Jeg ble svært glad den dagen jeg i juni 2018 fikk opprykk til stillingsgraden dosent. Jeg hadde gått den éne av to karriereveier innenfor norsk akademia: fra høgskolelektor, via førstelektor til dosent. Jeg var blant de få prosentene som ikke hadde gått den ordinære veien: fra høgskolelektor, via 1.amanuensis til professor.

Jeg forstod det slik at dosent var den høyeste graden man kunne oppnå innenfor høyere utdanning i likhet med professor, og at disse to stillingene var likestilte.

Mange gratulerte meg etter at min kone la nyheten ut på Facebook. En del lurte på hva en dosent var. Gjerne ikke så underlig med tanke på at av alle med toppstilling var bare litt over 4 prosent (171 personer) dosenter i 2018, mot 96 prosent eller 3863 professorer (NIFU, 2018).

Noen i akademia mente også at dosent var en lavere stilling enn professor, mens andre oppfattet det slik at de var likestilte. Etter hvert erfarte jeg ved egen høgskole at dosenter på flere områder ikke ble praktisert som om de var formelt sidestilt med professorene.

Den første tiden etter opprykket ble jeg indignert og sint når noen snakket ned dosentene, men med tiden har jeg slått meg mer til ro med situasjonen, og tenkt at slike holdninger skyldes sannsynligvis manglende kunnskaper om hvilke kriterier som må legges til grunn for å kunne titulere seg som dosent.

Formelle retningslinjer om opprykk til dosent versus professor

Da jeg søkte om opprykk til dosent, var det flere kriterier som måtte være oppfylt. I Forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger (Kunnskapsdepartementet, 2006) står det under § 1-3.Kriterier for ansettelse i stilling som dosent, følgende:

(1) a) Dokumentert omfattende forsknings- og utviklingsarbeid på høyt nivå rettet mot yrkesfeltet

b) Dokumentert omfattende pedagogisk utviklingsarbeid og annen pedagogisk virksomhet av høy kvalitet

c) I tillegg høye kvalifikasjoner innenfor ett eller flere av følgende områder:

• Ledelse av forsknings- og utviklingsprosjekt
• Tverrfaglig samarbeid og nettverksbygging
• Omfattende samarbeid med nærings- og samfunnsliv for utvikling av studietilbud og forsknings- og utviklingsvirksomhet
• Omfattende samarbeid med kulturlivet for utvikling av studietilbud og forsknings- og utviklingsvirksomhet
• Yrkeserfaring av særskilt karakter og relevans fra nærings- og samfunnsliv
• Yrkeserfaring av særskilt karakter og relevans fra kulturlivet
• Oppbygging av vitenskapelige samlinger

Og (2) Dokumentert relevant praktisk-pedagogisk kompetanse på grunnlag av utdanning eller undervisning og veiledning.

Vi ser at det kreves en svært omfattende dokumentasjon for å kunne kvalifisere seg som dosent, også når det kommer til forskerkompetanse.

I «veiledende retningslinjer for søknad og vurdering om opprykk til dosent etter kompetanse» (Universitets- og høgskolerådet, 2007), står det under faglig nivå at: «Dosent er en forsker- og undervisningsstilling på samme nivå som professor, men med en annen faglig basis». Det står altså tydelig at dosenter er likestilte med professorer med tanke på at begge er forsker- og undervisningsstillinger på høyeste faglige nivå. Vi ser tilsvarende likestilte krav til forskerkompetanse ved opprykk til førstelektor som ved opprykk til førsteamanuensis (ph.d.-grad): «Dokumentert omfattende forsknings- og utviklingsarbeid som i kvalitet og omfang tilsvarer arbeidsmengde og nivå for en doktorgradsavhandling» (Kunnskapsdepartementet, 2006).

Hva menes med at dosentstillingen utgjør en annen faglig basis? Det kommer i neste ledd hvor det presiseres at «For dosenten vil utøverkompetansen være sentral, kombinert med kompetanse i å utvikle og håndtere komplekse yrkes- og profesjonsfelt, og også analyse- og refleksjonskompetanse (utenfrablikket)». Når det gjelder det som betegnes som den tradisjonelle professorkompetansen, er det først og fremst utenfrablikket, som også doktorgraden legger opp til. Dvs. den beskrivende, analytisk- reflekterende og teoretiserende kompetansen. Men det legges til: «selv om det er gode eksempler på doktorgrader utviklet fra et praktisk (praksis-innenfra) ståsted».

Når det gjelder kompetansekrav for ansettelse i stilling som professor står detv(Kunnskapsdepartementet, 2006): «Vitenskapelig nivå i samsvar med etablerte internasjonale eller nasjonale standarder» og det skal det dokumenteres:

• Kvalitetsutvikling i egen undervisning og veiledning over tid
• Bred erfaring med veiledning fortrinnsvis på master/ ph.d.- nivå
• Deltakelse i utvikling av utdanningskvalitet i fagfellesskap.

Legg merke til at det står ikke «både/og», men «enten/eller» med tanke på nasjonal og internasjonal vitenskapelig standard og med tanke på veiledning på master og ph.d.-nivå. Det vil si at man kan besitte en stilling som professor uten egentlig å ha forsket internasjonalt og uten å ha veiledet ph.d.-studenter.

Vi kan konkludere med at formelt sett synes dosenttittelen å være bredere faglig forstått enn professortittelen, samtidig som vi ser at det er flytende overganger mellom disse to stillingskategoriene. Det kan tilsynelatende faktisk virke som at dosenttittelen krever mer enn professortittelen, i den forstand at den skal inneha både omfattende forskningskvalifikasjoner og være utøver-, yrkes- og profesjonsorientert.

Et slikt bredere grunnlagskrav kom også frem i vurderingen for mitt opprykk. Her står det at det «synes rimelig å kreve den samme betydelige faglige produksjonen utover mellomstilling som gjelder for professortilsetting». Den nedsatte komiteen la til at: «En viktig forskjell i vurderingskriteriene er imidlertid at dosentstillingen har en mer sammensatt vitenskapelig og faglig kompetanseprofil enn professorstillingen. Faglig produksjon er vesentlig bredere forstått enn utarbeidelse av vitenskapelige publikasjoner». Begrunnelsen for opprykket mitt var basert på at jeg hadde nok (i omfang og kvalitet) FOU-arbeid rettet mot yrkesfeltet og nok pedagogisk utviklingsarbeid og annen pedagogisk virksomhet. Komiteen la også til at jeg hadde tilleggskompetanser, også i utdanning og akademiske grader, og kunne dermed «dokumentere utvilsomt nødvendige kvalifikasjoner for opprykk som dosent i fagområdet idrett».

Av det som kan karakteriseres som felles med professortittelen, den såkalte analyse- og refleksjonskompetansen, la jeg til grunn 6 publiserte vitenskapelige artikler, 3 ferdigstilte artikler klar for redaksjonell vurdering, samt 3 vitenskapelige monografier. I tillegg la jeg frem én samling arbeider bestående av formidlingsartikler. Nå kreves det sannsynligvis mindre vitenskapelig publiseringsvolum for å få godkjent en dosentgrad enn det jeg produserte. Hovedpoenget er at det synes som det er lite i de formelle retningslinjene som i prinsippet skiller ett opprykk til dosent versus professor.

Dosent – en forvirrende stillingskategori

Selve begrepet dosent, eller dosentur, er avledet av det latinske docēns, av docēre, dvs. undervise. Vi ser at tittelen er sentrert rundt det pedagogiske arbeidet, en innholdsbeskrivelse som også har fulgt tittelen innenfor akademia. Ifølge Wikipedia og Snl er dosentbenevnelsen svært ulik alt etter hvilke land man forholder seg til. Det vises til at ved norske universiteter har dosent vært oppfattet siden 1890-årene å være plassert i nivå under professor, og over førsteamanuensis. En professor måtte dokumentere større bredde og volum i vitenskapelig produksjon enn en dosent, og en dosentgrad tilsvarte minst to doktorgrader. Men i 1985 ble dosenttittelen avviklet og omgjort til en (bredere) professortittel. Stillingsbetegnelsen ble opprettholdt ved distrikthøgskolene som en høyere undervisningsstilling, en såkalt høgskoledosent, rangert under professor, en tittel som begynte å bli faset ut fra 2006 av. I 2003 ble tittelen undervisningsdosent opprettet, og bare tittelen dosent ble gjeldende fra 2006 (med opprykk fra førstelektor til dosent), dvs. den ordningen vi har i dag.

En professor er en som innehar den høyeste tittelen innenfor akademia. Det kommer fra latin profiteri, som betyr offentlig fremføre, og er den høyeste tittelen for en person som forsker eller underviser ved et universitet eller en forskningsinstitusjon. Professortittelen begrunnes som det øverste nivå både med hensyn til forsknings- og undervisningskompetanse. Mange vil også mene at tittelen professor høres mer faglig «edelt» ut enn dosent. Noe som delvis kan forklares historisk. Professor er en stilling som går tilbake til Norges første universitet, Københavns Universitet, en stilling som ble videreført av Universitetet i Oslo. Den gang var det flere privilegier knyttet til stillingen. Helt frem til 1990 ble for eksempel professorene betegnet som embedsmenn utnevnt i statsråd, i motsetning til dosenter som (bare) var tjenestemenn. Til tross for at professorstillingen den gangen tilsvarte dagens førsteamanuensiser. Professorene var også de eneste som var valgbare som rektor og prorektor helt frem til 1989.

Norge skiller seg ut fra andre land ved å ha en slik todelt karrierevei, en ordning som byr på en del frustrasjoner. For eksempel blir dosenter i Norge titulert som professor internasjonalt. I internasjonal forskning blir med andre ord dosenter og professorer likestilte. Det er ikke så ulogisk med tanke på at det vil være arbeidet per se som avgjør hvorvidt det er internasjonalt og vitenskapelig, dvs. at det er fagfellevurdert i internasjonale tidsskrift. Det skyldes også det faktum at de strenge krav som gjelder for opprykk til dosent i Norge, er på høyde med det som kvalifiserer til professortittel i mange land, med rom for både en bredere profil og med undervisningskompetanse (noen ganger titulert som teaching professor).

Samtidig er det slik at benevnelsen dosent brukes i noen land som en stillingsbenevnelse under professor. For eksempel er dosent i Sverige og Finland oppfattet som en vitenskapelig kompetanse tilsvarende førsteamanuensis, mens i Tyskland ligger den under en førsteamanuensis. Det er da gjerne ikke så rart at det hersker en del forvirring rundt dosentbenevnelsen med tanke på den brokete utviklingen begrepet har hatt i Norge og med tanke på hvor ulikt begrepet blir forstått og anvendt i enkelte land.

Forslag om én karrierevei

I nyere tid er det blitt foreslått på nytt å legge ned den særnorske karriereveien med ett professor- og et dosentløp. I 2018 utarbeidet det såkalte Underdalsutvalget en utredning om stillingsstrukturen i akademia, og konkluderte med at man burde avvikle dosentgraden og innbake den i professorstillingen. Forslaget ble nedstemt ved høring. UHRs styre vedtok så høsten 2019 å etablere en arbeidsgruppe, Husebekkutvalget, for å arbeide videre med stillingsstrukturen i akademia, også kalt Stillingsstrukturutvalget. Deres rapport er nå ute på høring med frist til 23. august i år.

Utvalget konkluderer med at dagens ordning har flere utfordringer, og bekrefter at dosentløpet har lavere status enn professorløpet, til tross for at disse to toppstillingene er blitt mer like. Utvalget ønsker at kompetansen som ligger i dagens dosentløp og forskerløp skal integreres i en felles struktur mot én toppstilling som skal romme dagens dosent-, professor- og forsker 1-stillinger. Det begrunnes med at det vil gjøre karrierestrukturen enklere, mer fleksibel og forutsigbar. Utvalget ønsker å ivareta toppstillingenes krav til både forsknings- og undervisningskompetanse ved å åpne opp for en mer fleksibel og flytende arbeidstidsordning, der man i perioder kan konsentrere seg om forskning eller undervisning.

Det er flere som har ytret om at dagens dosent- og professorløp bør slås sammen. I 2018 var Norsk studentorganisasjon (NSO) ute i media og mente at professorer og dosenter ikke er likestilte, noe de bør bli i fremtiden (Beldo, 2018). Begrunnelser gikk på at dagens karriereløp bør gjenspeile dagens undervisningssituasjon i universitets- og høgskolesektoren, hvor det settes krav til at all undervisning skal være forskningsbasert. Det vises til at dosentstillingen ble opprettet på Universitetet i Oslo på 1950-tallet fordi forskerne nedprioriterte undervisningen til fordel for forskningen. Det er en ordning som ikke stemmer med dagens situasjon innenfor akademia, og NSO er tydelig på at ingen stillinger skal være rene undervisnings- eller forskerstillinger. Det kreves at professorer i tillegg til sin forskning, også skal inneha undervisningskompetanse, samtidig som dosenter skal besitte forskerkompetanse utover sin pedagogiske kompetanse.

Khrono viser til flere innlegg hvor de tar opp forholdet dosent versus professor. I en artikkel av Hege Larsen (2019) vises det til flere intervjuer med dosenter og hva de tenker om situasjonen. Én har fått såkalt siderykk fra dosent til professor ved Musikkonservatoriet i Tromsø. Hun hadde doktorgrad og søkte i sin tid en stilling som dosent, og fikk den, nå en stilling som professor. Hun valgte siderykket fordi det ga flere muligheter, blant annet å lede større forskningsprosjekter og få gjennomslag for prosjektmidler. Hun poengterer at dosent er formelt likestilt med professor, men ikke kulturelt, og hevder mange devaluerer forskerkompetansen til dosentene. Hun legger til at så lenge statusen til dosentene ikke blir hevet, er gjerne den beste løsningen at man går for flere veier til professortittelen.

En annen dosent, ved UiT, opplever det fint å være dosent. Hun mener dosent er en breddestilling hvor man forsker på, og utvikler, god undervisning. Hun driver også med omfattende forskerarbeid internasjonalt og opplever det uproblematisk siden dosenter tituleres som professor utenlands. Hun legger til at dosentløpet er viktig med tanke på at ikke alle får tilbud om stipendiat. Også en dosent ved OsloMet er fornøyd med sitt dosentløp fordi da slipper man å konsentrere seg flere år om ett doktorarbeid, og man kan heller bidra inn i flere mindre FOU-prosjekter. Jeg valgte selv dosentløpet og ikke binde meg opp til et låst doktorgradsarbeid i 3 til 4 år fordi jeg ønsket å kombinere forskning med undervisning. Dosenten ved OsloMet opplever det heller ikke problematisk med internasjonal forskning fordi de som leser hans publiseringer anerkjenner ham for arbeidet og ikke på grunn av en tittel. Jeg har den samme erfaringen. Mine vitenskapelige publikasjoner, enten nasjonalt eller internasjonalt, anerkjennes i kraft av arbeidet per se, og ikke utfra en tittel. Det er også grunnen til at vitenskapelig tekster kvalitetssikres gjennom blind review. Det er ikke titler, kontakter eller kameraderi som skal avgjøre.

En annen dosent ved OsloMet ønsker å bli professor fordi det gir flere arbeidsoppgaver enn som dosent. Det irriterer henne at dosenter ikke får veilede ph.d.-studenter, og at de ikke får vurdere professorkompetanse, samtidig som professorer får vurdere dosenter. Den samme irritasjonen kan jeg selv kjenne på som ansatt ved HVL. Det avgjørende, slik jeg ser det, vil være om man er faglig kvalifisert, besitter den faglige og forskningsmessige kompetansen, og helst arbeider og forsker innenfor det tema og fagfeltet som ph.d.-kandidaten forsker på. Jeg har selv erfart at kolleger med dosenttittel er blitt forbigått av førsteamanuensiser og professorer som veiledere for ph.d.-kandidater. Det har til og med vært dosenter som har hjulpet kandidaten med sin ph.d.-søknad og som er mer faglig og forskningsmessig kvalifisert enn professoren. Jeg har også erfart at det har sittet professorer som har ledet komiteer som har vurdert kandidater til opprykk som førstelektor, hvor jeg har stilt meg undrende til de vurderinger som er blitt foretatt. Jeg har stilt meg kritisk til en slik praksis, og har fått til svar fra forskningsledelsen ved HVL at slik er nå retningslinjene. Men hvis de erfares som diskriminerende og ulogiske, også av ledelsen, er det kanskje på tide å prøve å få endret dem. Det er jo ikke skrevet i stein. Eller sies det utfra manglende innsikt i dosenters fag- og forskerkompetanse eller utfra en tanke om å verne om professortittelen?

Det er nemlig flere som har rettet kritikk mot én felles toppstillingskategori, blant annet i en kronikk fra fire universitetsrektorer og styreleder i forskerforbundet (Hagen mfl., 2021). Det er kanskje ikke tilfeldig at alle fem som har forfattet kronikken selv er professorer. De argumenter for at å gå for en sammenslåing av professorer og dosenter er en dårlig løsning, fordi det: 1) bryter med kvalifikasjonsprinsippet som førende for ledende faglige stillinger som førsteamanuensis og professor, 2) ikke vil bidra til en mer forutsigbar og oversiktlig karriereordning, heller tvert imot, og 3) vil svekke behovet til universitet og høgskoler. Når det gjelder å heve dosentstatusen, mener de at det heller bør skje ved «å gjennomgå kvalifikasjonskravene og gjøre et tydelig lektorløp til dosent attraktivt, med vekt på undervisning- og profesjonsfaglig utvikling». De hevder at en felles toppstilling vil «fyre opp under tanken på at forskning er en gjevere aktivitet enn undervisning». Og de legger til at selv om førstelektor og dosent er en marginal gruppe, er ikke stillingskategorien ubrukelig, så lenge det er behov for «institusjoner, fagområder og program, særlig de som har praksisnær utdanning, som er avhengig av lærekrefter fra praksisfeltet, gjerne høyt kompetente profesjonsutøvere som ikke stiler mot en stilling med forskningsinnhold».

For meg virker det som det er kronikkforfatterne som fyrer oppunder forskning som viktigere enn undervisning, ved å løfte frem professorene som de fremste og nærmest eneste berettigede forskerne. Det kan tyde som at de ikke har særlig innsikt i den forskerkompetanse førstelektorer og dosenter innehar, hvor forskning utgjør en vesentlig del av deres virksomhet. De synes også å direkte ignorere dagens krav til at utdanning i høyere sektor skal være forskningsbasert og at det nå også stilles krav til pedagogisk fagkompetanse blant professorene (jf. kriteriekrav til opprykk som professor). Det argumenteres for at forslaget til Stillingsstrukturutvalget ikke tar hensyn til at norsk universitets og høgskolesektor opererer globalt. Her bommer de kraftig utfra det faktum at førstelektorer og dosenter ofte driver med forskningssamarbeid internasjonalt og produserer artikler internasjonalt.

Det kan virke som at rektorene ønsker å gjenskape det maktmonopol som professortittelen historisk har hatt, og at de er bærere av det jeg vil kalle en arkaisk forestilling om professorene som de «egentlige» forskerne, mens undervisning bør overlates til dosenter. Kronikkens budskap fremstår i beste fall som fagarroganse fra fem professorer.

Flere dosenter ved NTNU, som representerer ulike profesjonsutdanninger, støtter Stillingsstrukturutvalgets forslag til at dosentene innfases i en fremtidig professorstilling (Mikkelsen, 2021). En av dosentene uttaler at dosentene blir behandlet som «lavere grads professorer», med lavere status og lavere lønn. Ifølge Forskerforbundets lønnsstatistikk for 2020 lå en gjennomsnittslønn for dosenter i Norge på 786 000,- mens professorer lå på 860 000,- (Svarstad, 2021). En dosent ved NTNU uttaler at ansatte skal ikke være mindre verdt fordi de jobber profesjonsrettet. Han legger til at vi trenger å få et mer inkluderende vitenskapsbegrep, med rom for større bredde av vitenskapelige publiseringer. På samme måte som det i dag er rom for professorkompetanse med en kunstnerisk profil og nye måter å måle vitenskap på enn bare utfra tellekantsystemet (jf. DORA-erklæringen), bør det også opprettes en alternativ vei for dosenter til å besitte professorstillingen.

Noen personlige betraktninger

Til slutt vil jeg legge til noen interne og mer personlige betraktninger. Ved egen institusjon, HVL, ble førstelektorprogrammet som jeg var med å lede, nedlagt. Det var et program som fungerte godt og som bidrog til at omtrent samtlige som var med i programmet fikk opprykk til førstelektor. Det ble aldri nevnt noen begrunnelse for hvorfor programmet ble nedlagt. Hva om man hadde lagt ned doktorgradsprogrammene? Hva om man la ned ph.d.-kursene? Da hadde det blitt ramaskrik. Når slike førstelektorprogrammer, som det tas år å bygge opp, bare med et pennestrøk avvikles, oppleves det som forskjellsbehandling og en manglende forståelse for dosentenes viktige forskningsbidrag, rolle og status i akademia.

Vi ser at professorløpet med sin særegne disputasordning, også bidrar til forskjellsbehandling. Jeg har deltatt ved noen disputaser, en seremoni med en sterk symbolverdi knyttet til seg. Doktoranden holder først en forelesning over et gitt tema, for deretter å forsvare sin doktoravhandling, i en såkalt åpen utredning (derav navnet disputasjon). Avhandlingen består vanligvis av en monografi (en lengre avhandling) eller en serie publiserte artikler (minst tre artikler) innrammet i en teoretisk overbygning/kappe som binder disse sammen. Når vurderingskomiteen, som består av to opponenter, har godkjent avhandlingen til å bli forsvart, skal den muntlig forsvares i form av en disputas, ledet av fakultets dekan. Det er også slik at tilhørere i salen, en såkalt opponent ex auditorio, kan stille spørsmål til doktoranden. Det hele fungerer som en formalia hvor doktoranden (så å si alltid) består og får sin doktorgrad. Det markeres med en festmiddag med diverse høytidelige taler til doktoranden.

Når jeg selv fikk opprykk til førstelektor, som er sidestilt med en doktorgrad, var det ingen høytidelig markering. Jeg fikk opprykket per mail etter at jeg hadde søkt stilling ved HVL. Konteksten var tydelig annerledes. Jeg lå aleine på en strand i Spania da meldingen tikket inn på mobilen og jeg kunne fra nå av formelt titulere meg som førstelektor. Det ble med en bedre middag med nærmeste familie seinere på kvelden. Ingen tale, ingenting faglig å forsvare, egentlig ganske stusselig sammenlignet med en disputas. Opprykket til dosent ble derimot litt symbolsk markert da HVL spanderte en festmiddag på alle med opprykk. Rektor leste høytidelig opp en takketale til den enkelte. Det var stas, selv om jeg selv måtte formulere ned en tekst i forkant om hva som burde stå i talen. Selv holdt jeg takk for maten-tale, og valgte temaet dosent. Jeg var svært stolt over opprykket til dosent, samtidig som det var blitt klart for meg at dosent var en stillingskategori som man lett kunne raljere og vitse om i en takketale.

Det poengteres av flere at en ph.d. er det som kvalifiserer en som forsker. Jeg er ikke uenig i at en doktorgrad er et krevende forskningsarbeid, hvor vi vet at mange ikke evner å fullføre løpet. Men jeg stiller meg likevel undrende til hvorfor doktorgraden har fått en så høy status og prestisje innenfor akademia, sammenlignet med et førstelektoropprykk. Dersom man får tildelt et ph.d.-stipendiat tilsvarer det hele 3 år med sammenhengende forskningstid eller 4 år med 25 prosent undervisningsplikt. Minstekrav til en doktorgrad i dag er minst tre vitenskapelige artikler. Det skulle være svært overkommelig for de fleste innenfor en slik periode. Når det gjelder opprykk til førstelektor, får man tildelt langt mindre FOU-tid til å konsentrere seg om forskning og publisering av forskning enn tilfelle er med stipendiat. Det kan opplyses om at ved opprykk til førstelektor stilles det også krav til at man har gjennomgått, og fått bestått, såkalte ph.d.-kurs.

Det kan gjerne virke som jeg er lite tilfredsstilt med dosenttittelen min, slik det fungerer i dag. Det er ikke tilfelle. Jeg opplever at jeg som dosent på mange måter får arbeidsoppgaver som er faglig utfordrende. Jeg deltar i ulike fagkomiteer, bidrar inn i større forskningssøknader, veileder masterstudenter og har tilsvarende tid avsatt til FOU-arbeid som professorene ved HVL. Jeg opplever også at majoriteten av mine kolleger anerkjenner dosenttittelen på lik linje med professortittelen. Men samtidig opplever jeg at det fortsatt er en vei å gå før disse toppstillingene er likestilte, både på holdnings- handlings- og forestillingsplanet. Hvorfor da ikke like godt utligne forskjellen en gang for alle ved å fase dosentene inn i professorstillingen?

Referanser:

Beldo, M.J. (2018). Dosent- og professorløpene må slås sammen. Forskerforum.

Hagen mfl. (2021). Utvalg tåkelegger stillingsstruktur i akademia. Khrono.

Kunnskapsdepartementet (2006). Forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger.

Larsen, H. (2019). Dosent eller professor? Hilde Blix har gjort et «siderykk». Khrono.

Mikkelsen, S. (2021). Dosenter ved NTNU støtter forslaget om felles toppstilling for alle karriereløpene. Universitetsavisa.

Svarstad, J. (2021). Lønnsstatistikk for 2020: Så mye tjener ansatte ved universiteter og høyskoler. Forskerforum.