(Illustrasjonsfoto: Fouad S / Shutterstock / NTB scanpix)
(Illustrasjonsfoto: Fouad S / Shutterstock / NTB scanpix)

Framtidas religion, framtidas læring

Publisert

Første bud for oss som underviser, er å forstå de som vi underviser. Tida forandrer seg i rekordfart. Det hele ligner en film der naturprosessene akselerer i et enormt tempo. Det er som i et naturprogram hvor vi følger en blomst spire i løpet av noen få sekunder. Samtidig har mange unge mistet forholdet til naturen. Naturen er blitt noe romantisk og ses i relieff til ferieturer og ekstreme idrettsaktiviteter. Knapt halvparten av elevene i grunnskolen har vært i nærkontakt med ei ku, en gris eller levende høns. De kjenner årstidenes sykluser; vind, snø, sol og regn, men har aldri vært med på prosessen av å så og høste - som er en så vesentlig metafor i religionenes forståelse av tilværelsen.

Ungdommene har aldri vært i befatning med krig, slik som alle generasjonene for to eller flere generasjoner siden. Krig var faktisk et av de mest vanlige fenomenene – og er det fremdeles i enkelte områder av verden. Dagens unge i Norge har aldri sultet, få har kjent fattigdom på kroppen, og de nyter enorme fordeler av utviklingen innenfor medisin.

Samtidig som både studenter og elever har en virtuell trygghetsalarm av beskyttelse rundt seg, vil en 12-åring fra USA eller et europeisk land ha sett rundt 20 000 mord. Kulturens viktigste referanse er i dag vold og død, mens virkeligheten deres er, sammenlignet med tidligere tider, ekstremt lite voldelig, og de fleste vil leve til de er 80 – minst.

Man beklager seg over egoismen og mangelen på struktur blant ungdommene i dag, men er det ikke, i et historisk perspektiv, småtterier å regne, med tanke på millionene som ble drept gjennom ulike ideologier i det 20. århundre?

Endring innenfor læring

Før i tida var læreren et levende bibliotek. Nå er ikke kunnskap lenger konsentrert i en person eller i ei bok, den distribueres, og elevene/studentene får et inntak av kunnskap fra flere kilder samtidig. De sitter og chatter og har samtidig all tilgjengelig info like foran seg. Boka og læreren kommer ofte i bakgrunnen. Epokene hvor læreren mettet elevene slik en fugl mater de gapende ungene sine, er over. Det er ikke lenger nødvendig å reise langt for å skaffe seg kunnskap. Med tommelfingrene på mobilskjermen finner de alt som de søker etter. Det betyr en demokratisering av lærdom som indikerer at ekspertveldet er over og autoriteten dalende. I forhold til mediepersonlighetene er lærere og forskere lite populære, lite coole og relativt fattige. Lærerens erfaring, hennes refleksjoner og evne til klartenkthet betyr lite, hun settes mest pris på når hun hjelper elevene og studentene til å lete fram kunnskapsstoff. (Se Michel Serres. Thumbelina. The Culture and Technology of Millenials, London: Rowman & Littlefield.)

Endringer innenfor den religiøse sfæren

Dersom vi ser religionens framtid i lys av denne demokratiseringen av kunnskap, må vi ta høyde for at de fleste unge har vokst opp i et miljø hvor man daglig omgås folk fra andre religioner, andre språk, andre skikker. Det flerkulturelle er normen, før var det unntaket. Lærer og elev har her litt ulike erfaringer. Globalisering vil sannsynligvis føre til store endringer innenfor det religiøse landskapet, avhengig av den tradisjonelle religionens status i de respektive land. Mainstream media er en massiv pådriver til endringer. Ut fra et slikt globalt perspektiv mener jeg at de største religiøse endringene vil komme fra enkelte land i Asia. India vil ikke endres så mye, til det er den hinduistiske nasjonalismen for dominerende. Japan er også et land som er trygt innbakt i egne kulturtradisjoner, med få innvandrere, slik at endringene sannsynligvis skjer sent. Innenfor de muslimske landene kan man håpe på en viss oppmyking av etikk og menneskeverd, men det vil neppe komme grunnleggende endringer før en historisk-kritisk tilnærming til de islamske tekstene aksepteres - eller at det skjer en gradvis sekularisering.

Kina derimot, er potensielt rede for enorme endringer. Etter 50 år med påtvungen ateisme, opplever Kina en massiv økning innenfor både kristendommen og tradisjonell kinesisk religion. I dag er cirka 5% av befolkningen kristne, men man regner med en tredobling innen 2025. Den kristne religionens moral, dens organisasjonsstruktur, solidaritet, fellesskapsidealer og internasjonale perspektiver (se https://www.cfr.org/backgrounder/christianity-china) gjør den til en bevegelse i stand til å styre Kina mot de samme verdiene som gjør Vesten kulturelt overlegen. Kina vil trenge mennesker med visjoner om omsorg og nestekjærlighet som strekker seg lenger enn stat, familie og nære slektninger – noe som konfutsianismen bare delvis greier. Veksten av kristendom i Kina kan bli selve forutsetningen for å bli den ledende supermakten. Å bli en supermakt kan i dag vanskelig virkeliggjøres uten gjennom grunnleggende menneskerettigheter, aktiv nestekjærlighet og individer med åndelige mål, mål som overtrumfer de økonomiske.

Svikt i kulturlivet

Ut fra et mer allmennreligiøst perspektiv mener jeg at religion alltid returnerer, nettopp fordi den allmenne kulturen ikke klarer å gi mennesker et helhetlig og varig innhold, bare «opplevelses-shots». Kultur i form av litteratur, teater, billedkunst, skjønnlitteratur og film mangler religionens kraft. Den makter ikke å fylle hverdagen med et vedvarende nærvær.

Religionen kan tilby konstant trøst, hjelp og befrielse 24 timer i døgnet. Det kan ikke kulturen. Kultur er mao for avhengig av sine kulturelle produkter. Ifølge litteraturprofessoren Terry Eagleton er det svikt i kulturlivet som gjør at de religiøse spørsmålene/diskusjonene i dag oppleves som de mest nærliggende og grunnleggende.

Det religiøse kommer nok til å få stadig sterkere individuelle utslag. Troen på Gud vil antakelig synke i Vesten. Sekularisering er en like sterk understrøm som nyreligiøsitet – om ikke sterkere. (Bare halvparten av den norske befolkningen tror på Gud. For ikke mange årene siden var det 70%) Hvordan nyreligiøsitet og sekularisering fusjoneres i en individsentrert kultur, vil bli interessant å følge med i.

Religionens framtid er avhengig av gode modeller

Å skape en vital kultur i et samfunn som sverger til verdinøytralitet, er umulig. Det vil alltid være en verdikamp. Framtida er først og fremst styrt av hvilke modeller man tyr til. Bak dyrkingen av musikere og filmstjerner, bloggere og standupere, finner man en grunnmur av foreldre, lærere og andre omsorgspersoner. Musikerne og filmstjernene er ikke uvesentlige for personlig vekst, men et sunt samfunn er først og fremst avhengig av hvordan mennesker i nærmiljøet impregnerer de unges verdier.

I Norge lever vi i en kultur formet av kristne verdier som nestekjærlighet, tilgivelse og verdimessig likhet, verdier som har gjort samfunnet mer fredelig og humant. Sannsynligvis vil disse verdiene leve videre på et mindre dogmatisk og mer nøytralt og politisk korrekt vis. Spørsmålet er bare om nøytralitet og politisk korrekthet kan holde på den varmen som disse verdiene er sprunget ut fra?