige reaksjon på noe [15-17].

Affektiv-reflektiv teori prøver å forklare hvorfor mange forblir fysisk inaktive, selv om de ikke mangler motivasjon [15, 18]. Poenget i teorien er enkel: Valgene vi gjør rundt trening handler om mye mer enn den kommende løpeturen. Det handler også om kreftene av tidligere erfaringer og minner, som enten er positive eller negative.

De positive kan ses på som «drivende krefter», mens de negative er «hemmende krefter». Jo flere negative erfaringer, jo sterkere hemmende krefter vil skapes. Det vil bidra til at man fortsetter i samme tilstand, på samme aktivitetsnivå, mens det vil være motsatt for en med flere positive erfaringer [15, 18].

Kjerstis følelser styrer og styres

La meg få fortelle om Kjersti. Kjersti har startet med trening gjentatte ganger. Hun vil gå ned i vekt. Men hver gang hun trener opplever hun det som både hardt og vondt. Derfor holder hun bare ut i noen uker før hun faller fra. Igjen.

Kjersti har ofte snakket med venninnen Mira om at de skal trene sammen. Affektiv-reflektiv teori sier at Kjersti først vil reagere «affektivt», altså følelsesmessig, på slike «treningsstimuli» – for eksempel at Mira ringer for å avtale tidspunkt for treningen. Den følelsesmessige reaksjonen skjer raskt og ubevisst før hun tenker rasjonelt på invitasjonen.

Denne ubevisste, affektive reaksjonen gir positive eller negative assosiasjoner, og det avgjør om Kjersti drives til eller hemmes fra å bli med på trening.

En mer rasjonell tankegang om å endre atferd, så Kjersti faktisk blir med på trening, avhenger av den selvdisiplinen Kjersti vil og klarer å mobilisere der og da.

Spør en venn å bli med.
Spør en venn å bli med.

For inaktive eller lav-aktive personer som Kjersti handler det derfor ikke nødvendigvis om den ene løpeturen om 5 minutter, men for eksempel om skammen og den negative følelsen etter at hun – for endte gang – ikke opprettholdt nyttårsforsettet om å løpe regelmessig. Og det er vår naturlige, menneskelige tendens å prøve å unngå denne psykologiske smerten. Folk velger generelt å gjøre det som får dem til å føle seg bra og unngå det som får dem til å føle seg dårlig!

Gjør det positivt

Så, hva kan vi ta med oss herfra? Man bør være obs på hvordan tidligere treningsrelaterte erfaringer og minner huskes automatisk over tid. Det kan også hjelpe de som veileder folk som Kjersti, folk som ønsker å endre adferd.

Det er ikke lett, vi lever jo alle i en kontekst hvor mange konkurrerende daglige prioriteringer kan komme i veien for fysisk aktivitet. En umiddelbar, positiv, affektiv reaksjon underveis i selve treningsøkten kan bidra til en mer varig treningsatferd – sammenlignet med en treningsøkt som bidrar til en negativ affektiv reaksjon [16, 17].

Forskningen har ikke kommet helt til bunns i dette ennå. Det trengs mer om vi skal få en bedre forståelse om hvilke og hvordan faktorer som påvirker den affektive responsen til trening. Men, en start er uansett å designe treningsøkter som gir positive «affekter». Det gir også en sterkere følelse av mestring og gjør trolig veien til neste økt med positive opplevelser kortere.

Gjør kroppen din en tjeneste

Jeg nevnte handlingsplanen «Sammen om aktive liv 2020-2029». Ett mål der er å øke aktivitetsnivået hos folk flest med 15 prosentpoeng innen 2030 [7]. Om alle voksne i Norge er aktive i kun ni – 9 - minutter mer per dag, vil vi være i mål [7]. Det skal så lite til, og det vil gi folkehelsa et kraftig løft.

Vi har tilrettelagt for fysisk aktivitet, det er tilgjengelig og ganske enkelt å få til. Men: Se for deg at de inaktive sitter klar på huska, men de klarer ikke få fart. Vi som arbeider med fysisk aktivitet og helse må hjelpe dem å få fart på husken, og vi må få dem til å forstå at det faktisk ikke er så vanskelig å få det til.

For en stor andel av befolkningen kan myndighetenes anbefalinger oppsummeres slik:

  • Beveg deg mer og oftere og sitt mindre stille.

Hvor mye vi beveger oss i fremtiden, vil være avgjørende for den norske folkehelsen. Hvordan vi gjør det, er mindre viktig.

Jeg slår et slag for hverdagsaktiviteten. Finn en aktivitet som får deg til å smile istedenfor å bare gi deg blodsmak i munnen. Du trenger slett ikke ta i så hardt for å gjøre helsa di en tjeneste.

Referanser

  1. Ekelund, U., et al., Physical activity and all-cause mortality across levels of overall and abdominal adiposity in European men and women: the European Prospective Investigation into Cancer and Nutrition Study (EPIC). Am J Clin Nutr, 2015. 101(3): p. 613-21.
  2. Waburton D.E., et al., A systematic review of the evidence for Canada`s Physical Activity Guidelines for Adults. International Journal of Behavioral Nutrition and Physical Activity. , 2010. 7(39).
  3. Mikkelsen, K., et al., Exercise and mental health. Maturitas, 2017. 106: p. 48-56.
  4. Bull, F.C., et al., World Health Organization 2020 guidelines on physical activity and sedentary behaviour. British Journal of Sports Medicine, 2020. 54(24): p. 1451-1462.
  5. Hansen, B.H., et al., Monitoring population levels of physical activity and sedentary time in Norway across the lifespan. Scand J Med Sci Sports, 2019. 29(1): p. 105-112.
  6. Helsedirektoratet, Sammen for fysisk aktivitet 2005-2009.
  7. Helsedirektoratet, Sammen om aktive liv 2020-2029.
  8. Anderssen SA., et al., Fysisk aktivitet blant voksne og eldre i Norge, Resultater fra en kartlegging i 2008-2009. 2009.
  9. Hevel, D.J., et al., Testing the effects of messaging on physical activity motivation in active and non-active adults. Psychology of Sport and Exercise, 2019. 43: p. 333-342.
  10. Segar, M., et al., Rethinking physical activity communication: using focus groups to understand women's goals, values, and beliefs to improve public health. Bmc Public Health, 2017. 17.
  11. Segar, M.L., J.S. Eccles, and C.R. Richardson, Rebranding exercise: closing the gap between values and behavior. Int J Behav Nutr Phys Act, 2011. 8: p. 94.
  12. Segar, M.L., J.S. Eccles, and C.R. Richardson, Type of physical activity goal influences participation in healthy midlife women. Womens Health Issues, 2008. 18(4): p. 281-91.
  13. Gellert, P., J.P. Ziegelmann, and R. Schwarzer, Affective and health-related outcome expectancies for physical activity in older adults. Psychol Health, 2012. 27(7): p. 816-28.
  14. Sirriyeh, R., R. Lawton, and J. Ward, Physical activity and adolescents: An exploratory randomized controlled trial investigating the influence of affective and instrumental text messages (vol 15, pg 825, 2010). British Journal of Health Psychology, 2015. 20(2): p. 447-448.
  15. Brand, R. and P. Ekkekakis, Affective-Reflective Theory of physical inactivity and exercise Foundations and preliminary evidence. German Journal of Exercise and Sport Research, 2018. 48(1): p. 48-58.
  16. Slawinska, M.M. and P.A. Davis, Recall of Affective Responses to Exercise: Examining the Influence of Intensity and Time. Frontiers in Sports and Active Living, 2020. 2.
  17. Kwan, B.M. and A.D. Bryan, Affective response to exercise as a component of exercise motivation: Attitudes, norms, self-efficacy, and temporal stability of intentions. Psychology of Sport and Exercise, 2010. 11(1): p. 71-79.
  18. Brand, R. and P. Ekkekakis, Exercise behavior change revisited: Affective-reflective theory. , in Essentials of exercise and sport psychology: An open access textbook. , In Z. Zenko & L. Jones (Eds.), Editor. 2021, Society for Transparency, Openness, and Replication in Kinesiology. p. 62-92.
Powered by Labrador CMS