Mine kolleger diskuterer i Aftenposten om avkledde eller tilslørte odelspiker og bondedrenger er det beste for en inkluderende kultur på treningssentre i dag, etter at avisen tok et dykk(1) i økningen av treningsselfies på sosiale medier og et tilsynelatende større fokus på å vise seg frem på trening.

Førsteamanuensis og senterforsker Christina Gjestvang(2) kritiserer liberale senterledelser som velger å ikke ha regler for påkledning når tredemøllen er blitt en rød løper mange ikke vil gå på. Kleskoder kan hindre at en ekskluderende kultur får dominere.

Idrettssosiolog Mads Skauge(3) anser sentrene for å ha blitt et «utstillingsvindu» for kroppen fordi den i moderne tid er blitt mer selvbiografisk, mens Morten Renslo Sandvik(4) kontrer med at det å gå lettkledd eller å se seg selv kan øke opplevelsen for individet av mening i trening som intern verdi.

I alle disse forklaringene er kroppen som studieobjekt analytisk isolert fra sine omgivelser. Forskeren later til å se fenomenet bar hud for bare en lettkledd person, heller enn å se mennesket og habitatet under ett. Omgivelsene kommer i stedet inn først i neste steg av analysen idet forskeren diskuterer effekten av den isolerte kroppen.

Fra min teoretiske forskning på trening innendørs(5) ønsker jeg å foreslå en mer helhetlig forståelse av kroppspress for fysisk aktive, der nakenhet som signalement sees i lys av et særtrekk ved dagens treningsstudioer – at rommene selv er strippet for natur.

Kroppen tolkes og tolker

Som debatten viser kan samme fenomen ha et negativt fortegn for noen, og positivt fortegn for andre. Pensjonert adjunkt Else M. V. Olsson(6) tolker treningstights for kvinner med vulgær søm under rumpen som at «hensikten må være å fremheve denne kroppsdelen så seksuelt som mulig». Hun reagerer negativt på minimale sports-BH-er hun mener ligner bikinier og slik kan skape kroppspress.

Sandvik på sin side tolker årsakene til utilslørt bekledning, her hos begge kjønn, som et uttrykk for funksjonalitet og søken etter mening: «Det føles lett, ledig, svalt og funksjonelt og det kan forsterke estetiske erfaringer av egen kropp i aktivitet.» Den tolkningen gjør ham mer positivt innstilt.

I fagfeltet jeg bruker, biosemiotikken(7), gjør denne tolkbarheten det vi ser på til et tegn. Et tegn er hva som helst som betyr noe for noen, utover seg selv. Det kan være en enkelt svettedråpe, som utover å gi informasjonen «personen svetter» også er grunnlag for tolkningen «personen er nervøs».

Å bety noe

Et sentralt poeng i en praktisk anvendelse av biosemiotikken er at dersom et tegn betyr noe for noen, så er det å bli tolket også å bety noe.

Da spiller det brått en stor rolle om det som er rundt oss selv kan tolke eller ikke. Mennesker, planter, insekter og dyr tolker alle omverdenen og inngår derfor i et levende samspill.(8) Når rytteren i sprangridning berører hesten sin får han svar: den responderer på hans «agens» – evnen som gjør oss til aktører – og han på hestens.

Kun organisk liv kan bekrefte annet liv, og slik ilegge det mening i relasjon til seg selv. Biosemiotikken har med dét et relasjonelt verdenssyn: Ingen står alene i en levende natur.

Hva da med innendørstrening? Hvem eller hva betyr vi noe for der?

Den ensomme natur

Inne på senteret er naturen helt borte. Her er gipsvegger, gulvbelegg under føttene og LED-lys i taket. Mellom titalls apparater i aluminium fylles rommet av stålstenger, vekter, motstandstrikk og gummimatter. Organisk materie, annet enn vannet i dispenseren, er ikke å se.

Hva skjer biosemiotisk sett, når alle ting rundt oss er av syntetisk materiale, og det naturlige habitatets natur er stengt ute av menneskelagde dører og vegger?

For personen som har treningssenteret for seg selv en dag tolker hun det rundt seg, men blir ikke tolket tilbake. Spinningssykkelen svarer henne ikke. Relasjonen mellom henne og omverden er i stedet en semiotisk blindvei: Den neste timen betyr hun ingenting, for andre enn seg selv.

Når menneskekroppen er det eneste biologiske tilstede blir hennes psykologiske samspill med naturen hun selv er – kroppen – viktigere. Alene i et livløst rom vokser speilbildets betydning.

Overfladisk bekreftelse

Så kommer en annen i treningsshorts inn. Et annet biologisk vesen! Ser han på henne? Betyr hun noe for ham?

Når våre omgivelser ikke lever, blir andre menneskekropper vår eneste levende omverden, være seg fysisk i rommet eller virtuelt via mobilen. Den neste treningstighten hun kjøper har søm under rumpeballene kanskje fordi bekreftelse fra mennesker på at man finnes i verden kommer raskest hvis den går via utseende.

Menneskelige ekkokamre

Relasjonen både med kroppen og med teknologi kan berike den som tolker, og treningssentre er fine møteplasser. Men i treningsmiljøer uten natur tilstede kan det være at sosialiseringen til slutt blir unaturlig. Personens verdi som kropp i bevegelse blir bare det som gir rask og sosial bekreftelse: overflaten.

Hun som flekser muskler i speilet – eller gjør en «pump check» – er her et godt bilde på at dagens treningssentre er selvforsterkende ekkokamre for det menneskelige blikket: idet vi lukker oss inne innendørs kan vi også som art brått skue utover verden og kun bli sett av oss selv tilbake.

Vi kan gå dypere og dypere i oss selv, men det er en selvrealisering der Selvet stopper ved huden, heller enn ved det større, komplekse økosystemet vi er en del av, som økofilosofen Arne Næss foreslo.(9) Andre måter å tolke og bli lest på som kropp krever ikke lenger vår oppmerksomhet.

Det er et tap for vår livsutfoldelse når vi trener. Den semiotiske rikdommen i førmenneskelig natur har gjerne andre svar på hva som er «perfekt»: insekter, planter og dyr lærer oss at man kan bli sett, nyte seg selv og å være sosial, uten å tenke på likerklikk på Instagram og centimetere rundt bicepsen.

Når vi trener ute, kan også erfaringen av fjell, jord, regn og vind, , minne oss kroppslig på kroppens opphav, behov og funksjon utover utseende – eller naturens interne verdier, for å bruke Sandviks termer.

Tilbake til fortiden

Uten habitat-relasjonen mellom oss og den økologiske verdenen vi kommer fra skapes det et press på kroppen fordi den brått, evolusjonshistorisk sett, står alene.

Dette er én biosemiotisk forståelse av kroppspress – at det oppstår i vakuumet av naturlig agensmangfold der de som er lettkledde tilpasser seg sine omgivelser, hvor sosialiseringen er avskåret kroppens opphav og samspill med naturen.

Bekreftelsen de søker går dog dypere enn status og prestisje: i bunn søker vi alle respons på at kroppen som tegn står i en meningsfull relasjon med annet levende i verden – at vi betyr noe.

La naturen bli vår speil-selfie

Moderne treningssentre ekskluderer ikke bare dem som ikke vil gå på rød løper, men også alt av natur. Kun en bitteliten del får komme inn: den biologiske menneskekroppen.

Heller enn begrensende kleskoder kan et tiltak for å dempe kroppspress, ifølge teorien her, være å fylle treningssentrene med busker, blomster, trær, jord, vann og dyrelivet som måtte trives, oppmuntre brukere til å ta deler av treningen ute og ha gruppetimer i direkte relasjon med naturelementene.

Tesen er at å fjerne isolasjonens ekkokammer kan dempe presset som nå gjør at folk vil vise seg frem, samt kanskje gi nakenhet en ny verdi i våre øyne enn bare et sex- og statussignalement.

Det er en kulturell idé at treningssentrene må være nedstrippet for liv – La oss kle på dem igjen! Om intet annet blir sikten dårligere, med buskas og gulltorn i veien… Da synes ikke den avkledde røde løperen så godt uansett.

Referanser

1. https://vink.aftenposten.no/artikkel/EQ3pmo/rumpe-tights-og-sports-bh-pump-check-og-baris
2. https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/93ly3q/lettkledde-folk-paa-treningssenteret-svekker-bransjens-omdoemme
3. https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/OobG0A/for-mange-er-det-blitt-viktigere-aa-vise-seg-frem-enn-faktisk-aa-trene
4. https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/vgAekB/idrettsforsker-det-finnes-gode-grunner-til-aa-trene-med-lite-klaer
5. https://www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/00948705.2024.2334328
6. https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/Oobjzb/lettkledd-paa-treningssenter-det-finnes-ingen-logisk-grunn-til-at-unge-kvinner-ikke-kan-kle-paa-seg-menn-klarer-det
7. https://link.springer.com/article/10.1007/s00114-008-0368-x
8. https://www.hortussemioticus.ut.ee/blog/features/tales-of-semiotic-freedom-a-stroll-through-jesper-hoffmeyers-biosemiotics/
9. Næss, Arne. 1989. Ecology, Community and Lifestyle. Outline of an Ecosophy. Oversatt av David Rotherberg. New York: Cambridge University Press