Lidelseshistorien kjenner vi igjen fra religionsfeltet. I kristendommen taler vi om Via Dolorosa, som er latin for smertens vei, og som henspiller på Jesu lidelsesvei fra han ble dømt til døden, bar korset gjennom Jerusalems gater og frem til han ble korsfestet på Golgata. Dette er ett av de sentrale kristne dogmene, en lidelseshistorie som gir trøst og mening til de religiøse troende, om å holde fast på forestillingen om en gud som ofret sin sønn for at vi mennesker skulle gå fri. Et slikt dogme vil selvsagt ikke være analogt med en supporters langvarige offer og lidelse for sin fotballklubb. Kristi soningsverk omhandler noe mer, om en lidelse hvor timelighet og evighet tangerer hverandre. Det vil si noe som også peker fremover mot et annet religiøst dogme: troen på evig liv for mennesket. Et slikt evighetsperspektiv, er fraværende for fotballsupporteren. Men selv om det er vanskelig å trekke en tydelig analogi mellom de kristne dogmer og fotballsupporternes dogmer, er det slik at fotballdyrkelsen blir av noen forstått som en kult, en form for fanatisme og at den kan inneha religiøs symbolikk og sublime offer-ritualer. Det finnes flere eksempler på at supportere kan være religiøse i sin tilnærming til fotballen, noe jeg selv har drøftet utførlig i min bok Idrett og religion (2015), dersom man definerer religion funksjonelt og ikke substansielt. Likevel - fotball-supporteren erfarer fremst av alt jordiske gleder, men mest av alt jordiske smerter.
Autentiske fotball-supportere synes å dyrke mest av alt fotballens motganger og prøvelser. De lider sammen med spillerne når det går dårlig, de man identifiserer seg med, beundrer, er fan av. Det medfører støtte i medgang, men mest av alt om støtte i motgang. Det handler om å tåle stadig nye tap, fornedrelser, fordømmelser, ofre og skuffelser med laget sitt, klubben sin. Det skyldes at den ekte fotballsupporter har fra starten av sitt supporter-liv inngått en livslang pakt, et evig ekteskap og troskap med den klubben man engang ble introdusert for. Den gang man var en «guttunge» og fulgte med på tippekampen hver lørdag, direktesendt fra den engelske liga, og holdt med Manchester United, Liverpool, Arsenal, Leeds. Den gang vi bare hadde NRK, og vi var samlere av fotballrelikvier som spillerkort, drakter, plakater. Vi gikk opp i denne angelsaksiske fotballkulturen som fortonet seg som en magisk verden. Det var som regel tilfeldig hvem man begynte å holde med, samme lag som ens bestevenner, eller laget far holdt med som hadde kjøpt klubbdrakten til sin sønn. Innvielsen var lite planlagt, men den ble avgjørende for ens videre og livslange klubbtilhørighet. Å være lojal mot den samme klubben fra barn til voksen forpliktet, og fortsatt forplikter. Det fører til den (u)lykksalige skjebne at man blir evig trofast mot den klubben man første gang ble forelsket i. Førstegangsforelskelse er noe som befestet seg og slår rot i den enkelte, fordi den bærer preg av magi. Gjennom de magiske stundene man opplevde som guttunge, og i dag også som jentunge. Den magiske barndommen ble forsterket i møte med en altoppslukende fotballkultur.
Fotballen – vår tids underholdningsmedium
Nordmenn fikk det som sagt inn med morsmelken gjennom den engelske tippekampen. Gjennom TV-skjermen fikk vi inn dette fortettede, symbolske drama som fotballen representerer. De mange og overgripende «fotball-øyeblikkene». Å kunne en stakket stund glemme hverdagens trivialiteter, kjedsomhet og alvor, og bli sugd inn i denne mediale fotballunderholdningen. For den ekte supporter, er det ikke antall mål som gjelder, det er mye mer enn det. Det handler om at hver match utgjør en fortryllende magisk stund, hvor man følger sitt lag og sine spillere som om man selv var den som spilte. Det handler om faglig interesse for fotballen, om spillestil, teknikk, taktikk, og selvsagt om kamputfall. Den beste fotballkampen kan være den med få scoringer, gjerne når det er jevnspilt og spillet bølger frem og tilbake på banen og dramaet avgjøres i sluttminuttene. Men mange kamper er gjerne på det jevne, mindre fortryllende og mer forutsigbare, eller at ens lag presterer langt under pari. Da banner og steiker man mot sine fotballhelter, mot trenerens lagoppsett og taktikk. Frem til neste helg da håpet igjen er tent. Man starter igjen med blanke ark og nye forhåpninger om at laget skal gjenoppstå og prestere optimalt.
Med TVs inntreden og dagens internett, er det skapt helt andre muligheter til å dyrke fotballen – og lide med fotballen. Thorbjørnsen (2011) skriver:
«Gjennom store idrettslige prestasjoner blir vi som publikummere ett med utøveren og øvelsen. Vi trekkes alle inn i den samme opplevelsen. Tid og sted opphører. Øyeblikket griper oss og vi kjenner at liver pulserer. Derfor er det «vi» som vinner eller taper. Utøveren tar oss med opp på de høye tinder og ned i de dype daler, slik at vi på egen kropp kan kjenne smerten, skuffelsen, den harde taklingen og den elleville gleden. »
Nick Hornbys lidelse for Arsenal
Som regel er erfaringen «vi som taper» og som tas «ned i de dype daler». For de fleste ekte supportere, er det flest tap som oppleves, ikke seire. Nick Hornby er en av de første som beskrev fotball som en lidelseshistorie. Hans bok Fotballfeber (1997, eng. Pitch Fever, 1992), gir en autentisk fremstilling av hvordan han gjennom et langt liv, fra barn til voksen, stort sett dyrket de mange nederlag som ihuga Arsenal-supporter, med enkelte få lysglimt innimellom. Dette var i perioden fra slutten av 1960-tallet av og fremover. Fra den gangen vi dyrket de britiske tippekampene. Fotballfeber er Hornbys bekjennelse av sin fotball-lidenskap, egentlig hans fotball-lidelse, om hvordan han på en fanatisk og altoppslukende måte identifiserte seg med Arsenals skjebne, som regel frustrasjons- og tapsopplevelser. Han nevner for eksempel de to finaletapene i ligacupen i 1968 og 1969, første med 1-0 tapet mot Leeds og det andre det smertefulle 3-1 tapet mot tredjedivisjonslaget Swindon. Like fullt beskriver han denne lidelsen som en magisk tid. For ham handlet fotballinteressen om et svært forpliktende og alvorlig engasjement, med en konstant smerte som selve grunntonen i forholdet. Hans første observasjoner som ung og ny tilhenger på tribunen under kamp, beskriver han slik:
«Fram til nå hadde jeg bare vært blant publikum som betalte for å ha det gøy, og selv om man alltids fikk øye på en rastløs unge eller en gjespende voksen, hadde jeg aldri tidligere sett ansikter forvridd i raseri, desperasjon eller frustrasjon. Smerte som underholdning var en helt ny tanke for meg, men tydeligvis en jeg hadde gått og ventet på. Kanskje er det ikke for utenkelig å anta at denne ideen har formet livet mitt.»
Et annet sted skriver han: «Jeg forelsket meg i fotball på samme måte som jeg senere skulle komme til å forelske meg i kvinner: plutselig, uforklarlig, ukritisk, og uten tanke for smerten og sammenbruddene som nødvendigvis følger på kjøpet». Inngangen til hans fotball-lidenskap er positiv, men etter hvert som han går mer og mer opp i kulten/kulturen, innser han at fotballen forplikter og krever troskap mot den klubben man først forelsket seg i. Hans fotball-engasjement tolker han som en speiling av livet ellers, et brutalt møte med livet som sådan, ingen «dans på roser». Oppturer ja, men mest nedturer. Som han skriver: «I begynnelsen av hver sesong hadde jeg et visst håp», et håp om at laget skulle gjøre det bedre denne sesongen. Fotballen oppfatter han også å være et alternativ univers til livet ellers, et univers som er «like alvorlig og stressende som jobben, med samme slags bekymringer, håp, skuffelser og spredte gleder». Hans forelskelse for Arsenal som gutt går snart over i et mer alvorlig og forpliktende forhold, et forhold som varer inn i voksen alder. Han ser tilbake på denne tiden og spør seg selv hvordan dette forholdet har klart å overleve «periodevis likegyldighet, sorg og svært reelt hat». Hans supporter-engasjement beskrives som mer levende og helhetlig enn livet ellers. Når han skuer tilbake, husker han alle de viktige hendelsene i livet med Arsenal-fotballen som referanseramme. Og når seriemesterskapet eller cupen endelig vinnes, beskrives denne som en euforisk, religiøs opplevelse. Da har han opplevd så mye ørkenvandring med laget sitt, at det oppleves som frelse. Som da israelittene vandret i førti år i ørkenen før de fikk komme inn i det lovede land, det endelig exodus (utgang). Slik er det vel også ellers i livet, at gleden blir så mye større når motgangen har vokst seg stor og endelig snur til medgang.
Ifølge Supporter-unionen for britisk fotball (SBF) hadde de i 2011 hele 48 medlemsklubber med til sammen over 100 000 medlemmer. Av de største har vi toppklubber som Manchester U (43520), Liverpool (36242), og så synker det med Arsenal (6329), Leeds (4168). Nå kan man hevde at slike klubber oftere vinner enn taper. Men det finnes i dag også norske medlemmer i mange mindre kjente klubber. Lengre nede på SBF-listen har vi: Ipswich (507), Queens Park Rangers (483), Stoke City (460) - og nederst på listen: Billericay Town (12), Southampton (10) og Leicester City (9). Dette er norske supportere som gjerne har trofast fulgt klubben siden de var liten, og som gjerne tar seg en tur over Atlanteren en gang i blant for å se dem live.
Det finnes alltid håp i fotballen, som i livet ellers. I fotballen og annen toppidrett, er det bare én som kan gå av med seieren. Fotball-engasjement kan handle om nostalgi, om å klamre seg til minnene om lagets historiske bragder, om tidligere lykkelige, magiske triumfer, seiersøyeblikk. Men ethvert pulserende, forpliktende og varig fotballengasjement handler mest om å «holde ut» distansen, om å tåle motgang og klamre seg til håpet om at laget en dag vil gjenoppstå som topplag. At man én dag kan si med Hornby, at å vinne «the doble» (liga og FA-cupen i sesongen 1970-71) med Arsenal, skyldes ikke minst hans, den tolvte spiller, sin utrettelige vandring på lidelsens vei sammen med laget.
