Testing blir ofte trukket fram som viktig for å styre treningsprosessen. I klassisk treningslære lærer vi at ulike idretter krever ulike typer innsats, og avstanden mellom disse kravene og kapasitet en utøver har, bestemmer hvor godt vedkommende presterer. Ved å teste en utøvers kapasitet opp mot slike «arbeidskrav» i en idrett, kan man gjøre opp status, måle fremgang og skaffe informasjon som er viktig for videre trening.

Derfor er systematisk testing en naturlig del av modellene for talentutvikling i mange særforbund, idrettsskoler har inntakskrav basert på (fysiske) tester og i flere klubber og lag er testing en større eller mindre del av treningshverdagen selv for unge utøvere.

Men bidrar egentlig testing i ungdomsidretten til at flere ungdommer deltar lenger i idretten sin, utvikler seg bedre og også presterer bedre?

Testing får ikke flere til å drive med idrett lenger

De fleste unge driver med idretten sin fordi den gir glede, mening og mestring. Årsakene til hvorfor ungdom slutter med idrett er sammensatte: Økende tidspress og det at idretten ikke er gøy lenger, pekes ut som de to viktigste enkeltårsakene.

Hvis testing krever mer tid og energi av utøveren, og mange ungdommer gruer seg til tester i frykt for å bli valgt bort (i uttak til lag og samlinger) eller at den kan vise «for dårlig» utvikling, vil testing neppe bidra til høyere deltagelse. Det er ikke veldig gøy å prestere dårlig på tester når du er en av de mindre ivrige, og det er heller ikke noe særlig å vise manglende utvikling når du er en av de mer ambisiøse.

Forskning fra kollegaer her på Norges idrettshøgskole viser at det ikke er trening, men først og fremst vekst og modning som forklarer utviklingen av kondisjon under puberteten. Forskningen viser også at den hormonelt styrte veksten betyr svært mye for både spenst, fart, styrke og utholdenhet.

Å teste ferdigheter og egenskaper du i viktige perioder knapt kan påvirke (ofte uten å være klar over det selv), vil neppe bedre motivasjonen for å drive idrett.

Testing øker hverken ferdigheter eller prestasjoner

Testing bidrar ikke til god ferdighetsutvikling hvis idretten er mer sammensatt enn det du kan teste. Arbeidskravene i klassisk treningslære ble først og fremst utviklet for å håndtere forskningens strenge krav til vitenskapelig kvalitet, hvor objektive kriterier, gyldighet og pålitelighet sammen virker for å sikre den eksperimentelle kontrollen som trengs for å komme fram til «sikker» viten.

Denne måten å dele opp idrettsprestasjon på, gjør oss i stand til å håndtere de strenge idealene som kreves i vitenskapelig forskning, men den gjenspeiler i liten grad de reelle arbeidskravene i kamp eller konkurranse.

Tenk på det selv: På banen eller i løypa gir det ikke mening å skille strengt mellom ulike ferdigheter og egenskaper: For eksempel tekniske, taktiske, fysiske og psykologiske ferdigheter eksisterer ikke uavhengig av hverandre i spillets gang.

Det vi klarer å teste har derfor begrenset verdi med tanke på å forklare ferdighetsutvikling og prestasjon i konkurranser. Da er det ikke så rart at de fleste med trenererfaring har opplevd utøvere som hverken er raske, sterke eller utholdende på test, men som er alt dette på banen eller i løypa.

Derfor er det ekstra viktig å tenke nøye gjennom hvem testing også kan tenkes å ekskludere. Det er like viktig hver gang særforbund, skoler eller klubber vil innføre minimumskrav på tester.

Hvorfor teste?

Testing retter oppmerksomheten vår mot enkeltelementer i idretten. Den beste strategien for å prestere bedre på en test, er å trene på akkurat den testen eller isolerte egenskapen.

Forskning viser derimot at overføringsverdien fra generell fysisk eller mental trening er begrenset, fordi ferdighetsutvikling i idrett er så avhengig av konteksten.

En av grunnene til dette er at handlingsmulighetene vi (bevisst og ubevisst) oppfatter i spill- eller konkurransesituasjoner, hva vi velger å gjøre og hvordan, må trenes sammen. For eksempel spiller en alpinist på et rikt og komplekst samspill av sanser for å kjøre fort ned bakken. Hun må hele tiden tilpasse seg små, skiftende forhold både i kroppen og løypa. En håndballspiller må tilsvarende tilpasse valg og handlinger til hva med- og motspillere gjør, i spill og motspill.

Dette lar seg vanskelig imitere i andre øvelsesmiljøer eller utenfor spillet.

Trening som baserer seg på tester kan derfor fort bli misvisende hvis den blir en størrelse i seg selv og ikke et supplement til kjerneaktiviteten: den spesifikke idrettstreningen.

Dette gjelder også såkalte «idrettsspesifikke» tester som sjelden er veldig mye mer spesifikke allikevel. Ironien er derfor at generell trening (for eksempel, med hensikt å utvikle fysisk kapasitet) kan være like eller mer effektivt enn «idrettsspesifikk» fysisk, motorisk, mental, teknisk eller taktisk trening som imiterer enkeltelementer, men uten den konteksten som kobler de sammen.

Test i kamp

De fleste ungdommer driver med idretten sin fordi de liker å spille og konkurrere i nettopp den idretten. Da er det godt at den beste testen er nettopp kampen eller konkurransen i seg selv.

I kampen eller konkurransen får utøveren testet idrettsferdighetene sine som en helhet, ferdigheter som hele tiden må skapes og gjenskapes i det bølgende samspillet med medspillere og motspillere, lagkompiser og konkurrenter. Fordi konkurransen aldri utfolder seg likt fra gang til gang, engasjerer det alle de fysiske, kognitive og følelsesmessige ressursene våre på en gang. Dét utvikler gode ferdigheter.

Må brukes varsomt

Men, likevel: Selv om testing i ungdomsidretten kan ha tvilsom verdi, kan den fortsatt være med å gjøre idretten gøy, meningsfull og utviklende. Som med mange andre «teknologier» i idrett, er det konteksten, omfanget og måten testene brukes og rammes inn på, som bestemmer sluttresultatet.

Mange unge utøvere jeg har jobbet med har funnet mening, glede og utfordring i testing, de vil gjerne se at den harde treningen «virker». Fellesnevneren er at de selv har hatt innflytelse på hvordan, når og med hvem de skal testes, og at resultatet ikke har konsekvenser utover å gi en god (eller dårlig) følelse hos utøveren selv.

Men omfattende testing i forbunds-, skole- eller klubbregi – for å kartlegge og velge inn eller bort «talenter», skape «treningskultur» eller gjøre idretten morsommere – er ikke bare meningsløst, men kan virke mot sin hensikt. Det kan gjøre utøverne mindre motivert og eventuelt føre til at de gir seg.

Profesjonelle aktører som særforbund, idrettsskoler og Olympiatoppens enhet for talentutvikling, har et særskilt ansvar for å gå foran som gode eksempler her. De er premissleverandørene som den frivillige idrettsbevegelsen ser til og som definerer hva som er riktig og viktig. Mindre systematisert testing i særforbundenes modeller for talentutvikling, inntakskravene til idrettsskoler og treningshverdagen for unge utøvere, er å anbefale.

Alt med måte er en god leveregel.