(Foto: Alex Pang / CC BY-NC-SA 2.0 / https://www.flickr.com/photos/askpang/ )
(Foto: Alex Pang / CC BY-NC-SA 2.0 / https://www.flickr.com/photos/askpang/ )

Hvordan legge til rette for innovativ forskning?

Publisert

De heldigste på universitetene og høyskolene er de som får forskningen til å passe sømløst inn i praksis og undervisning. Det er også andre som føler seg heldige. Enkelte som forsker på rent teoretiske ting føler seg lykkelig og privilegert som har en jobb der forskning og personlig interesse føyer seg inn i hverandre. For andre er forskning et krav som man føler er vanskelig å gjennomføre.

Utviklingen i forskningen ser ut til å gå mer og mer fra individuelle prosjekt til samarbeidsprosjekter. Forskergrupper skal gjøre oss mer samlet og produktive. Samtidig vet alle – i hvert fall de som har drevet med forskning over en viss tid - at all genuin forskning skjer idet man synker ned i emnet og forblir der inntil det dukker opp noe substansielt, ofte som en syntese fra det en har lest og diskutert med andre. Om dette kan føres sammen med andres forskning, føles, i utgangspunktet, sekundært, men samtidig et pluss hvis det avføder antologier og lærebøker.

Selv om forskning primært motiveres med sikte på kompetanseheving, kan det føre til mye bra forskning. Er man først og fremst motivert av kompetanseheving, er det lurt å velge den smale vei: Driv med grunnforsking og ikke la deg fristes av å formidle deg i samtiden. I lengden skaper det materialtretthet.

Det er utvilsomt smart å se seg rundt etter relevante publiseringsorganer. Det samme med å redigere forskningen etter trendene i tida. Det kan også være greit å se hva høyskolene og universitetene prioriterer. Samtidig er det langt smartere å gå til saken i seg selv.

Tellekanthelvete

Høyskolene, til forskjell fra universitetene, er i sin legning mer formidlende enn grunnforskende. Man blir oppmuntret til å være formidlere, men kommisjonene bryr seg stadig mindre om lærebøker og kronikker.

Når det gjelder den edle sporten med å skrive gode lærebøker, er tellekantsystemet i ferd med å rasere lærerbokskrivingen. Å skrive en lærebok kan hjelpe i forhold til en førstelektorsøknad, men etter det er det nivå 1 og nivå 2 som teller. Det er trist å skulle si farvel til de gode lærebøkene. Det er det som nå skjer i møte med kantete tellekanter. Læreboka gir ikke lenger prestisje i forskningens verden, selv om vi vet at læreboka bestemmer fagets fasong mer enn fagplanene. Dessuten er gode lærebøker det nest viktigste, etter foreleseren, for studentenes læring.

Tellekantsystemet er basert på referee-ordninger, men få synes å se at referee-ordningene i liten grad omfatter lærebøker og kronikker. Ingen synes å reflektere over at om du får inn en kronikk i Bergens Tidende, er du den utvalgte blant tretti, i Aftenposten utvalgt blant femti og i Dagbladet blant hundre. Det er faktisk flere som slipper til i internasjonale tidsskrifter enn med kronikker. Tellekantsystemet er av en såpass skrøpelig forfatning at det ikke varer lenge før en pjokk roper ut at keiseren, eller rektoren, med sin tellekantkappe faktisk ikke har klær på kroppen.

Forlag knyttet til studiestedet

For et tiår siden studerte jeg ved Stanford University i USA. En dag traff jeg en eldre fransk filosof ved navn Michel Serres. Jeg hadde hørt om ham, selv om han ikke tilhører A-kjendisene innenfor fransk filosofi. Senere fikk jeg vite at man i byen hvor han kom fra hadde oppkalt en gate etter ham. Det gjorde et visst inntrykk, og jeg tenkte at jammen måtte franskmenn sette pris på sine tenkere. I USA merket jeg meg at omtrent hvert studiested hadde sine akademiske forlag, sine university press, der de ansatte publiserte sine arbeider, ikke bare ansatte ved lærestedet, men akademikere ved andre universiteter som hadde skrevet noe nytt og spennende, ble også utgitt på de ulike university press.

Det mest oppsiktsvekkende ved university pressene, som det forresten fins 91 av i USA, er at de er «nonprofit publishing houses». I Norge hadde man fram til 2014 Akademika forlag (tidligere Unipub og Tapir) som drev etter et lignende prinsipp som de ikke-profittbaserte amerikanske forlagene. De er nå tatt over av Vigmostad & Bjørke.

Dersom man ser forskning og publisering som ett, er det svært viktig med spennende og utfordrende pensumbøker, på høyde med faget og tida – helst i avantgarde sjangeren. Men som foreleser på norske læresteder, opplever man stadig vekk at kjedsomheten overmanner studentene hver gang de blir presentert for en ny lærebok.

Det er ikke fordi man har forfattere som ikke vil eller kan røske oss ut av det tilvante, det er fordi man har forfattere som vet at det i publiseringssammenheng ikke lenger nytter å tenke nytt. Rundt om på høyskolene og universitetene finner man mange innovative fagpersoner, som i laudabel stil har steget opp gjennom akademiets obligatoriske innvielsesriter, som fremdeles mener de har noe spennende på hjertet, som kanskje opplever at nå er noe i gjære i forhold til sine interessefelt, men som må modifisere sine interesser og sin tankekraft for å tilfredsstille forlagenes ønsker om umiddelbar og forutsigbar salgbarhet.

Innovasjon, repetisjon og utdannelse

Jeg tenker at denne forutsigbarheten er et paradoks i et land som spesielt de siste 60-70 år har satset så sterkt på skole og utdannelse for slik å kunne hevde seg (først i et europeisk og nå i et globalt perspektiv). Skulle ikke en slik vektlegging forutsette dristige og store tanker? Ligger noe av svaret i det at Norges lærde har overanstrengt seg i forsøket på å heve det generelle kunnskapsnivået slik at det innovative forsvant underveis? Er det slik at et eller annet sted på veien glemte man at en innovativ kultur behøver en intellektuell kultur? Det er ikke nok med en kunnskapskultur, man må også ha en tenkekultur. Kanskje forsøket på å heve den generelle kunnskapsstandarden, som man forøvrig har lyktes veldig godt med, førte til at man glemte å verdsette det nye og oppsiktsvekkende. Fraværet av et intellektuelt klima resulterte i at kunnskap først og fremst ble sett på som reproduksjon.

Et famlende og rigid intellektuelt klima bunner også i at man er veldig opptatt av å gjøre ting korrekt. Redselen for ikke å skrive noe viktig, sant eller nyskapende, synes liten, mens redselen for å bli tatt på noe formelt, synes derimot stor. Denne redselen kombinert med redselen for å provosere, for å falle utenfor det aksepterte, tror jeg er et utslag av at vi er en usikker kultur rent intellektuelt.

La de hundre blomster blomstre

Avslutningsvis, i tråd med hva som skaper den beste forskningen, har jeg stor tro på å jobbe ut fra hypoteser, og tenke i synteser - ikke kun rent kritisk-analytisk. Dersom hver av oss forsker ut fra våre faglige grunninteresser og tør operere med hypoteser og sette stoff sammen til spennende synteser, vil det være en mirakeloppskrift for god og spennende forskning. Universitetene og høyskolene bør også satse på å minimalisere det administrative, slik at de fagansatte ikke trenger, i løpet av de dyrebare timene før lunsj, å trette seg ut med å lese en mengde med uvesentlig e-post, og slik måtte utsette forskningen til en gang utpå kvelden. Gode kontorlokaler er også viktig for å kunne tenke nytt, det vil igjen bety at man får lokaler skreddersydd for innovativ forskning.

I forskningssammenheng anbefaler jeg å la de hundre blomster blomstre. Det er vesentlig å ha et romslig syn på hva de ansatte forsker på – så lenge det er relevant for fagfeltet. Der interessen er størst, vil også forskningen bli best. Vi på universitetene og høyskolene er ansatt av staten og det krever at vi, i siste instans, driver fagfeltene til hele befolkningens beste. I så måte kommer den største trusselen mot god forskning i framtida fra «New Public Management» ideologien, hvor effektivitetsidealene fra privat sektor overføres på offentlig sektor, hvor forskning blir forsøkt bedrevet ut fra en instrumentalisme som er fremmed for god forskning – spesielt innenfor humaniora.