Med netflixens inntreden i stuene og tilgang til alle verdens filmer, er det særlig romantiske komedier som appellerer når man ut på kvelden får hang til å slappe av. De er ikke ubehagelige, de pløyer ikke nødvendigvis så dypt, det er lett å identifisere seg og de appellerer til våre grunnleggende behov for kjærlighet og spenning.

Når klokka slår tolv og den rasjonelle hjernedelen kobles av til fordel for dypereliggende instinkter, velger man som regel voldsfilmer eller romantiske komedier. Følelseslivet roper om hjelp, og søkene etter den rette filmen ligner en ubehjelpelig mann på leit etter sin kone. Man forviller seg inn i en lys løvskog av romantiske følelser – bitre og lengtende- og fulle av uoppfylte begjær.

I de romantiske komediene kombineres vinner- og taperrollen. Selve spenningen er bygd på en innledende avvisning og hvordan hovedpersonen til slutt overvinner vanskene, gjennom at motparten gradvis skjønner at vedkommende har en dypere kjærlighet enn rivalen(e), eller at hans/hennes våpen er renere.

Lovprisning av ekteskapet

De romantiske komediene kretser rundt ekteskapet som den endelige bekreftelsen på ekte eller uekte kjærlighet. Formålet er å finne ut hva som er ekte og hva som er uekte vare.

Ekteskap i de fleste romantiske komediene er selve målet. På det punktet er de romantiske komediene - til forskjell fra avantgarde-kulturen - svært konservativt innrettet. Ekteskapet omfattes sjelden av forakt, men er derimot det absolutte symbolet på virkeliggjort kjærlighet. På det viset skiller de fleste romantiske komediene seg fra nåtidsdramaer der ekteskap ofte er grunntemaet og gehalten betviles.

Unntak av regelen finnes: I den romantiske komedien Fire bryllup og en gravferd består frieriet i å love å ikke ville gifte seg – på bakgrunn av at den stenger for genuin kjærlighet. Drama-sjangeren skiller seg på det punktet radikalt fra de romantiske komediene ettersom i dramaene elsker man å trenge dypere inn i hykleriet og smerten ved det ekteskapelige samværet. De romantiske komediene stopper som regel ved alteret.

Den rene kjærlighet

I disse komediene finner man en moral som går ut på at kjærligheten realiseres best uten å ta hensyn til de ytre omstendighetene, slike som penger, status, utdannelse. Konteksten betyr med andre ord ingenting. Spesielt mange romantiske komedier er ute etter å avsløre mammon, slangen i kjærlighetslivets kontekstfrie paradis. Både regissørene og publikum vil så gjerne avsløre idealene omkring rikdom og suksess, men filmene spoler så alt for lett rundt i de samme idealene som de kritiserer.

Uendelige forsøk på å latterliggjøre de som sitter fast i sin streben etter rikdom forhindrer ikke at den rike stikker av med sin elskede - etter først å ha opplevd ydmykelse og velfortjent sjeletortur.

Denne kritikken er både ektefølt og ideologisk riktig, men så havner man, mot sin vilje, i samme seng som fienden. Det blir som i politikken: de mest moralistiske kritikerne av velstand har sjeldent noe annet enn materialisme å tilby.

Hvis man sammenligner en klassisk romantisk komedie med en av filmene bygd på Jane Austens romaner, ser man at god økonomi hos Austen saktens kan være til hjelp i livet, men er samtidig, utenom en første fascinasjon, et usselt redskap i kjærlighetslivet.

I de fleste romantiske komedier mislykkes man med budskapet fordi man er ute av stand til å trenge inn i kjærlighetens mysterium på troverdig vis.

Dette skyldes ikke bare overfladiskhet, men også sjangerens mangel på poesi. Det er ingen undring, ikke noe mysterium, til tider så snusfornuftig psykologi at mange romantiske komedier ligner mer på et veiledningshefte fra Human-etisk forbund enn en beskrivelse av kjærlighetens irrasjonelle vesen.

På den andre siden er de romantiske komediene mer sannferdige enn mange seriøse drama gjennom at de viser hvor sterk ekteskapsdrømmen egentlig er hos folk. Samtidig er det slik i dag at man drømmer om ekteskap uten riktig å tro på det.

Et annet problem er at de fleste romantiske komedier bygges over nøyaktig samme lest. Det blir for forutsigbart. En film omkring kjærlighetens rikdom eller dens karrige kår kan ikke gi oss en kveik uten en eller annen vanskelig tilgjengelig psykologisk innsikt. Kveiken kan være både sjelelig og åndelig. Kulissene kan være så luksuriøse eller fattigslige man bare vil, for alt dreier seg om å finne mennesket i mennesket.