Skolens verdigrunnlag blir i overordnet del av skolens læreplan formulert som en uttalt overføring av en kristen og humanistisk arv (Læreplanen Kunnskapsløftet 2020). Hvordan møter lærerutdanningen denne arven når studentene skal på jobb i en flerkulturell og sekulær skole?

Norges forskningsråd (NFR) har i høst gitt finansiering til et forskningsprosjekt som skal undersøke verdiforhandlinger i lærerutdanningen. 

Prosjektet NeVa (Negotiating Values in Teacher Education) har som ambisjon å utforske hvordan utdanningen skaper rom for refleksjon, dialog og forhandling om et utvalg av læreplanens eksplisitt nevnte verdier: Menneskeverd, identitet og kulturelt mangfold – i tillegg til kritisk tenkning og etisk bevissthet.

I utgangspunktet er det bemerkelsesverdig at skolen uttalt bygger sin virksomhet på en kristen arv i en tid der dåpstall og medlemstall i kirken går radikalt ned og religiøsitet helst blir forbundet med våre nye medborgere. Forklaringen er mest sannsynlig at det kristne tankegodset i stor grad blir forstått som kulturelt og historisk – og ikke religiøst. 

Selv om læreplanen viser til humanismens kristne røtter når den fremhever tilgivelse, nestekjærlighet, likeverd og respekt for mennesker og natur som grunnleggende for opplæringen, blir FNs menneskerettigheter stående som verdienes forankring, slik det også kommer frem i de nasjonale retningslinjene for lærerutdanningene. 

På den måten får den norske skolens grunnverdier, slik planen beskriver dem, en universell og sekulær ramme som synes å styrke verdienes autoritet og aktualitet i samfunnet vårt.

I praksis betyr dette at majoritetens overleverte tankegods skal legge premissene for hva som er viktig i den norske flerkulturelle skolen. Hvordan skal skolen da håndtere minoritetenes kulturelle og religiøse arv? 

Og - i skjæringspunktet mellom sosial og kulturell tilpasning og individuell frihet – hvordan kan skolen som samfunnets viktigste flerkulturelle møteplass i så fall ivareta menneskeverdet hos den enkelte elev?

Individuelle eller felles verdier?

Slik nyere filosofi gir rom for et mangfold av det som oppleves verdifullt og har egenverdi, ville det kanskje ha vært naturlig at verdigrunnlaget i en sekulær og flerkulturell skole var formulert mer åpent. Den tyske sosiologen Max Weber hadde for eksempel ingen tro på at man kunne danne en felles plattform for verdier, fordi den til syvende og sist ville ha rot i individuelle livssyn. 

Religionspedagog Ivar Asheim påpekte allerede tidlig på 2000-tallet at samfunnsvitenskapen bruker verdibegrepet i tråd med Weber - såkalt «matter of factly» - og likedan den offentlige samfunnsdebatten. Med det mener han at vi holder oss til verdier som noe den enkelte kan formulere selv ut fra eget ståsted (Verdirealisering – til det gode? 2005)

Men i stedet for en slik verdipluralistisk linje, har altså den siste revisjonen av læreplanen (LK20) – også kalt «verdiløftet» - valgt å videreføre en tenkning som viser tilbake helt til etterkrigstiden. Ifølge Asheim hevdet politikere og samfunnsvitere da at grunnverdier var det eneste som kunne bekjempe barbariet. 

Erfaringene fra andre verdenskrigs krenking av menneskeverd og brudd på etiske normer ga altså en overbevisning om at vi trenger en felles etisk plattform å forholde oss til. I overordnet del av LK20 blir det brukt en liknende metafor for skolens verdigrunnlag. 

«Disse verdiene er grunnmuren i skolens virksomhet», slår planen fast, og utdyper at verdiene «skal gjøres levende og få betydning for hver enkelt elev […] gjennom formidling av kunnskap og utvikling av holdninger og kompetanse». 

Altså blir det lærernes oppgave å bygge videre på denne grunnmuren, slik at verdiene blir en integrert del av elevenes forståelse av verden.

Mangfold?

Når læreplanen slår fast at skolens verdier samler Norge og er grunnlaget for demokratiet vårt, presiserer den samtidig kort at de felles verdiene «[også] kommer til uttrykk i ulike religioner og livssyn […]». 

Altså er det vår egen kulturelle plattform skolen skal bygge sin virksomhet på, mens åpningen mot andre kulturer skjer der verdiene samstemmer og kan forenes.

At vi gjennom flere tiår har levd i et flerkulturelt samfunn, med religioner og kulturer fra alle verdenshjørner, blir ikke eksplisitt omtalt – heller ikke når verdien «identitet og kulturelt mangfold» blir utdypet og tematisert. 

Planen slår fast at «et godt samfunn er tuftet på et inkluderende og mangfoldig fellesskap» og at «erfaringene elevene får i møte med ulike kulturuttrykk og tradisjoner, bidrar til å forme deres identitet». Men konkret er det bare norsk og samisk språk og kultur som blir nevnt – i tillegg til våre nasjonale minoriteter.

Likevel mener språkforskere ved Universitetet i Agder, Margarita Olnova og Torild Marie Olsen (2023), at overordnet del inviterer elevene inn i et fellesskap som oppfordrer til samhandling og forhandling. 

De har analysert begrepet fellesskap i Generell del av læreplanen fra 1997 (L97) og Overordnet del – verdier og prinsipper for grunnopplæringen (LK20) og konkluderer med at språket i den gjeldende læreplanen i større grad skaper rom for et aktivt og mangfoldig samspill der den enkelte elev skal utvikles og ivaretas Fra arbeidsfellesskap til et mangfoldig læringsfellesskap.

En sentral problemstilling vil være hvilken rolle læreren skal innta på bakgrunn av en plan som på den ene siden legger klare (og norske) premisser for hva som konstituerer mangfoldet - og samtidig inviterer elevene inn i et forhandlende fellesskap. Er det muligheter for at premissene for selve verdien mangfold blir gjenstand for forhandling i dette fellesskapet?

Verdier til forhandling

Når prosjektet NeVa starter opp på nyåret, står nettopp begrepet forhandling sentralt. Forskerne skal undersøke hvordan skolens verdier kommer til uttrykk i lærerutdanningens undervisning, pensum og praksisopplæring, og særlig skal det utforskes om utdanningen skaper rom for forhandling om disse verdiene.

Prosjektets forhandlingsbegrep er nært knyttet til Martha Nussbaums (2016) forståelse av forhandlingen som en utforskende og dialogisk prosess, der et vesentlig poeng er den empatiske evnen til å ta den andres perspektiv. Men for å utvikle virkelig sokratiske studenter, mener hun at vi må øve dem opp til kritisk tilnærming til estetiske og empatiske erfaringer.

Også filosofen Hans Skjervheim (1992[1968]) var opptatt av den sokratiske dialogen som modell for en dannende og utviklende samtale mellom lærer og elev. Han markerer sterk avstand fra forestillingen om eleven som objekt for lærerens formidling og opplæring, men tar i stedet til orde for det han kaller en dialektisk prosess mellom to subjekter med utgangspunkt i et felles objekt (tekst, lærestoff etc.) som skal undersøkes og drøftes.

På bakgrunn av tenkere og praktikere som på ulike måter har jobbet med forhandlende undervisning, skal NeVa-prosjektet også utvikle metoder og rammer for workshops og undervisningsmåter som bringer skolens verdier til forhandlingsbordet. 

I disse forhandlingsprosessene er det ikke et mål å komme til noen konklusjon eller enighet. Hensikten er å øve opp vilje til å lytte, evne til å tenke og mot til å bruke stemmen sin i møte med egne og andres perspektiver.