Det er nærliggende å forvente at dersom barn og unge får mer tid til fysisk aktivitet i skolen, vil de bli mer aktive. Slik er det derimot ikke alltid. Resultatene fra en nylig publisert oversiktsartikkel viste at prosjekter som legger til rette for mer fysisk aktivitet i løpet av skoledagen i stor grad ikke lykkes i å øke elevenes aktivitetsnivå (1).

Posisitiv påvirkning av skoleprestasjoner

Det er godt dokumentert at regelmessig fysisk aktivitet gir en rekke positive helseeffekter. Blant barn og unge viser også forskningen at det er sammenheng mellom deres fysiske form, fysisk aktivitetsnivå og skoleprestasjoner.

I ScIM prosjektet er dermed tanken at dersom man gir elevene mer tid til fysisk aktivitet i skolehverdagen, så blir de mer fysisk aktive – som igjen kan påvirke andre variabler som eksempelvis bedret utholdenhet og bedre resultater på nasjonale prøver.

Dersom en ikke klarer å øke elevenes aktivitetsnivå, er det mindre sannsynlighet for at det leder til andre positive funn.

Elevstyrte vs. lærerstyrte aktiviteter

I ScIM økte elevene i den ene intervensjonsgruppen både gjennomsnittlig aktivitetsnivå, og tid brukt i aktivitet med moderat intensitet (aktivitet som gjør at en får noe økt puls og blir litt varm på ryggen). Endringen var på omtrent 30 minutter i moderat-til-hard fysisk aktivitet per uke mer enn elevene i kontrollgruppen.

Ser man nærmere på den praktiske gjennomføringen skulle skolene som var med i prosjektet utføre komponenter som tilsvarer omtrent to skoletimer ekstra fysisk aktivitet per uke.

Skolene ble tilfeldig fordelt mellom to ulike modeller for hvordan den ekstra tiden til fysisk aktivitet ble implementert. Den ene modellen var lærerstyrt og bestod av ekstra kroppsøving, fysisk aktivitet integrert i tradisjonelle fag (fysisk aktiv læring), og ekstra fysisk aktivitet. I denne modellen var det fokus på aktivitetens intensitet og dose.

Den ekstra kroppsøvingstimen skulle gjennomføres i tråd med læreplanen i faget. Fysisk aktiv læring lar elevene repetere tidligere undervisning, men også lære nye emner gjennom fysisk aktivitet som metodevalg. Ekstra fysisk aktivitet lar både elever og lærere være i aktivitet sammen, uten å måtte evaluere hverandre. I den andre modellen styrte elevene i hovedsak aktiviteten selv.

Elevene dannet interessegrupper basert på hvilke aktiviteter de ønsket å gjøre, og fokuset i modellen var å være venner i bevegelse. Elevene lagde selv årsplaner, periodeplaner og regler for hvordan de skulle håndtere fravær og uenigheter. Det ble kun observert endring i aktivitetsnivået blant elevene i den den førstnevnte, lærerstyrte modellen.

Dette kan tyde på at dersom man ønsker å bedre elevenes fysiske aktivitetsnivå eller elevenes fysiske form ser det ut til å være en fordel å ha fokus på aktiviteter med en viss intensitet.

Økte aktivitetsnivå med 6-8 minutter

Resultatene fra ScIM kan også ses i en større folkehelsesammenheng. En stor nasjonal kartleggingsundersøkelse fra 2018 (2) viser at kun 40 % av 15-årige jenter og 51 % av 15-årige gutter tilfredsstiller minimumsanbefalingene om en time med fysisk aktivitet daglig. I tillegg sitter 15 åringene i ro over 70 % av sin våkne tid.

Det å øke ungdommers fysiske aktivitetsnivå bør derfor være et prioritert område for myndighetene. Estimater presentert i ungKan3 rapporten viser at dersom dagens 15-åringer øker tiden brukt i aktivitet med moderat-til-hard intensitet med 10 minutter gjennomsnittlig per dag, ville andelen som når anbefalingene øke fra om lag 46 % til 65 %.

I ScIM økte elevene i den ene forsøksgruppen aktivitetsnivået med 6-8 minutter moderat-til-hard fysisk aktivitet gjennomsnittlig per skoledag. Ved å innføre den lærerstyrte modellen fra ScIM i ungdomsskolen kan man dermed potensielt øke andelen som tilfredsstiller anbefalingene med omlag 15%.

Flere 15-åringer i Norge som når anbefalingene for fysisk aktivitet vil kunne ha betydning for både individets fysisk- og psykiske helse, og i tillegg kan det ha betydning for den generelle folkehelsen i befolkningen.