Veien til toppidrett og Helvete er brolagt med gode intensjoner
Noen fasit for hvilken vei som fører deg til topps i idretten, finnes ikke.
NRK presenterte søndag reportasjen «Veien til toppidretten» basert på en undersøkelse de hadde gjort blant 137 av landets toppidrettsutøvere. De jakter ifølge seg selv på en «fasit» for hvordan man når verdenstoppen i idrett.
Problemet er at den fasiten ikke finnes. Reportasjen er laget på sviktende grunn, og konklusjonen kan virke mot sin hensikt for Norge som fremtidig toppidrettsnasjon.
Slik blir veien til toppidrett og Helvete brolagt med gode intensjoner. For hva sier egentlig forskningen?
Treningsmengde forklarer ikke hvem som blir god
Vi vil la de metodiske utfordringene ved å gjennomføre slike undersøkelser ligge og gå nærmere inn på tre faktafeil:
- Mange treningstimer forklarer ikke fremtidig suksess
- Organisert trening og uorganisert aktivitet påvirker utvikling forskjellig
- Det går mange veier opp til elitenivå i idrett.
1: Mye eller lite
Forskning på treningsmengde og hvem som blir god i idrett har en snart 30 år lang historie. Dette gjør at vi har en veldig god kunnskap å støtte oss til. En amerikansk oversiktsstudie fra 2014 konkluderer med at strukturert, målrettet og intensiv trening bare forklarer en liten del av variasjonen mellom de som blir gode og de som ikke blir det. Flere andre studier viser at de fleste idrettsutøvere ikke er i nærheten av 10 000 timer med organisert trening når de når elitenivå. Men også at det er store variasjoner: Noen blir kjempegode med langt færre timer, andre med mange flere. Selv hvis vi er enige om at det er viktig å trene eller øve mye for å bli god, så er det fortsatt ikke slik at «mer er bedre».
2: Heller leke seg god?
Sammensausingen av organisert og uorganisert trening eller aktivitet i reportasjen er problematisk. For eksempel tyder studier av fotballspillere på at det heller er mengden løkkeaktivitet som skiller de som når langt og de som faller fra på veien. Å stimulere barn og unge til mer uorganisert aktivitet, på deres egne premisser og uten en trener til stede, er noe helt annet enn å gjennomorganisere treningshverdagen til barn og unge.
Kanskje kan vi tenke oss at det å leke seg god er vel så viktig som det at treningen er «seriøs»? Og at lek og glede over å være aktiv er helt avgjørende for å holde ut.
3: Mange veier opp til elitenivå
I Søndagsrevyen fikk vi høre om at det er like mange veier til eliteidrett som antallet utøvere de hadde spurt. Dessverre kommer ikke dette fram i nettsaken som leses og deles. For veiene til elitenivå varierer fra person til person, idrett til idrett, og fra kultur til kultur. Det samme fungerer ikke for alle. Å plassere 100 barn i et rom og trene dem på samme måte i x antall timer, måneder eller år, ender på ingen måte med samme resultat.
Derfor hadde det vært mer spennende hvis journalistene hadde forsøkt å løfte fram flere av ulikhetene fra utøver til utøver i stedet for å presentere et gjennomsnitt som ikke er så nyttig i denne sammenhengen. Verdens beste fotballspillere dukker bokstavelig talt opp fra hver krik og krok rundt om på planeten. Noen kommer fra profesjonelle engelske fotballakademier, andre fra gatefotball i Brasil eller fra en jordflekk i Afrika.
Det er i mangfoldet i veier til toppidretten vi finner den neste verdensmesteren.
Viktig med presis kritikk
Norsk barne- og ungdomsidrett står i dag ovenfor flere utfordringer knyttet til rekruttering, inkludering, frafall og hva som skal til for å utvikle morgendagens toppidrettsutøvere. Dette skjer innenfor den norske idrettsmodellen, hvor det ikke skilles mellom grasrotidrett og talentutvikling.
Dette er et sterkt konkurransefortrinn for norsk idrett fordi det gjør at mange flere barn og unge driver med idrett, og de driver på mer og lenger enn nasjoner med mange ganger vårt innbyggertall og med helt andre idrettsmodeller. Samtidig slutter mange barn og unge fordi det blir for mye og for hardt, for fort. Denne problematikken gjelder uansett hvor ambisiøs hver enkelt utøver er.
En «fasit» som er med på å fremme en logikk om mer organisert treningsaktivitet tidligere er ikke bare skivebom i møte med de utfordringene norsk idrett står ovenfor, men også helt kunnskapsløst.
Vitenskapsjournalistikken har et særegent ansvar for å være både kritisk og presis i sin formidling av kunnskap. At nettartikkelen både er godt skrevet, spennende og engasjerende – med flott grafikk og interessante anekdoter fra enkeltutøvere – det er fint. Men når artikkelforfatterne hevder å presentere «oppskriftene på suksess», er det med på å legitimere hva som er riktig og viktig for den ivrige utøveren, treneren eller forelderen. Avstanden fra nettartikkelen til den langt mer nyanserte reportasjen i Søndagsrevyen er stor.
Skal norsk barne- og ungdomsidrett, morgendagens topputøvere eller en nasjonal toppidrettsstrategi få bedre vekstvilkår, må vi absolutt ikke låse oss fast i jakten på en «fasit» og «vei» med et ensidig fokus på treningsmengde. Med de kunnskapene vi allerede har bør idretten heller tilpasses bedre til mangfoldet av barn og unge vi har i norsk idrett.