Erik Eide i Skiforeningen framhever mange gode og fornuftige synspunkter om viktigheten å kunne gå sakte på ski for å nyte naturen og som fysisk aktivitet i sin kronikk på NRK.no 13. januar. Men vi må ikke glemme at for mange barn og unge er fart i løypa langt mer moro.

Årlig underviser jeg rundt 200 idrettsstudenter i langrenn på Norges idrettshøgskole (NIH). Mange av disse studentene har i utgangspunktet et svært negativt syn på langrenn, basert på til dels dårlige skiopplevelser fra barndommen. Lange og kjedelige søndagsturer kombinert med frysing og bakglatte ski, eller det som verre er; smørefrie ski, har satt bokstavelig talt dype spor.

Vårt mål er at de skal få et annet perspektiv på langrenn etter kursets slutt. Sentralt i kurset er innlæring av teknikk via skileik, riktig utstyr, fart og utvikling. Som et ledd i planen, kuttet vi for noen år siden kursing i klassisk langrenn og benytter kun «blanke» ski (skøyting) der frihetsgraden og hastigheten er betydelig større.

Vi oppsøker terreng egnet for skøyting, slik at studentene kan oppleve allsidig bevegelse i fin natur. Dette tilrettelegges for våre studenter, men som ivrig skiløper og småbarnsfar ser jeg bekymret for mulighetene ellers i Norge og da spesielt rundt Oslo-området. Dette gjelder særskilt mangel på skileikområder, samt tilrettelegging av skøyting for «vanlige» folk.

Hvor er det blitt av skileikområdene?

Erik Eide fremhever viktigheten av innlæring av grunnleggende ferdigheter som en nødvendighet for senere trivsel på ski og viser blant annet til stort antall deltakere på skiskoler i regi av Skiforeningen. Dette er selvsagt bra, men i dagens overorganiserte hverdag for barn og unge bør vi også tilstrebe andre læringsarenaer.

For utvikling av skiteknikk i barne- og ungdomsalder er den uorganiserte aktiviteten den absolutt viktigste faktoren. Her er langrennssportens svar på ballbinger, skileikområder, en svært sentral utviklingsarena. Kuleløyper, orgeltramp, hopp og «slalåm» gir stor variasjon og utfordrer de mest sentrale aspektene balanse, tyngdeoverføring og kroppsposisjon på en svært god måte. Her gir man ingen fasit på teknikk, og barn og ungdom kan få lov til å dyrke frem egne bevegelsesløsninger på ski, samt at det gir god utholdenhetstrening.

Dette bør inngå som grunnlaget for alle barn, der den organiserte aktiviteten kommer som et lite supplement, og ikke som erstatning. Disse "skibingene" bør være i nærhet av skoler /barnehager som gjør inngangen til lek på ski enkel.

Her på NIH har vi et særskilt ansvar for å utdanne dyktige lærere/instruktører/ledere, men også skoler, klubber, særforbund og Skiforeningen bør ta et felles krafttak for å løfte frem den viktigste utviklingsarenaen for ferdighet og trivsel på ski i barneårene.

Hvor er skøyteløypene for vanlige folk?

Skøyting på ski gir cirka 10 prosent raskere hastighet for de fleste enn klassisk langrenn. Uten noen spor er frihetsgraden for ulike skøyteteknikker større. Faktisk bytter man mellom ulike skøyteteknikker rundt 25 ganger per kilometer, noe som gir store motoriske utfordringer og ditto stor mestringsopplevelse.

I tillegg er det mindre arbeid med utstyr, siden det ikke er behov for festesmøring, noe foreldre stort sett setter pris på. For barn (fra typisk 7−10 års alder) er det mest naturlig å skøyte, og «blanke» ski gjør skileikopplevelsen betydelig bedre. Videre vil søndagsturen ofte gå mer smidig dersom barna kan skøyte − og ikke bli «truet» inn i klassisksporet.

I mange andre land skøyter går folk flest, mye grunnet at løyper også er tilrettelagt for vanlige folk. I Norge har vi mange løyper som er preparert for skøyting, men problemet er at de fleste løypene har bratte bakker, og dermed kun er aktuelle for løpere på høyt nivå.

Vi trenger at det prepareres mer for skøyting i lett terreng for at dagens barn og ungdom skal kunne se mulighetene med langrenn og fortsette med aktiviteten også i voksen alder. I noen triste tilfeller stoppes utvikling av løypekjørere med svak faglig kompetanse som nekter å kjøre skøyteløyper av grunner som ikke har rot i virkeligheten, slik nylig dokumentert i Drammens Tidende.

I løypenettet tilknyttet Finnemarka, er nå muligheten for skøyting delt i to; der den ene siden er tilrettelagt for klassisk og skøyting (Lier), mens den andre siden kun er mulig å gå klassisk (Drammen). Skal du gå en skøytetur i området, risikerer du dermed at fine skøyteløyper innskrenkes til to midtplasserte spor når du krysser kommunegrensa til Drammen. At Drammen kommune, med et ønske om en internasjonale langrennsposisjon, aksepterer situasjonen basert på forhistoriske meninger er både flaut og trist og vitner om at vi også trenger mer idrettsfaglig kompetanse i ledende posisjoner.

Det skal bemerkes at de aller fleste løypekjørere gjør en strålende jobb, og at dette er ett av få triste unntak (løypekjøreren i dette området er heller ikke tilknyttet Skiforeningen).

Jeg oppfordrer klubber, kommuner, særforbund og Skiforeningen til å sammen vurdere hvordan det kan tilrettelegges for mer skøyting i mindre kupert terreng. Skal vi fortsatt være en ledende skinasjon på både lavt og høyt nivå, må vi sørge for at det er gøy å gå fort på ski for den kommende generasjonen.