For borgerskapet på slutten av 1700-tallet, var stuen et viktig rom . Her tok man i mot gjester, samtidig som det varet sted å tilbringe rolig fritid med sine nærmeste. Interiøret i stuen var derfor valgt med omhu; det skulle reflektere hvem familien var, og hva de ønsket å fremstå som, men interiøret skulle også møte samtidens ideal om komfort og bekvemmelighet. Stuen kan dermed sies å være en kikkert inn i en families drømmer, men ogsågi innblikk i hvem de var. Nettopp derfor vil vi i Oslo havn 1798 gi dere en opplevelse av hvordan det kan ha vært å komme på besøk i et hjem i Oslo havn i 1798.

Vi har valgt oss stuen i Meyergården, eid av kjøpmannen Petter Meyer. Dette valgte vi fordi både huset og Meyer er ganske typiske for utviklingen av Bjørvika,Oslo og Norge i siste del av 1700-tallet. Denne stuen ble også valgt fordi vi har kilder som faktisk forteller litt om den. I denne bloggposten kommer jeg derfor til å komme inn på oppkomlinger, det tidlige forbrukersamfunnet og hva som driver økonomisk utvikling

Peter Petersen Meyer var 28 år da hans far, høkeren Peder Christensen døde i enkle kår i 1773. Peter fikk overta høkerprivilegiet samme år. På slutten av 1700-tallet var høker en ” kjøpmann som drev småhandel, særlig med husholdningsvarer i byene”. [1]

Han må ha vært en mann som var lett å stole på for i 1777 fikk han låne 100% av summen han trengte for å kjøpe eiendommen som siden ble kjent som Meyergården i Strandgata 4. Peter Meyer fikk tillatelse til å fortsette driften av gjestehuset som alt var i gården, og fra avisannonser vet vi at han drev salg av matvarer, deriblant salt torsk og kjøtt. Trolig var han også engasjert i handel med Danmark med både innførsel av korn og utførsel av trelast.

Peter Meyer ble aldri en av de største av byens handelsfolk, men han må regnes som å ha vært stor i det midtre sjiktet. I en slektsbok skriver en etterkommer at han ”var i sin sfære en vel ansett Mand, men han tilhørte aldri Byens første Kredse. Han stod helt udenfor det udprægede selskabelige Liv, som prægede Tiden omkring Aarhundreskiftet” . [2]

Peter Meyers etterkommere kom derimot til å tilhøre byens ”første krets”. Sønnen Jacob Meyer slo seg opp på trelast i 1820-årene. Da han i 1856? døde var han den rikeste mannen i Kristiania. Barnebarnet Thorvald Meyer fortsatte i fotsporene, og har i dag blant annet en gate oppkalt etter seg

Meyers hus og tidlig fremvekst av forbrukersamfunnet

Peter Meyers hus fins ikke mer. I 1909 ble hovedhuset demontert med tanke på gjenoppretting, men det ble siden solgt som fyllmasse. Side og bakbygningene hadde blitt revet lenge før. Eiendommen lå på det som i dag er Chiristian Fredriks plass (mellom ”Plata” og det som er Østbanen (der Comfort Hotell Grans Central er hotell i dag)).

Hovedhuset var et toetasjes vinkelbygg med rød takstein. I 1766 var fasaden laft, men innen 1828 var den dekket over. Første etasje til gaten var da ”forsynet med 1 Steens Muur og den anden Etage med ½ Steens”. Fasaden var utmurt, altså kalkpusset og hvitmalt. Slik var huset fremdeles da det ble demontert vel 100 år etter. Kjernen av laft viser at Meyergården stammet fra sent 1600-tallet, eller i hvert fall fra før bybrannen i 1708. I disse årene ble nemlig murloven ikke håndhevet i gatene nederst mot havnen.

Å dekke over laft var en enkel og billig måte å få fasader til å se ut som mur. Med synlig grunnmur i første etasje og mursten og bindingsverk i andre var Meyergården likevel ganske gammeldags i stilen. Det kan falle sammen med at Meyerfamilien ikke opplevde seg som blant ”første kreds”, og med fasadevalget passet på å ikke fremstå som utenfor sin stand. At pyntingen av fasaden bare gjaldt det som var synlig fra gaten tyder også på sparsommelighet.

Stuen

Stuen lå i hjørnet i andre etasje med utsikt til gaten. Det var stukkatur i stuetaket, mønstret tapet og en ovnsnisje. Kilden til dette er bilder og notater fra demonteringen i 1909, altså mer enn 100 år etter det vi jobber med, men både stukk og ovnsnisje er av så permanent karakter at vi kan anta de også var i rommet på slutten av 1700-tallet. Tapetene er også med 1700-tallsmønster.

I arbeid med å gjenskape stuen har vi støttet oss på bilder og gjenstander fra andre steder. Stukket er gjenskapt med utgangspunkt i andre stukk med årstidstema fra 1700-tallet. I tapeten har vi beholdt mønsteret fra svarthvittfotoet fra 1909, og kombinert med farver i en 1700-tallstapet på Frogner Hovedgård (dagens Oslo museum). I ovnsnisjen har vi satt inn en jernkakkelovn fra et av de østnorske jernverkene. Fra branntaksten i 1838 vet vi et det var syv slike på eiendommen

Møbler og gjenstander

For historikere er skifter en ofte brukt inngang til kunnskap om møbler og gjenstander i fortidige menneskers eie. Det ble ikke gjort noe skifte etter Peter Meyer da han døde i 1801, men det ble gjort det i 1820 da hans kone Louise døde. Rett nok ble det utført mer enn 20 år etter 1798, men Louise bodde i huset til sin død, og som for mange eldre i dag er det trolig at mange av møblene og gjenstandene hadde vært med henne fra da mannen levde.

Louise hadde bomullsgardiner med frynser, et slagur, en mahognikommode, speil i forgylt ramme, flere småbord, 12 stoler med åpne rygger, en kurvstol, en sofabenk, glass av ulike slag og porselenservise. Dette var alle gjenstander som signaliserte et hjem som fulgte samtidige ideal 1800 om dannethet og komfort. Slaguret sikret at man var presis til avtaler, men det var også dekorativt. Kommoden gjorde det mulig å gjemme unna notater og nyttige ting, men uten at de var vanskelig å finne frem. Det er likevel komforten som kanskje er det mest fremtredende; sofa, kurvstol og silkedamasktrekk på stoler. Det var også porselensservise og glass som gjorde det mulig å dekke et pent bord når man fikk besøk.

I gjenskapningen av interiøret har vi hentet inspirasjon fra tilsvarende gjenstander i norske museer. Dette betyr at gjenstandene nok ikke var identiske, men vi kan gi et inntrykk av hvordan det kunne ha vært å komme på besøk i dagligstuen til familien Meyer i Oslo i 1798. Vi har også lagt inn noen bilder på veggene, samt noe leketøy og en skolebok siden Meyerfamilien i 1798 hadde små barn.

Meyer og hva som driver økonomisk utvikling

Peter Meyer og hans kone Louise var typiske eksempler på noen av de menneskene som var med på å drive den økonomiske utviklingen på slutten av 1700- og starten av 1800-tallet. Handelsvirksomheten var spredd på ulike næringer, men forholdt seg først og fremst til den innenrikske og innenlandske- altså handel med Danmark og i Norge, trolig mest Østlandet. Hovedsakelig synes de å ha drevet med matvarer. Dette var en næring i vekst både fordi befolkningen økte, og fordi stadig flere vendte seg bort fra selvberging og gikk over til mer spesialisert produksjon for markedet. Meyerfamilien drev også et gjestehus som trolig opplevde godt besøk med den økende skipsfarten i de siste tiårene av århundret.

Utover 1800-tallet kom Meyerfamilien seg inn i trelasteksporten. Innførsler i tollbøkene indikerer også at de på 1790-tallet hadde drevet med trelastutførsel til Danmark. Å ha kunnskapen og kapitalen til å våge seg på internasjonal handel var en terskel for mange. Det krevdes kunnskap om handel, men også kapital. Meyerfamilien hadde trolig sikret seg begge gjennom den hjemlige handelen. Dermed var skrittet inn i den internasjonale trelasthandelen ikke så langt. Den som for ettertiden er mest kjent er Thorvald Meyer.

Meyerfamiliens forbruk må ikke gå upåaktet hen når vi snakker om økonomisk utvikling. Forbruk, eller rettere sagt, ønsket om å forbruke er en viktig drivkraft bak økonomisk utvikling. Blant Meyerfamiliens gjenstander i Luises bo ser vi ønsket om å ha gjenstander som gav mer komfort, men og opplevelsen av å ta del i en global, dannet verden. Husfasaden som bare delvis var pyntet på er kanskje det beste eksemplet – de tok seg ikke råd til å pynte hele huset, bare det som var synlig utad. Teserviset i porcelen er et annet. Nå vet vi ikke om det var et kinesisk porselensservise, eller om det var en billigere type, for eksempel laget i Danmark. Verdien indikerer det siste.

Glassene forteller en litt annen historie. Som nabo til Glassmagasinet er det ikke rart de hadde glass. Vi kan likevel tenke at å eie slike signaliserte til besøkende at de støttet norsk industri og produksjon. Slik støtte til lokal produksjon ble ansett som patriotisk, og var en populær trend på slutten av 1700-tallet.

Ser jeg meg om i min egen stue så føles det ikke som om det er så mye jeg og Meyerfamilien i 1798 har til felles. Min stue bærer preg av småbarn, og mangel på tjenestefolk til å rydde og vaske den. Noen er likevel felles; min stue har også gjenstander (som kommer frem når lekene er ryddet) som indikerer hva min familie og jeg syns er viktig; lyse og åpne veggflater, ett stort bord med plass til gjester og på veggene er det bilder vi liker. Monn om og hvordan noen om vel 200 år ville klart å gjenskape min stue.

Kilder:

[1] https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Leksikon:H%C3%B8ker

[2] Ingeborg Marie Both Meyer og hendes ascendanter, s. 13.

Tusen takk til Jon Peter Collet for å la meg lese manusutkast om Peter Mayer, samt gi meg tilgang til kilder han har samlet til sin kommende bok om Meyerfamilien.

SAKO, Hurum kirkebøker, F/Fa/L0007: Ministerialbok nr. 7, 1771-1810, s. 16 i Digitalarkivet..

SAO, Oslo domkirke Kirkebøker, F/Fa/L0004: Ministerialbok nr. 4, 1743-1786, s. 188-189 i Digitalarkivet..

SAO, Oslo skifterett, H/Hb/Hba/L0002: Skifteregistreringsprotokoll, 1818-1825, s. 212-213, Skifte etter Louise Meyer https://media.digitalarkivet.no/view/34160/109?indexing=

Peter Petersen Meyer i Historisk befolkningsregister.

Christiania borgerbok 1698-1799 : fortegnelse over de borgere i Christiania, som i 1745 drev næring paa grundlag av tidligere bevilling, og over dem, som er meddelt bevilling fra 1745 til 1799. Utg. Kommunearkivet. 1921. Digital utgave på Nettbiblioteket.

Skjelderup, Arthur: Christianiafamilien Meyer : slægtshistoriske meddelelser. Christiania. 1920. Digital utgave på Nettbiblioteket.

Scheldrup, Arthur; Ingeborg Marie Barth Meyer, f. Muus, og hendes ascendenter (https://www.nb.no/items/130b66ece9a7319271fc7a6d1512d416?page=0&searchText=Meyer%20og%20hendes )