(Illustrasjon: Shutterstock / NTB scanpix)
(Illustrasjon: Shutterstock / NTB scanpix)

Hvorfor hater de oss?
Hvorfor dette sinne mot Vesten?

Publisert

1980 og 1990 var, både i Europa og USA, en særs fredelig periode preget av økonomisk framgang, så fredelig og framgangsrik at enkelte mente at verden var i ferd med å gå for fullt inn i demokratiets tidsalder. Ifølge den amerikanske samfunnfilosofen Francis Fukuyama beveget vi oss mot det han kalte historiens slutt. Ifølge Fukuyama har de fleste skjønt at den fred og velstand som sosial-liberalismen fører med seg, sannsynligvis ville føre til at alle land ville ende opp som velfungerende demokratier. Statistikken var på hans side: Stadig flere land utviklet seg dithen. Utviklingen henimot velfungerende demokratier så han som et tegn på at historien var i ferd med å nå sin fullendelse.

Ikke alle tenkere var enige. Harvard-professoren Samuel Huntington var mer skeptisk. Ifølge ham ville ideologienes død på 1970-tallet føre til at kulturer med felles religiøs tradisjon fant fram til hverandre igjen. Det viser seg at Huntington, i alle fall på kort sikt, har fått mer rett. Tyrkia og Pakistan for eksempel beveger seg mot øst, mot sine muslimske røtter, mens de tidlige bysantinske kulturene, slike som for eksempel Hellas og Russland, også finner sammen igjen.

Fukuyamas idealistiske tro på historiens slutt gjennom en felles demokratiforståelse, må settes på vent. Nå har det skjedd en helomvending med stadig sterkere bølger av nasjonalisme og religiøs ekstremisme, med et nesten uforklarlig hat og raseri mot Vesten. I kjølvannet av denne drastiske dreiningen, strever intellektuelle verden over med å skjønne hva som har skjedd og hva vil skje I framtida? Er dette de første veene på en kontinuerlig hevnbølge mot Vesten, etter vestens flere hundre års maktmisbruk?

En av de store bestselgerne for tida er Pankaj Mishras Age of Anger. A History of the present, Allen Lane Penguin Books, 2017. Ifølge Mishra har det dannet seg et nærmest globalt sinne mot Vesten på grunn av kolonialisering, kulturarroganse og den måten vi har, gjennom teknologisk overlegenhet, ødelagt mindre teknologisk avanserte kulturer. I tillegg har vestens idealer fra opplysningstida av, slike som liberalisme, utviklingsoptimisme og sosialdarwinisme, ført til nasjonalistiske bevegelser som gror seg stadig større og sterkere.

Mishra forsøker å forstå global utvikling gjennom vestlig kultur og, samtidig, gjennom linsene til de kulturene som har blitt et offer for vestlig imperialisme. Disse ble ikke bare påvirket i feil lei, men de har samtidig forsøkt brukt de samme ideologiene, på sin måte, ut fra sine kulturelle grunnlag. På det viset har vestens kulturforståelse gjort dobbel skade. Ifølge Mishra har den islamske ekstremismen for eksempel blitt sterkt påvirket av nazisme og fascisme, og er deres naturlige arvtager.

Et sinne som syder

Et viktig begrep hos Mishra er «ressentiment», et passivt sinne og en motvilje mot andre som kommer av at man ikke får utløp for sin egen vilje til makt. Ifølge Mishra opplever vi for tida et globalt sinne, et sinne som syder. Dette sinnet er ikke bare et lokalt sinne mot Vesten, men også et sinne som er et produkt av en imitasjon av vestens ufølsomhet mot andre kulturer. Med andre ord, mange av dagens ideologiske strømninger er resirkulerte versjoner av vestens 17- og 1800-tallets ideologier. Mishra mener at vestlig ateisme har resultert i et hardt, utilitaristisk og likegyldig samfunn, hvis mentalitet andre nasjoner har overtatt. Gjennom imitasjon og emulering av vestlige verdier, er nå resten av verden gradvis blitt like sykt. I enkelte deler av boka virker Mishra ukontrollert negativ til Vesten og dens verdier. Man kan forstå perspektivet om at tap av religion og sterke familieforbindelser, har ført til en utvannet kultur. Men enkelte ganger, spesielt i forhold til kapitalisme og liberalisme, tipper det over. Mishra idealisme og hat fikk meg til å tenke på et BBC-intervju fra 21. juni, 2010 hvor Hugo Chaves skråsikkert hevdet at kapitalisme er uforenelig med demokrati.

I ettertid spør man seg: Kunne han da ikke gitt ett, ett eksempel på et demokratisk land som ikke er kapitalistisk?

Hos Mishra er det spesielt de liberale og sekulære ideene i Vesten fra 1700-tallet av som er kilden til elendigheten, med dens vekt på kapital og utviklingsoptimisme. Arven etter Rousseau blir av Mishra foretrukket framfor resten av den intellektuelle tradisjonen på 17- og 1800-tallet, fordi Rousseau, til forskjell fra for eksempel Voltaire, taler på bakgrunn av de fattige, fremmedgjorte og utstøtte. Voltaire for eksempel blir avfeid fordi hans religionskritikk og rasjonalisme stort sett var et uttrykk for kapitalistisk egeninteresse. Ikke bare Voltaire får gjennomgå fordi han trodde på en universell sivilisasjon basert på fornuft, også Diderot, Peter den store, Katarina den store og Atatürk er eksempler på folk forledet av vestliginspirert rasjonalisme.

Mishra viser, på språklig briljant vis, ved hjelp av sin biografiske innfallsvinkel, til vestlige tenkere som gjennom misunnelse, arroganse og pengebegjær former nye ideer og ismer. Spesielt arven fra sosialdarwinismen, med sin kynisme og mangel på menneskeverd, blir en vesentlig forklaring til både vestens brutalitet og dette etterskjelvet av sinne fra de andre kulturene. Herbert Spencer, sosialdarwinismens far, blir kalt den første virkelig globale tenkeren og Nietzsche blir sett på som en av de viktigste ideologene til en universell og etikkløs kulturforståelse basert på maktviljen.

Med utgangspunkt i egen oppvekst i et ruralt førmoderne India, går Mishra inn for det man kan kalle en global distriktspolitikk. Av den grunn ser han positivt på den tyske folkebevegelsen med Herder i spissen, hvor man dyrket et steds særegne tradisjoner, språk, religioner, lover og skikker. Tysk folkekultur var på slutten av 1700-tallet og framover en viktig motkultur til tidas franskinspirerte elitistiske og snobbete salonger. En hegning omkring det lokale er for Mishra et steg i riktig retning – selv om han ikke er blind for at historismens dyrking av folkeslagenes unikhet førte til forestillinger om enkelte folkeslags og enkelte rasers overlegenhet. Den tyske folkebevegelsen var på mange måter et uttrykk for underlegenhet – først og fremst i forhold til Frankrike og England. Dette selvhatet førte etter hvert til et sterkt jødehat.

De fornærmedes talerør

Det er mye som tyder på at Mishra er mer fornærmet enn sint, og han føyer seg inn i rekken av fornærmede intellektuelle som, etter nedverdigende opphold i London og Paris, foretar en regress hvor man hater det fremmede og lovpriser ens egen lokale kultur. Forakt og fascinasjon går hånd i hånd. Her befinner han seg blant en mengde med intellektuelle. Selv nevner han Herder, Kleist, Rousseau, Nietzsche, Dostojevskij – til og med Goethe var en av de fornærmede som ble en talsmann for det tyske. Man kan gjerne legge til et par av våre egne fornærmede - Garborg og Hamsun. I det hele tatt minner hans utgangspunkt som forstøtt og fascinert om en talentfull og ambisiøs person fra bygda som opplever sitt første møte med storbyen.

Spørsmålet er om Mishras analyser er med på å forklare hvordan unge muslimer som føler seg uvel og lite verdsatt i møte med en europeisk kultur, blir terrorister? Sannsynligvis. Hvis ikke, har terrorisme fint lite med misunnelse å gjøre.

Svakheten ved Mishras tenkning

Mishra skriver som en gud og han har skjønt at det ikke lenger nytter kun å beskrive historisk utvikling som en kamp om ideer. Historien forstås vel så godt gjennom biografi med vekt på menneskenes begjær. Ideene og ideologiene kan med fordel ses som vrakrester av størknet imitasjon. Skal man forstå historie, må man forstå motivene bak. Problemet med Mishra er imidlertid at han blander tidsaldrene vilkårlig slik at de forferdeligste tingene i en epoke ikke ses ut fra sin epoke, men ut fra et nåtidsperspektiv. Dermed blir det meste som har foregått i tidligere tider fullstendig moralsk forkastelig. En annen svakhet er at han går lite inn og ser på hvordan de ulike samfunn var før vestens erobringer. Det man vet i dag er at volden har vært mye verre i tidligere tider. I Bergen på 1500-tallet var det for eksempel mellom 30 og 50 drap i året med en befolkning på 6000. Det er flere drap enn i hele Norge i dag, med over 5 millioner innbyggere. (I 2012 var det 34 drap I Norge.) Med et slikt perspektiv på vold i tidligere tider, skjønner man snart at vold var langt fra et vestlig produkt. Dessuten, i så godt som alle tidsaldre, vel å merke fram til i dag har det vært en tendens til at den sterkeste bestemmer alt.

Etter å ha lest Mishra, tenker man uvilkårlig: Hvor vil dette sinne føre hen? Land som Kina og India opplever vidunderlig vekst - rundt 6% i året. Majoriteten av folket vil likevel aldri nå det nivået som middelklassen i Europa ligger på. Dessuten, veksten vil bli stadig lavere når det tettes til og en voksende masse kjemper om den begrensede inngangen til middelklassen.

Vestliginspirert individualisme

Mishras har utvilsomt rett i at vestliginspirert individualisme, snart global i sitt vesen, presentert til resten av verden gjennom media, vil føre til et utall opprørsbevegelser. Individualismen vil lett inspirere massene og skape stor uro verden over, sannsynligvis minst i Vesten, hvor menneskerettene respekteres, den personlige friheten allerede er stor og økonomien brukbar.

Dess mer utdanningsnivået øker i et land, dess større sjanse er det for at kritikken mot eget land - og Vesten generelt - øker. Samtidig kan man ikke se bort fra at visse idealer grunnfestet i Vesten, slike som demokrati, kvinnefrigjøring, likeverd, individualisme, å elske sin neste uansett hvem det er, snu det andre kinnet, og så videre, har vært verdier, uansett sviktende utført, i stand til å hjelpe enkeltindividet, også i svært brutale kulturer, til et bedre liv.