Da jeg vokste opp, syntes jeg det var flaut at min far håndhilste i alle anledninger. Jeg skulle inderlig ønske at han heller kunne si «hei», eller «javel», som vi pleide å uttrykke det på Sørlandet den gangen. Men han hadde lært seg bymanerer og holdt på sitt – også når vi besøkte slekt i områder der kulturen slett ikke inviterte til håndhilsen eller et elegant løft på hatten. Situasjonene ble litt pinlige noen ganger; min far med fremstrakt hånd og bonden som kom inn med jord under neglene og et kort og fåmælt nikk. I undersøkende og litt usikre blikk forhandlet de ordløst om hvordan de skulle løse situasjonen, og slik jeg husker det, endte det alltid i god og humørfylt samtale.

Begge oppfattet dette famlende møtet som en kulturkollisjon i miniatyr. Ingen av dem ville i første omgang legge fra seg egen væremåte, og de målte styrke en liten stund. Begge var norske, den ene kom fra byen og den andre fra landet, og verre var det ikke med det.

I 80-tallets skole lærte vi at måter å hilse på, og kroppsspråk i det hele tatt, kunne være mettet med mening i andre kulturer. Det kunne selvsagt dreie seg om skikk og bruk, men også om religiøs tradisjon og praksis. Vi ble oppdratt til å ha respekt for dette kroppsspråket, selv om vi ikke hadde de samme reglene her hjemme. I Norge var det greit å hilse på ulike måter, fikk vi høre, bare vi var vennlige og imøtekommende.

Når Zeliha Acar av avisen Dagens redaktør, Vebjørn Selbekk, blir beskyldt for å være respektløs når hun følger sin religiøse skikk i møte med kronprinsen (Facebook, 23. august 2019), er det grunn til å spørre hva et håndtrykk betyr i norsk sammenheng i dag. Inneholder det noe mer omfattende enn en vennlig henvendelse til et annet menneske? Har håndhilsenen blitt mer norsk enn den var tidligere? På bakgrunn av Selbekks kommentarfelt, kan det virke slik: «I Norge blir vi hele tiden bedt om å vise respekt. Kommer man hit eller velger å bo her må eller bør man lære seg NORSK folkeskikk. Dvs: blant annet hånd hilse!». Og: «De nekter å innordne seg! Når vi besøker andre kulturer, respekterer vi alltid deres måter å leve på, samt skrevne og uskrevne lover!» Altså blir håndhilsenen betraktet som en uskreven lov i det livet vi lever her i Norge.

Som litteraturforsker undersøker jeg hvordan romaner for ungdom og voksne behandler verdispørsmål eller etiske problemstillinger, og da har jeg nytte av Stanley Cavells dagligspråkfilosofi. Han mener at vi ved å undersøke dagligspråket (også i romanform) kan avsløre hva vi vurderer som viktig og verdifullt og verd å beholde. Når vi snakker sammen, går vi automatisk inn i forhandlinger om hva vi egentlig mener, hva ord og begreper betyr for oss, hva vi slutter oss til og hva vi tar avstand fra. Cavell benytter begrepet kriterier når han beskriver hvordan ord og uttrykk kan ha ulike betydninger for ulike mennesker i forskjellige situasjoner og at bare språket i bruk kan avsløre hvilke kriterier ordene har for oss. Samtalen foregår alltid i en sammenheng, og når vi skal undersøke dagligspråket, mener Cavell at vi må se på samspillet mellom verbalspråk, kroppsspråk og kontekst.

Overført på debatten om Zeliha Acar og hennes hånd på hjertet i stedet for i kronprinsens utstrakte hånd, er det i første omgang kriteriene for hva det vil si å håndhilse som kan undersøkes i lys av Cavells dagligspråkfilosofi. For Acar innebærer å håndhilse på menn et brudd på religiøs overbevisning. I et intervju med avisen Vårt Land (26. august 2019) forklarer hun at det dreier seg om å unngå «fysisk kontakt med det motsatte kjønn», men at høyre hånd på hjertet er «symbol for kjærlighet, respekt og fred […]. Jeg respekterer personen som står foran meg. Og dette er min måte å vise min respekt på. Jeg syns det er bedre å vise det med hele holdningen enn å bare ta en person i hånda uten å smile eller mens jeg titter ned i bakken». Acar respekterer at muslimer tolker dette ulikt og at mange velger å håndhilse, men hun uttrykker skuffelse over trosfeller som har bedt henne dra tilbake til Tyrkia på grunn av sin praksis. «Jeg blir fortalt at jeg ikke er nordmann», forteller hun.

Debatten viser altså at både nordmenn og innvandrere betrakter håndtrykket som norsk og at håndtrykkets viktigste kriterium er det norske. Ikke minst blir det avslørt at alternative måter å hilse på, oppfattes som en avvisning av norsk væremåte. Du er ikke kvalifisert som nordmann hvis du ikke håndhilser, og du krenker konge og fedreland ved å benytte andre skikker.

Denne erkjennelsen leder inn i langt mer omfattende forhandlinger – nemlig om hva som er norsk. Av debatten rundt hendelsen i Al-Noor-moskeen ser vi at kriteriene for hva som er norsk varierer, men felles for flere meningsytringer er ønsket om å ta vare på og ikke miste vårt eget. I et sekulært samfunn kan det imidlertid være vanskelig å oppdage og sette ord på hva det innebærer. Vi har få eller ingen religiøse skikker, og argumentasjonen blir til dels famlende når kriteriene for det norske skal formuleres. Selbekk tar til orde for at håndtrykket representerer respekt for kongehus som norsk verdi, mens Kjetil Rolness, skribent og sosiolog (Bergens Tidende, 23. august 2019) i likhet med flere argumenterer for at det uttrykker likestilling mellom kjønn, et av fundamentene det norske samfunnet er bygd på. Siv Jensen har på sin side problemer med å forklare hva det positivt betyr, men uttrykker åpenbar frykt for at fravær av håndtrykk kan medføre snikislamisering «når vi indirekte eller direkte tilpasser oss uskikker og religiøse særkrav i forståelsens navn» (VG, 2. september 2019).

«Jeg ønsker et Norge hvor alle kan utøve sin tro», uttaler Zeliha Acar til Vårt Land. I lys av de senere årenes fokus på flerkulturalitet i skolen, KRLE-fagets utvidede plass i lærerutdanningen, dialogmøter mellom unge med ulike livssyn og livstolkingsperspektiv på agendaen blant ungdom – skulle vi tro at hun hadde majoriteten med seg i dette ønsket. Men når redaktøren av en kristen avis, som høyere enn noen andre har talt ytringsfrihetens sak, er mer opptatt av kronprinsens eventuelle forlegenhet enn av retten til religiøse ytringer, er det grunn til å tvile. Ikke minst blir det vanskelig å tro på et flerkulturelt samfunn når en representant for landets regjering møter religiøse utfordringer av det sekulære med frykt og mistro. Er det i det hele tatt mulig å skape religionsdialog og flerkulturelle møter hvis håndtrykket definerer det norske og Siv Jensen får siste ordet: «I Norge hilser menn og kvinner på hverandre, punktum».

Er ikke et sekulært begrunnet håndtrykk for tynne saker å møte verdens store tradisjonsbærende religioner med?

(referansene til Stanley Cavell er i stor grad hentet fra Erfaring og det hverdagslige, 1998)