Michel Houellebecqs roman «Underkastelse» er en beskrivelse av hvordan det franske samfunnet er i ferd med å bli islamisert.
Michel Houellebecqs roman «Underkastelse» er en beskrivelse av hvordan det franske samfunnet er i ferd med å bli islamisert.

Islams seier over Vesten
En analyse av Michel Houellebecqs roman Underkastelse

Houellebecqs «Underkastelse» er skrevet som en framtidsvisjon omkring hvordan muslimene gradvis tar over makten i Frankrike. Vesten er i ferd med å forfalle. I likhet med mange store kulturer ned gjennom historien, så skyldes ikke det først og fremst trusselen utenfra, men må karakteriseres som et selvmord innenfra.

Dette selvmordet er motivert av å ha mistet forbindelsen med sin egen kultur. Vestens mennesker er mao ikke lenger villig til å foreta de nødvendige offer som skal til for å forsvare sin kultur.

Dette kulturelle forfallet betyr at de gamle kristne verdiene er blitt uthult gjennom politisk korrekte liberale verdier og en generell sekularisering. Muslimsk brorskap, derimot, vinner stadig flere velgere og får mer og mer reell innflytelse.

Under presidentvalget i 2022 forsøker venstresiden og sentrumspartiene å stoppe Nasjonal Fronts kandidat Marine Le Pen fra å vinne gjennom å støtte opp om den tilsynelatende moderate Mohammed Ben Abbes fra Muslimsk brorskap som ny president.

Alliansen fører til at Mohammed Ben Abbes blir Frankrikes første muslimske president, demokratisk valgt, gjennom på finurlig vis «å sprenge den høyredreide kretsen som truet med å danne seg omkring ham» (…) (Houellebecq, 2015, s. 180) for slik å appellere til en større og mer moderat masse.

Abbes er en moderat muslim, men i vestlig kontekst svært konservativ, særlig omkring kvinners rettigheter. Som en slu og dyktig politiker, spiller han på en demokratisk terminologi nødvendig for å få fotfeste i fransk politikk.

Samtidig med sjokkvalget og den påfølgende generelle islamiseringen av det franske samfunnet, holder hovedpersonen, François, en alkoholisert professor ved Sorbonne, på å gå til hundene i sin ensomhet og fortvilelse, og representerer på den måten hele Frankrikes forfall.

Utviklingen i Frankrike går mot stadig mindre demokrati selv om de nye styresmaktene holder fast ved de ytre demokratiske rammene. Men stadig færre kvinner deltar i yrkeslivet, skolene blir kjønnsdelt og moderat sharia-lovgivning blir innført.

Gradvis blir den tradisjonelle høyre-venstre aksen i politikken oppløst, og det oppstår et uryddig og tåkete skille mellom de islamtro og sekularistene. Det skjer også en islamisering i storpolitikken. For eksempel så blir Tunis og Marokko etter hvert med i EU.

Under det islamistiske styrer er de politiske debattene fremdeles til stede, men det er først og fremst for å gi en følelse av demokrati. I realiteten er det i ferd med å utvikles et skyggedemokrati, en bevegelse mot stadig sterkere autokrati (Houellebecq, 2015, s. 177) hvor selve kilden ligger i en ny familiepolitikk med langt større frihet for velstående menn og langt flere begrensninger for kvinner (Houellebecq, 2015, s. 239-244).

På universitetene føler professorene seg kraftløse i forhold til endringene, men samtidig føler de seg fremdeles trygge i sine posisjoner (Houellebecq, 2015, s. 70), helt inntil det utrolige hender: det viser seg at deres posisjoner faktisk kan rokkes.

François mister jobben som professor ved Sorbonne, men får en svært sjenerøs pensjon. Det nasjonale undervisningsbudsjettet blir redusert til en tredjedel hvor det parallelt med den offentlige skolen, bygges opp et privat muslimsk skolesystem som mottar store donasjoner, fra Saudi-Arabia og andre gulfstater, og på den måten gjør den offentlige skolen annenrangs (Houellebecq, 2015, s. 75).

François føler at en borgerkrig i Frankrike er i emning. I et forsøk å vekke opp sin katolske tro, drar han på en lokal pilegrimsreise til Rocamadour i Frankrike. Samtidig som han dras mot den katolske troens tenkning og skjønnheten i den kristne kunsten, merker han at han har begynt å miste kontakten med det åndelige, inntil det blir helt borte og han blir overlatt til sitt «herjede, forgjengelige legeme» (Houellebecq, 2015, s.149).

Veien til islam

Etter hvert blir François mer og mer fristet av den muslimske tankegangen presentert gjennom propagandaen til Rediger, hans professor-kollega som nå er blitt den nye Sorbonne-direktøren, Rediger, som allerede har konvertert til islam og som har en kone i førtiårene som tar seg av det praktiske og en kone på femten til seksuell hygge. Rediger vil gjerne ha François tilbake, men det betyr at han må konvertere til islam.

I «Underkastelse» er presentasjonen av islam først og fremst knyttet til Redigers versjon av islam. Han er professor og konvertitt og ser islam gjennom sine solide Nietzsche-kunnskaper. Islam blir derfor tolket i sosialdarwinistisk retning, noe som ikke er vanlig.

Rediger er både akademiker og direktør for det nye Sorbonne-universitetet, og har derfor sin faglige bakgrunn i Vestens lærdomstradisjon. Han har blant annet skrevet en kort håndbok om islam som har solgt i tre millioner eksemplarer.

Rediger hevder at «den liberale individualismen var nødt til å seire så lenge den nøyde seg med å oppløse slike midlertidige strukturer som fedreland, korporasjoner og kaster, men undertegnet sitt nederlag så snart den gikk løs på den siste og viktigste av alle strukturer; familien» (…) (Hentet fra Civita 13. juni, 2019.) Man kan at ifølge Rediger skyldes det vestlige forfallet oppløsningen av de tradisjonelle familiestrukturene.

Omvurdering av verdier: islam, Nietzsche og Paulus

I Houellebecq sin beskrivelse av de politiske tilstandene, er katolisismen fremstilt som en mild og positiv kraft, men den er likevel passé. François håper på et åndelig løft, men det kommer ikke.

Kirkens vektlegging av det humane og det tolerante, ikke minst forestillingen om Guds forsvar for de hjelpeløse har vært en viktig premissleverandør for et demokratisk styresett, men det har ikke vært i stand til å demme opp for de moralske utglidningene som på mange måter kan ses som en konsekvens at den mykheten som ligger i det kristne budskapet. Slik sett er det ikke urimelig, slik mange muslimer ser det, at demokrati har en kaosskapende tendens.

Selv om Den katolske kirke har en tydelig pyramidestruktur, noe som først kan minne om et autokrati, så er selve læren forankret nedenfra i et ideal om omsorg for de trengende og de som faller utenfor.

Mens islam er en religion som er bygd på både jødedommen og kristendommen, er den, spesielt i forhold til kristendommen, knyttet tettere til et lands lover og politiske styreform. På den måten er religiøse lover en del av dagliglivet.

Kristendommen, derimot, løste seg tidlig fra normene i samfunnet med delvis sterk kritikk av verdiene innenfor den gresk-romerske verden. Den vokste fram fra den greske og romerske kulturen, men er egentlig en reaksjon på begge. Den fundamentale omvurderingen av antikkens verdier, skjedde med kristendommens vekt på Jesus som forsoner, en forestilling om en gud som tar menneskenes synd på seg.

Houellebecq selv har i intervju uttrykt forundring omkring hvordan kristendommen, spesielt Paulus, klarte å forandre hele antikkens mentalitet. Omvurdering av de voldelige verdiene i antikken satte imidlertid fart da Paulus og Jesus kritiserte et menneskesyn full av forakt for svakhet.

Paulus sitt utgangspunkt var Jesus som uttrykk for det nye menneske, i stand til å vise veien ut av et verdimessig uføre gjennom å solidarisere seg med de svake og opprette et sett nye og myke verdier, manifestert gjennom omsorg for de utstøtte.

I Underkastelse presenteres Arnold J. Toynbee sin tese om at kulturer ikke går til grunne på grunn av ytre fiender, men begår selvmord (Houellebecq, 2015, s. 225). Fortelleren i romanen lurer på om det er noe innenfor både den romerske kulturen og dagens vestlige som har fått rikene til å smuldre opp (Houellebecq, 2015, s.226-227).

Det gis egentlig ikke noe klart svar, men menneskene i dagens kristne Europa er overhodet ikke er villige til å ofre livet sitt for å forsvare sine kulturelle verdier. Islam, derimot, har en visjon om verdensherredømme som mange er villig til å ofre livet sitt for (Houellebecq, 2015, s. 239).

Den kristendommen som François forsøker å finne forankring i, er under stadig sterkere kritikk. Kritikken og selvoppgjøret er også sterkt innenfra de ulike konfesjonene, det være seg korstogene og vold ned gjennom historien, manglende økotenkning, kolonialisering og manglende ydmykhet overfor andre kulturer.

Fra muslimsk hold blir kristendommen kritisert for å være liberal og dekadent mens vestlige ny-ateister som Dawkins, Harris og andre ser på både kristendommen og islam som et overgrep, som et skadelig virus på hjernen.

Mens ny-ateistene er dårlig skolert i religionsvitenskap og teologi og lite villige til å se sin egen ateisme som en forlengelse av kristendommen,[1] forholder hovedpersonen i Houellebecqs roman seg søkende til kristendommen.

I løpet av romanen gjør han to seriøse forsøk på å oppleve den kristne troen. Etter det siste forsøket synes det som om han gir opp og, på den måten gjør seg, rent personlig mer åpen for islam. Men den versjonen han får servert er gjennom vestlige konvertitter som er nye i forhold til islam og som kjenner sin Nietzsche langt bedre enn Koranen. Derfor ser man islam delvis gjennom et nietzscheansk perspektiv.

Både François og flere av bipersonene i «Underkastelse» er særdeles opptatt av Nietzsches religionskritikk. Rediger, den ivrigste av de nyfrelste, angriper kristendommens manglende aksept av tilværelsens innebygde urettferdighet og naturlig utvelgelse. Rediger påstår at det var gjennom utvelgelse at «skapningene nådde sitt maksimum av skjønnhet, livskraft og styrke» (Houellebecq, 2015, s. 237).

I lys av denne fullkommenhetsideen er bare et fåtall mennesker egentlig eslet til å avle en fremtidig generasjon (Houellebecq, 2015, s. 237). Denne tesen er nok mer nietzscheansk og sosialdarwinistisk enn muslimsk, men i Underkastelse er det en klar symmetri mellom de to.

I «Antikrist. Forbannelse over kristendommen» foretar Nietzsche et stormangrep på den vestlige sivilisasjons verdigrunnlag, en kultur som jo så mange muslimer i dag mener er i fritt fall. Gjennom at kristendommen selv har lagt premissene for en liberal kultur, har den på den måten lagt grunnen for sin egen undergang. Det er særlig Paulus som får gjennomgå hos Nietzsche, og kritikken rettes mot forsøket på å forandre antikkens voldelige idealer.

Paulus kritiserer Romerrikets mentalitet; dens aion (αἰών)[2] (denne verdens mentalitet) som en visdom utformet av de mektige, de privilegerte og intellektuelle. Denne visdommen refererer både til datidas romerske elite og den politiske og filosofiske eliten i det gamle Grekenland. Visdommen som Paulus kritiserer; hans egen samtids visdom, inneholder nettopp de verdiene som Nietzsche fremhever: stolthet, hardhet, forakt for svake.

For Nietzsche mangler kristendommen mandighet. Islam derimot ser han som en mandig religion, og muslimene gjør tusen ganger rett i å forakte kristendommen (Nietzsche 2003, 154).

I forsøket på å omvurdere alle verdier prøver Nietzsche å bote på den kristne slavemoralen gjennom å søke tilbake til romernes herretenkning, deres dyrking av vold og ære og styrke (Nietzsche 2003, 148-149). Man kan si det slik at Nietzsche tar avstand fra kristendommen nettopp fordi den er en barmhjertig religion med omsorg for de svake.

Redigers forsvar for islam kan her virke mindre nietzsceansk i og med den vekten han synes å legge på familien (Houellebecq, 2015, s. 239), men denne familieforståelsen er ikke basert på kjærlighet til barn eller omsorg for eldre, men først og fremst på et skille mellom kjønnene. Familieverdiene som Rediger proklamerer er en merkelig miks av islam og Nietzsche basert på en sosialdarwinistisk utvikling.

Det naturlige mennesket er egoistisk, brutalt, stolt, først og fremst opptatt av å spre sine gener og å ta vare på sitt avkom. Nettopp disse verdiene er det både Nietzsche og Rediger vil gjenoppvekke.

Begge tenker imidlertid utvikling annerledes enn Darwin: Darwins evolusjon kan ifølge Nietzsche bare gjøre rede for en uendelig mengde mediokre former for liv. Deres artsutvikling derimot tar til orde for overmenneskets individuelle kamp og streben henimot en forbedret utgave av mennesket.[3]

Islam slik det fremstilles i «Underkastelse» virker nærmest blottet for demokratiske verdier. Klassisk islam er i stor grad basert på nestekjærlighet og omsorg for mennesker som har det vanskelig. Når imidlertid fokuset er likestilling og frie valg, er det mange utfordringer innenfor islam.

Den sosialdarwinistiske utgaven som Rediger presenterer er anti-liberal og anti-demokratisk. Ikke bare bør en stat styres av menn, mennene bør også være sterke og brutale og ikke redd for å dømme, sistnevnte en egenskap Nietzsche tillegger det typiske herremennesket.

Ifølge Rediger godtar islam verden slik den er. Skaperverket er fullkomment (Houellebecq, 2015, s. 230). Til forskjell fra kristendommen er det derfor i islam ikke noe forsøk på å endre verdensorden.

Det er også slik at samfunnet er best tjent med mest mulig ulik fordeling av rikdommene, som vil si et mindretall overdådig rike alfahanner med stor kjøpekraft mens resten er «anstendig fattige» (Houellebecq, 2015, s. 240). Dette betyr at det er naturlig at menn med høy intelligens og sterk sosial oppdrift, kan ha flere koner (Houellebecq, 2015, s. 238).

Den måten François nærmer seg islam, er ikke som troende, men som en som ser økonomiske og erotiske fordeler ved å konvertere. Egentlig er dette et uttrykk for total oppgivelse. Hans tidligere liv som dekadent akademiker med et utall løse seksuelle forbindelser, mest studiner, har nådd et endepunkt.

Hans oppgitthet har ikke noe med underkastelse å gjøre, det som Rediger påstår gjør menneskene lykkelige (Houellebecq, 2015, s. 229), det er pengene, det å få jobben tilbake og muligheten til å ta seg en ung kone, kanskje flere en én.

Siste setningen i romanen bekrefter at det nye livet sannsynligvis blir tilfredsstillende og at han ikke vil ha noe å angre på (Houellebecq, 2015, s.264).

[1] John Gray. Seven types of atheism, Allen Lane, 2018.

[2] Ordet «aion» er blant annet brukt i Første Korinterbrev 1.20 i konteksten «denne verdens visdom».

[3] James H. Birx. “Nietzsche & Evolution.” https://philosophynow.org/issues/29/Nietzsche_and_Evolution

Powered by Labrador CMS