Martin Johnsrud Sundby har sagt til VG at teknologien kan ha vært helt avgjørende for at han fikk sitt etterlengtede individuelle gull på 15 kilometer klassisk i VM i Seefeld. (Foto: Raul Mee / AP / NTB scanpix)
Martin Johnsrud Sundby har sagt til VG at teknologien kan ha vært helt avgjørende for at han fikk sitt etterlengtede individuelle gull på 15 kilometer klassisk i VM i Seefeld. (Foto: Raul Mee / AP / NTB scanpix)

Teknologien bak VM-suksessen:
Hvordan gjøre de beste enda bedre?

½ prosent er marginen som kan avgjøre medaljesjansen i eliteidrett. Endres prestasjonen med en halv prosent, vil det statisk sett resultere i én ekstra medalje per tiende konkurranse.

Publisert

For å sette det i praktisk kontekst; 0,5 prosent utgjør rundt 10 sekunder på en 15 km eller ett sekund på en sprint i langrenn, noe vi har sett i VM er avgjørende. Men hvordan skal en elite-utøver i langrenn forbedre prestasjonen når vi vet at de allerede har tatt ut mesteparten av sitt treningspotensial?

Eliteløpere i langrenn trener typisk 700-1100 timer i året. Likevel er det ikke sikkert at utøveren blir bedre fra år til år, da de fleste utøvere har tatt ut sitt fulle fysiske potensial. Derfor har vi de siste årene blitt mer oppmerksom på andre fokusområder for å øke prestasjonen. Taktiske egenskaper har lenge vært undervurdert i langrenn, men nylig har vi utviklet metoder for å kunne gi mer detaljerte analyser og med raskere tilgjengelighet for utøvere.

Dette gir utøvere og trenere et faktabasert grunnlag for å ta sine valg, samt at forskere bedre kan forstå hva som bestemmer prestasjonen i idretten. Et konkret eksempel er teknologien bak gullet til Martin J. Sundby, som han selv uttaler i VG, kan ha vært helt avgjørende på 15 km i VM.

Smarte taktiske valg kan avgjøre

Utviklingen av avanserte GPS-enheter har blant annet gjort det mulig å undersøke hvordan utøverens taktiske valg påvirker hastigheten i ulike deler av løypa. De siste årene har både langrenn, skiskyting og alpint gjennomført regelmessige analyser med disse enhetene i trening og konkurranser med hjelp fra Olympiatoppen og fagmiljø som NTNU og NIH.

Eksempelvis blir GPS-enhetene brukt for å gi detaljerte analyser av løpsstrategi (såkalt "Pacing") i ulike terrengtyper, eller hvordan svinger bør gjennomføres. Dette har vi sett flere eksempler på i alpin- og langrenns VM, der Norge i mange sammenhenger har gjort smarte taktiske valg og som er en av flere årsaker til suksessen.

Overføring av kunnskap mellom idretter er noe vi tradisjonelt har vært gode på i Norge. Eksempelvis har forskere ved NIH bidratt til å forstå at startfarten i alpint er helt sentralt for hastigheten senere i løpet. Utøvere bør etterstrebe å skøyte lengst mulig før de setter seg i "hockey" for å oppnå så stor utgangshastighet som mulig. Den økte hastigheten man oppnår i starten, tar man med seg videre i løypa. Den samme tankegangen er overført til langrenn. Det å ta noen ekstra staketak før en setter seg i hockey, synes å være gunstig for å oppnå en stor hastighet senere i bakken og dermed vinne "enkle" sekunder.

Fakta trumfer følelser

Videre er det interessant at små prestasjonsendringer nærmest er umulig å vurdere for en utøver uten eksakte objektive målemetoder. Her er valg av stavlengde et godt eksempel. Forskere ved NIH gjennomførte en simulert konkurranse der langrennsløpere gikk med henholdsvis lang- og normal stavlengde ved to ulike anledninger.

Ved hjelp av avansert GPS målte vi hastigheten i hele løypa med varierende terreng og hastighet. Forsøkspersonene oppga, basert på en subjektiv følelse, at lange staver resulterte i lavere hastighet i motbakkene under diagonalgang, noe langrennsløpere flest har observert og erkjennes som fakta. Langrennsløperne i forsøket oppga også at de gikk raskere med lange staver i høy fart ved staking. Tidsanalysene viste imidlertid at det ikke var samsvar mellom opplevd følelse og faktisk hastighet. De tapte tid med lange staver i høy hastighet, mens det ikke var noen forskjell i motbakke ved diagonalgang.

Problemstilling bestemmer metoden

Norge er selvsagt ikke det eneste landet som har tilgang til teknologiske verktøy i idrett. Samtidig er det lett for utøvere, trenere og forskere å gå seg vill i vrimmelen av muligheter på markedet. Et sentralt element er å ha et klart formål når man skal bruke teknologi i idrett. På NIH har vi en klar filosofi at "problemstilling bestemmer metoden" i motsetning til mange utenlandske aktører som operer utfra at "metoden bestemmer problemstilling". Denne forskjellen er helt sentral for å gjøre en praktisk forskjell for idrettene, samt kunne gjennomføre solid forskning som bidrar til å øke faktisk kunnskap om eliteidrett. Her har Norge hatt et forsprang til andre nasjoner ved at forskere og trenere sammen har utarbeidet problemstillinger knyttet til å øke prestasjonen. Dette skal vi forsterke og videreutvikle i årene fremover slik at vi fortsatt er verdens ledende vintersportsnasjon.