Ridderromanene har en kuriøs tiltrekning. De vekker den moderne leserens hang til verdensflukt og fantasi. Men mer enn behovet for flukt og fantasi, tiltrekkes vi av vinnerkulturen, kampene og den sterke konkurransen ridderne imellom.

Parallellene mellom 1100-tallets riddere og en moderne ridder som James Bond, er, dersom man ikke ser seg blind på historiske smådetaljer, ganske mange. De er alle omreisende slåsskjemper, de reiser fra land til land for å forsvare rettferd, ikke minst kvinner i nød. 007 er på tokt for den britiske etterretning, Yvain og Parsifal og desslike er ute på oppdrag fra Kong Arthur.

Ridderne reiser rundt på de fineste hestene og Bond i de raskeste bilene, og de kler seg på måter som utsondrer makt. De har også de beste våpnene som tida kan frambringe. Men først og fremst er det deres personlige kvaliteter; deres styrke og fryktløshet som gjør dem til de overlegent beste krigerne.

Ridderne og 007 søker stadig kampen, heten, duellene og konkurransen med andre menn. Historiene dveler nokså ensidig ved volden, og de går alltid seirende ut av den. Uansett hvor stor motstanden er, stikker de av med seieren. De søker fare og konkurranse, og er trollbundet av brutaliteten som de bruker som middel til å overvinne det onde.

Bond tiltrekkes av kvinner og kvinnene trekkes mot ham. Ikke bare hos Bond foretrekker kvinnene den beste krigeren. Det samme er tilfelle i ridderromanene. Hoff-fruen Laudines forelskelse i Yvain skjer ikke til tross for at han har drept hennes ridder, men på grunn av det, og hun er så blendet av denne uovervinnelige ridderen at hun påskynder giftermålet med ham.

Bond nyter den ene kvinnen etter den andre. Ridderne havner sjelden i seng med en kvinne, ikke en gang etter å ha overvunnet et dusin mindreverdige riddere. Til det er han for høvisk. På det området har idealene endret seg, fra middelalderens kyskhetsidealer til idealer om utallige kvinneerobringer. Det at ridderne ikke forsyner seg av sanselige gleder uttrykker datidas moralkode, samtidig som denne avholdenheten øker fokuset på rivaliseringsaspektet.

Ridderne er både hverandres modeller og hverandres hindringer. På samme måte er skurkene Bonds dobbeltgjengere. Bond er ingen skurk, men er allikevel skurkens brutale dobbeltgjenger. Forskjellen er først og fremst det at 007 representerer loven. Hans forsøk på å vinne over skurken begynner med å forføre skurkens elskerinne. Forførelsen er et hogg mot skurkens akilleshæl og etablerer både nærkontakt med skurken og en lojalitet fra kvinnen. Men Bond er ikke ute etter å konkurrere på elskovmarkedet i og for seg. Å forføre kvinner er kun et middel. Det er på elskovens område Bond skiller seg ut fra vanlig dødelige – og det er dette som skaper beundringen for Bond.

Bond briljerer og viser sin overlegenhet på sjalusiens område. Bond er aldri sjalu. Det er hans friområde. Han er fritatt fra sjalusi. Han er en ren killer. Sjalusi i Bond-filmene er underordnet rivaliseringen. Det vil si rivaliseringen mellom Bond og skurken aktiverer skurkens sjalusi. Skurkens sjalusi, derimot, er en viktig ledetråd i fortellingen.

Det at Bond er fritatt fra sjalusi, fjerner ham fra menneskeheten for øvrig. Dette er nødvendig for å skape Bond-beundring. Mange går på limpinnen og tror at rivalisering og sjalusi kan skilles. Hvor mange kvinner har ikke fått et aldri så lite sjokk når deres wannabe Bond partner ikke lenger greier å undertrykke sin sjalusi. Demningen brister og sjalusien skylles ned i de indre regionene for så, i livets mange relasjoner, å bryte ukontrollert fram.

I den virkelige verden fører intens rivalisering til intens sjalusi. De impotente førsteforsøkene på å fortrenge sjalusien fører bare til at den returnerer med dobbel styrke. Snart kan man ikke være vekke fra kjæresten uten å føle et stikk av sjalusi – uten at man er klar over at det er rivaliseringen med andre som skaper sjalusien. Ettersom Bond ikke ligger under for sjalusi, tror seeren at rivalisering og sjalusi er to forskjellige ting. Det å frigjøre Bond fra sjalusien, skaper et ideal som er umulig å tilegne seg, uten å fortrenge. På den måten blir Bond-filmens ideal, blandingen av brutal rivalisering med rovdyraktig, følelsesmessig frigiditet, i virkeligheten en oppskrift på hvordan å øke sjalusien.

I Ridderromanene undrer Chretien de Troyes seg over hvorfor hat og kjærlighet er så sammenvevd. Hvorfor går ridderne fra å være bestevenner til å bli fiender uten at noe har endret seg? Chretien stusser virkelig på hvordan rivaliseringen gjør ridderne både til hverandres modell og fiende på en gang.

På 1100-tallet drev man urolig rundt i slottene sine, giktbrudden ja, men med overraskende hvite tanngarder, og drømte om store bedrifter. Noen var lovlig sent ute - som Don Quijote i ferd med å kopiere ridderlivet sent på 1500-tallet, mens vi i dag drømmer om å leve et liv i nærkontakt med perfeksjonsidealene i Bond-filmene.

Selv om man i middelalderen hadde sterke ydmykhetsidealer og dagens samfunn oser av lettbeint pasifisme og humanisme, representerer Bond og ridderne tidas idealer. Disse kan først legitimeres i det godes tjeneste. Men det godes tjeneste betyr ikke nødvendigvis fred og fordragelighet. Heller ikke betyr det å kjempe med blanke våpen. Heltene synes å være drevet av en grenseløs hang til å overgå hverandre, og det er dette konkurranseaspektet som gjør at hat og kjærlighet blir nesten umulig å skille fra hverandre.

Det slår meg at både ridderromanene og Bond-filmene i ekstrem grad er besatt av den sterkestes rett. De er impregnert av ren elitisme, bygd på det vi i dag kunne kalle sosialdarwinistiske idealer. Selv om Bond representerer den britiske etterretningstjenesten, er metodene så tett på idealene hos de kriminelle at den verdensorden som han representerer, skaper en gråsone som mange begjærlig griper.

Idealene som vi finner i ridderromanene og i Bond-filmene fortoner seg ytre sett ulikt, men essensen er lik, så lik at det på enkelte områder virker som om menneskenaturen er nokså konstant. I dag er vår beundring for Bond ikke helt ulik den som Don Quijote utviser i hans forsøk på å imitere den store ridderen Amadis av Gallien. Men det som Bond-filmene ikke avslører er den prosessen hvor perfeksjonsidealene skaper sterk rivalisering som igjen fører til intens sjalusi og misunnelse. Det synes klart at det ikke er erotikken som er den primære drivkraften, men en stadig sterkere rivalisering mellom menn, som også får erotiske konsekvenser.