Vi er alle mer eller mindre fullkomne og ufullkomne. Denne bloggteksten handler om en bestemt form for (u)fullkommenhet: om å være kroppsfullkommen eller kroppsUfullkommen.

De aller færreste av oss er kroppsfullkomne livet ut. I idrett blir dikotomien – ytterpunktene ved å være kroppsfullkommen og kroppsufullkommen – ekstra tydelig når logikken i konkurranser utfordres av kropper som ikke så lett lar seg kategorisere.

Annerledeskropper setter idrettens logikk under press

Idrettens logikk – eller struktur, så å si – bygger i stor grad på kategorisering i kjønn, klasse, vekt, alder og funksjon. Kategoriseringens standhaftighet og motstanden mot å inkludere annerledeskropper i idretten har vist seg tidligere, og den viser seg i høyeste grad i vår tid.

I 1923 fullførte Margit Nordin som første kvinne Vasaloppet. Bare dager etter at hun gikk de 90 kilometerne på langrenn fra Sälen til Mora, skrev signaturen Hawjee en kronikk om prestasjonen i Mora Tidning. I kronikken skriver Hawjee at en kvinne i Vasaloppet forminsker de mannlige deltakernes prestasjoner fordi «(n)u tar hon ju äran av Lindberg, Anders Persson, Stångberg och oss andre för hon blir naturligtvis mer hyllad enn oss, fast hon inte åkte så bra, som vi gjorde».

Fra 1924 av ble Vasaloppets regelverk endret slik at kvinners deltakelse ble forbudt. I 1978 gjør imidlertid Birgitta Westhed og Britt Dohsè opprør mot regelverket når de stiller til start under mannlig navn, med løsskjegg, briller og løsbart. Følgende intervju med en maskert Westhed finner sted på svensk TV:

− Ja, här står jag med nummer 4118. Vad heter du?

− Rolf Lejerstrand.

− Förlåt?

− Rolf Lejerstrand.

− He, he, he. Ja. Jag vet inte, jag vill ju inte göra dig alldeles för besviken, men jag tycker att det verkar som om du vore tjej.

− Det kan jag inte tenka mig, he, he.

− Det kan du inte? Jag tycker att du ser lett maskerad ut. Det er inte så att det har smugit sig in en kvinna i Vasaloppsleden inte?

− Inte va jag vet.

Idrettens kategoriseringslogikk av kjønn, etnisitet, legning og kroppsufullkommenhet utfordres, betimelig og velberettiget. Anette Sagen og Maren Lundby står utrettelig i bresjen for kvinnelige skihoppere. Afroamerikaneren Marlin Briscoe måtte kjempe for å få spille quarterback-posisjonen i NFL. Teaterstykket «Ingen er homo i 2. divisjon» av Carl Morten Amundsen forteller at rollefiguren «Ingen» faktisk er homofil.

Paraidrettsutøveren Markus Rehm bruker karbonprotese på høyrebeinet når han konkurrerer i lengdehopp. Å kategorisere Rehm er tilsynelatende enkelt så lenge han klassifiseres og konkurrerer i henhold til paraidrettens eget system. Men så, når han ønsker å konkurrere utenfor paraidretten mot utøvere med to bein og ingen protese, blir det krøll i systemet. Ønsket hans blir avslått, protesen blir ansett som et teknologisk hjelpemiddel som overkompenserer for det manglende beinet. Med ett blir Rehm definert som mer kroppsfullkommen enn de kroppsfullkomne konkurrentene. Den ufullkomne kroppen blir plutselig en kropp med fordeler.

Salum Ageze Kashafali vinner 100 meter sprint for utøvere med sterk synshemming under paralympics i Tokyo 2021. Et par uker senere tar han bronse på samme distanse i NM, seks hundredeler bak vinneren. Kashafali har som mål å ta norgesrekorden på 100 meter sprint for utøvere uten funksjonshemming. Der Rehm utfordrer kategorier fordi protesen blir ansett å overkompensere for funksjonsnedsettelsen, utfordrer Kashafali kategorier uten bruk av hjelpemidler, men i kraft av å løpe fort og fortere enn seende konkurrenter.

Laurel Hubbard krysser kategorier og setter idrettens logikk på prøve når hun konkurrerer i vektløfting i de olympiske leker i Tokyo. Hubbard gikk gjennom puberteten som gutt og har levd store deler av voksenlivet som mann, men nå er hun kvinne. Gjennom å delta, utfordrer hun konkurranselogikken som bygger på dikotomien mann/kvinne. Testosteronnivået hennes er nå innenfor det som aksepteres i kvinneklassen, men allikevel ser det ut til å være vanskelig å plassere henne i et binært kjønnssystem. Idrettens logikk kommer igjen under press.

Ufullkommen kan du være selv

Margit, Birgitta, Britt, Anette, Maren, Marlin, Carl Morten, Markus, Salum og Laurel viser oss at når annerledes- og ufullkomne kropper inntar nye idrettsarenaer, oppstår det uro i rekkene. Ekstra tydelig blir dette når det som er annerledes og ufullkomment tilsynelatende har et fortrinn.

Når idrettsutøvere utfordrer den allmenne forståelsen av hva som anses å være kroppsfullkomment, må vi stille oss selv spørsmålene: «Hva er fullkomment?» «Når?» «For hvem?» Og før du svarer, tenk over dette: Har du alltid har vært, er, og kommer DU til å være du å være kropps(u)fullkommen resten av livet?

Å være kroppsfullkommen er forlokkende. Ikke nødvendigvis fordi fullkommenhet i seg selv er problemfritt, men fordi det kroppsufullkomne blir presentert som utenforskap og avvik fra en smal normal. Språket vårt hjelper oss heller ikke til å se at det fullkomne og det ufullkomne sameksisterer: Ingen kan gjennom et helt liv kategoriseres som helt vanlig, ingen kan gjennom et helt liv kategoriseres som helt annerledes.

Dikotomiene i språket vårt og tilfredsstillelsen ved slike enkle og forståelige kategorier, gjør at vi kommer til kort. Hvis vi blir mer bevisste på hvordan vi bruker dikotomier som kroppsfullkommen og kroppsufullkommen, kan vi lettere diskutere og bli oppmerksomme på nyansene. Idretten fungerer således som et forstørrelsesglass, den synliggjør hvordan annerledeshet forstås når konkurranselogikken blir utfordret av kropper som ikke så lett lar seg kategorisere.

Mer

Denne teksten er en forkortet versjon av artikkelen «De unormale normalkroppene» hentet fra Samtiden 4/2021.