Vi står foran de olympiske vinterleker i Italia med ski, skøyter og aking i alle varianter. I Norge er interessen høy. 

Skipionerer som Fridtjof Nansen har lagt premisser. 

Intet styrker kropp, ånd og moral som en lang skitur i fri natur. 

Finnes det en egenart som fascinerer?

Ski er ‘idrettenes idrett’. Og i vinteridrett kan vårt lille land vise seg fram. Som norske journalister rapporterte etter seire i de første vinterlekene i Chamonix i 1924: Vi viste verden vinterveien!

Men vi kan ikke forklare interessen med Nansen og nasjonalfølelse alene. 

De fleste land med klimatiske forutsetninger driver med vinteridrett. Et vinter-OL samler utøvere fra over 90 nasjoner.P

Finnes det en egenart ved aktivitetene som fascinerer uavhengig av nasjonal og kulturell tilknytning?

Mitt svar vil være ja. Vinteridrettene tilhører en gruppe idretter med en bevegelseskjerne med helt spesielle kvaliteter. 

Det handler om å gli!

Gliidretter

Å gli, ifølge ordboka, innebærer å bevege seg jevnt og lett (friksjonsløst, lydløst). Idretter som ski, skøyter og aking dyrker glibevegelsen. 

Franskmennene samler gliaktiviteter under betegnelsen sports de glisse: gliidretter. 

Det er aktiviteter på is og snø og også på vann som surfing og gjennom luft som hanggliding. 

Hva binder idrettene sammen? Hva kjennetegner gliopplevelsen?

En fenomenologisk tilgang kan gi noen svar. 

Merleau-Ponty, ‘kroppens filosof’, forstår kroppens umiddelbare sansing av verden som den ‘glemte’, men grunnleggende dimensjonen i vår bevissthet og den primære kilden til erfaring og kunnskap. 

En fenomenolog vil søke å gripe den definerende strukturen i gliopplevelsen. 

Antropologen Tim Ingolds ide om taskscape, et slags sanselig praksisfelt der mennesker former og blir formet av omgivelsene på meningsbærende vis, kan gi en ramme for å forstå. 

I det vi kan kalle et idrettslig glidescape, eller et sanselig glifelt, finner vi utøvere som samspiller med omgivelsene på jakt etter glidende, uanstrengt bevegelse. 

Her kommer en skisse av strukturen i gliopplevelsen.

Deler rytmiske kjennetegn

Alle idretter har sykliske bevegelsesmønstre som gjentas mer eller mindre regelmessig. 

Rytmemønstrene varierer. 

For syklisten er den rytmiske enheten tråkket, for marathonløperen steget, mens lagspilleren skal bli en del av en kompleks og varierende kollektiv rytme.

Gliidrettene ser ut til å dele et rytmisk kjennetegn: rask kraft etterfølges av flytende glid. 

Langrennsløperen og skøyteløperen skaper kraft i fraspark og skyv og søker glifaser. 

Skihopperen bygger opp kraft i overrennet som slipper løs i satsen på hoppkanten. Deretter følger svevet og spill med aerodynamiske krefter før et avsluttende nedslag.

Gjør noe med oss

Bevegelsesrytmer gjør noe med oss. 

Å oppdage rytmen i en teknikk, som når nybegynneren finner balansen på skøyteeggen eller kjører sin første skjærende sving i bakken, er blant livets gyldne øyeblikk. Rytme kan skape helhet og orden.

Sabine Koch viser til hvordan bevegelsesrytmer har affektive og emosjonelle dimensjoner. 

Hun snakker om opplevelsen av oppbrudd og aggresjon i stadig vekslende og raske rytmeskift som i kampidrett, og om kinestetisk nytelse i flytende bevegelsesmønstre som i gliidrett.

Økologisk samspill

Flytopplevelsen er knyttet til et spesielt og tett samspill. Vår somatosensoriske sans, eller kroppssansen, handler om å kjenne kroppens bevegelse og posisjon i forhold til omgivelsene.

Hos gode glidere er sansen finjustert. Skiløpere fornemmer invitasjoner om gli fra underlag og terreng. Erfarne skøyteløpere kjenneer når glifasen ebber ut og timer presist et nytt skyv.

I aktiviteten forsvinner tradisjonelle skiller mellom kropp, utstyr og omgivelser. Ski, brett, kjelke og skøyter er som forlengelser av kroppen. Gode glidere søker økologisk resonans og spiller med omgivelsene på uanstrengt vis.

I praksismiljøene omtales iblant glisansen som en gave, som et naturtalent. Hard trening kan gi gode utøvere, men ekspertene har en medfødt sans for økologisk resonansP. En spekulasjon er at sansen kan kultiveres, men aldri læres fra intet.

• Les også: Slutten for antidoping?

En estetisk dimensjon

I en studie av ekspertise ser Montero nye kinestetiske dimensjoner i kroppsansen. Det handler ikke bare om utøveropplevelsen, men også om betrakteren. 

Montero bruker dans og koreografens blikk som eksempel. Den gode koreografen ‘forstår’ dansen på kroppslig vis.

Ideen er overførbar til idrett. Å betrakte gode utøvere trigger sanseapparatet. Den erfarne treneren kan kjenne bevegelsen som spor i kroppen: trykkendringene i alpinistens skjærende sving, akrobatikken i big air-svevet.

Gliidretter har gjerne en spesiell auditiv kvalitet: den skarpe lyden av kraft etterfulgt av den lengre, lavmælte lyden i gli. Studier viser hvordan lydbilder kan aktivere motoriske nervebaner. Utøvere og trenere kan lukke øynene og lytte og kjenne bevegelsen i kroppen.

Frihet

Få blir eksperter, men gliopplevelser er for alle. 

Se på barn på holka. 

De aker på rygg eller mage eller balanserer på beina i fryd. Aktivitetene er en lek med gravitasjonskraften. 

Kroppen flyter uanstrengt av gårde, vi rister bokstavelig talt av oss hverdagens tyngde. Om enn bare i øyeblikk om gangen, kan gliaktiviteter gi opplevelser av frihet.

Å søke frihet krever mot.

De fleste gliidretter tilbyr både kraft og fart. Små feil kan gi store konsekvenser: fall og skade. Fenomenologen og nevrologen Erwin Straus viser til at opplevelsen av å gli kan være skremmende og angstfylt. 

Frykten for å miste fotfestet, både konkret og metaforisk, er rotfestet i oss. Å være nybegynner er utfordrende. Når skituppene plutselig peker ned og farten øker, eller skøytene skyter fram og forlater kroppen i bakvekt, melder panikken seg.

Autentisitet

Likevel forsøker de fleste en gang til. 

Gliaktiviteter har en dragning på oss. 

I møtet med fare trer vi ut hverdagensrutinene. Hver enkelt handling og bevegelse blir viktig, iblant livsviktig. 

Gunnar Breivik har analysert risikoidrett og viser til sterke opplevelser av intensitet, av å leve ekte, av autentisitet. I gliidretter kan vi teste ut grensene våre: hvem vi er, og hva vi kan bli. Aktivitetene har en fascinerende, eksistensiell dimensjon.

Etnologen Olav Christensen treffer godt i sin analyse av snowboarding. Snowboarderen i nysnøen tegner vakre spor og mønstre som uttrykk for individuelt linjevalg og stil. 

Sporet, sier Christensen, er en slags kroppens kalligrafi, et uttrykk for meg. Samtidig er sporet kortlevd og flyktig. Et snøfall gir en ny og urørt flate, åpen for nye avtrykk: et blankt ark.

Et integrert perspektiv

Vinteridrettens tiltrekningskraft krever flere forklaringer enn nasjonalfølelse og arven fra Nansen. 

Vi trenger analyser av idrettens egenart. 

Jeg har pekt på hva som forener vinteraktivitetene: kultiveringen av å gli. 

Og jeg har skissert strukturen i gliopplevelsen: en rytme der brå kraft gir en lengre glifase, der utøver og omgivelser står i økologisk resonans, og der vi på direkte og kroppslig vis kan oppleve glimt av frihet og autentisitet.

Sammen med kollegaer har jeg argumentert for en videreutvikling av tradisjonelle bevegelsesanalyser. 

Vi trenger kreativ metodologi som integrerer naturvitenskap med fenomenologisk utforskning av sansen for bevegelse, av opplevelsestrukturer og kinestetiske kvaliteter. 

Det kan gi en bedre forståelse for idrettslig egenart og oppslutning og også hvorfor et arrangement som vinter-OL griper tak i så mange av oss.