Hushållsbestyr. 794
Hushållsbestyr. 794

Kokte pærer og matlagingens makt

I motsetning til i resten av Vest-Europa, var det vanlig for norske kvinner i borgerskapet å selv lage og servere maten i tiårene omkring 1800. Da kan en enkel oppskrift på kokt pære ha vært grei å ha når ting var hektisk.

Oppskrift – Kokte pærer

Originaloppskriften på kokt pære.
Originaloppskriften på kokt pære.

Kokte pærer er en rask og enkel rett som stort sett lager seg selv. Den er like grei å lage for travle Fruer på tidlig 1800-tallet, som for stressede folk på 2020-tallet.

No 33. Kogte Pærer

Skræl saa mange mand behøver, saa tager mand Vand og Sukker og Rødviin tilsammend, og kand saa de skrællede Pærer deri som koges til de blived møre, noget heel Caneel kommer og dertil og kan haves til Kirsebær Saft derpaa, er Konstend tynd da tag enten lit hvid Stivelse eller lidt fiint stødt Brød.

Modernisert:

Det endelige resultatet - med kanel over.
Det endelige resultatet - med kanel over.

Skrell så mange pærer du behøver (ta gjerne noen som er litt myke). Del i to og ta ut kjernehuset. Legg i gryte. Dekk pæren med vin og litt vann. Ha i sukker. Mengden sukker er ikke spesifisert her. Jeg så på moderne oppskrifter og endte med å bruke ca. 100 g sukker. Og så hadde jeg i en dæsj kanel. Server pærene med litt av vinen. jeg har ikke funnet kirsebærsaus-oppskrift i noen av samlingene, så måtte klare meg uten.

Erfaring:

Dette er en veldig enkel og grei rett å lage. Sukkeret gjør vinen søt, og den trekker seg også inn i pærene. Jeg kan se for meg at det hadde blitt ekstra god med kirsebærsaus men det hadde jeg ikke for hånden.


Fruer og Frøkner på kjøkkenet

Stilleben med skinka på tennfat, fajansservis samt skål med krusbär och vinbär.
Stilleben med skinka på tennfat, fajansservis samt skål med krusbär och vinbär.

Briten H. D. Inglis som reiste i Norge på 1820-tallet forteller at norske borgerskaps- og embedsfruer gjorde arbeid som bare tjenestefolkene gjorde i England og Frankrike. I Norge, derimot, anså man at dersom tjenere stod for servering var det en fornærmelse mot gjestene. Han observerte:

Kvinner selv av høyest rang er slaver; dess større hushold, dess større slaveri. Fruen er øverste husholderske, renholderske og kokk… Under middagen går hun konstant rundt bordet, og hun serverer selv gjestene det de trenger.[1]

Døtre i borgerskapsfamilier, titulert Frøkner, ble tidlig lært opp, og hadde bl.a. ansvar for å bære inn maten og rydde bordet. Etterhvert som de ble eldre, fikk de også ansvar for matlagingen. Irgens beskriver at på slutten av et måltid var det ikke uvanlig at frøkenen som hadde stått for maten kom inn i spisestuen med kinn som gjorde rouge overflødig. På høsten deltok Fruene og Frøknene i slakting og lagingen av vinterens mat. Gjennom aktiv deltagelse lærte mødrene opp døtrene i hvordan de senere selv skulle drive et hushold.

Var moren død, og Frøkenen dermed ikke kunne lære hjemme, ble hun sendt bort. Da var det enten til en i familien, eller til en jomfru eller Frue med lang erfaring i matlaging og i å drive hushold som tilbød undervisning.[2] På siste del av 1700-tallet, men mer utover 1800-tallet ble det også mulig å tilegne seg kunnskapene gjennom husholdningsbøker.

Bakstepiken.
Bakstepiken.

Tjenestepiker var ikke på kjøkkenet

Tjenestefolket deltok lite i arbeidet på kjøkkenet, og når de gjorde det, var det for å vaske og rydde. Det var heller ikke vanlig at tjenestepiker hadde noe ansvar for driften av husholdet. Historiker Sølvi Sogner sin forskning gjør det klart at tjenestepikene først og fremst var i fjøset eller gjorde annet gårdsarbeid.

Dette var typisk på 1700-tallet og tiden før, og endret seg først utover 1800-tallet da kontinentets kvinneideal hadde fått mer innpass. H. D. Ingles forklarte at tjenestefolkenes utestengelse fra kjøkkenet var fordi husfolket ikke stolte på tjenerne, men utdyper ikke om det var frykt for tyveri eller inkompetanse.[3]

At borgerskapets fruer og frøkner stod for matlagingen og deltok i alle deler av husholdet må også sees i lys av at driften av husholdet var sentralt for at familien skulle overleve. På siste del av 1700-tallet og de første tiårene av 1800-tallet var det ikke mulig å stikke ned på butikken om du gikk tom for noe. Husholdets matforbruk for en vinter, eller en sesong, måtte planlegges nøye.

Alt ble laget eller kjøpt inn på sommeren og høsten, og gjorde man feil, var konsekvensen at man gikk tom for mat gjennom vinteren. Da var det veldig, og kanskje helt umulig, å få tak i forsyninger. Ett slikt ansvar kunne man ikke uten videre satte bort til tjenestefolk.

Hushjelp fra Bergen.
Hushjelp fra Bergen.

Å kunne lage mat var en fordel

Ekteskapsmarkedet kan ha vært annen mulig grunn til at tjenestepikene ikke deltok særlig i matlagingen. Så lenge det bare var frøknene, altså borgerskapet og embedsmennenes døtre, som hadde kunnskapene om å drive et hushold, så hadde Frøknene et fortrinn når de kom i gifteklar alder. I følge H. D. Inglis pleide nemlig

men i Norge som oftest ikke å gifte seg for å få en følgesvenn i sin kone, men heller for å finne noen som kan styre husholdet hans og utføre de oppgavene som tjenerne ikke kan. .[4]

Uansett årsak til at de norske fruene og frøknene deltok så aktivt i matlagingen så hadde det konsekvenser for både deres væremåte og fremtoning. H. D. Inglis var klar på at de norske borger- og embedsmannskvinnene ikke var like dannet som sine søstre i samme sosiale lag i Frankrike eller England. Likevel, all tiden på kjøkkenet og med huslige sysler hadde gjort dem til interessante samtalepartnere om alle ting relatert til mat. De var blitt gastronomiske connaisseurer.[5]


__________________________________

Denne bloggposten er del av forskningsprosjektet FoodLessons ved OsloMet. Egen utprøving av oppskrifter skjer på eget ansvar.

Kilder:

[1] Inglis, H.D.: A Personal Narrative of a Journey Through Norway, Part of Sweden, and the Islands and States of Denmark, Constable and Company, 1829., s. 170-180

[2] Inglis, H.D.: A Personal Narrative of a Journey Through Norway, Part of Sweden, and the Islands and States of Denmark, Constable and Company, 1829., s. 170-180

[3] Inglis, H.D.: A Personal Narrative of a Journey Through Norway, Part of Sweden, and the Islands and States of Denmark, Constable and Company, 1829., s. 175

[4] Ibid. s. 176.

[5] Inglis, H.D.: A Personal Narrative of a Journey Through Norway, Part of Sweden, and the Islands and States of Denmark, Constable and Company, 1829.

Inglis, s 180-86.

Powered by Labrador CMS