Fra tid til anna dukker det opp aktører som angriper de kristne kirkene og kristen teologi for å være for passiv i møte med globale klima- og miljøproblem. I beste fall er teologien passiv i en verden som trenger miljø handling, i verste fall er verdensbildet som kristen teologi formidler en av årsakene til at det har gått gale. Den siste representanten for denne typen kritikk i norske media er den danske antropologen Cecilie Rubow. I avisen Vårt Land 30 juli utrykte han at kristen teologi neppe vil evne å ta innover seg utfordringene fra klimakrisen og enda mindre mobilisere mennesker til engasjement mot klimaendringene.

Økologisk-kritikk, eller miljøetisk-kritikk, av kristendommen og av kirkene er ikke av ny dato.

Argumentasjonen og kritikken har røtter tilbake til Lynn Whites essay «The Historical Roots of Our Ecological Crisis», publisert første gang i 1967.

I 1967 hevdet White at roten til mye av miljøproblemene i den moderne verden var hovmod overfor naturen i kristen tradisjon: Det jødisk-kristne natursynet hadde trengt bort det animistiske verdenssynet, som var bygd på redsel og respekt for naturen. Kombinasjonen en antroposentrisk, dualistisk og utilitaristisk naturforståelse har gjort at kristendommen har formidlet et natursyn som har gjort det mulig for de som tilhørte den kristne kuturkrets å overutnytte naturen.

I kjølvannet av White sitt essay skjedde det «noe», og det er dette «noe» mange av dagens kritikere, som Rubow ikke helt har fått med seg.

I kjølvannet av White har teologer og kirkeliege fora fra over hele verden jobbet intens med å forstå og nytolke kristendommen i lys av erfaringene med miljøproblemene og i lys av nyere økologisk kunnskap.

Så pass omfattende har aktiviteten vært at det har etablert seg en egen fagtradisjon: Økoteologi som fokusere på forholdet mellom teologi, miljøetikk og poltikk.

I dette blogginnlegget skal jeg gi en kort presentasjon av hva Økoteologi er og av noen trender innen feltet.

Susan Power Bratton har definert økoteologi slik:

Ecotheology, unlike abstract cosmology or theology of nature, guides Christian interaction with the environment. Ecotheology addresses the value of other creatures and God’s intent for the cosmos. Ecotheology also develops ethical models that consider politics, economics, and the practical issues surrounding human need.

Sagt med andre ord: Økoteologi, handler om hvordan kirker og teologer nytolker og anvender teologien som ressurs for å forstå miljøkrisen, og for å få aktivisert kristne i miljøarbeidet.Økoteologien er teologi med et normativt og pragmatisk mål: Å hjelpe kristne til økologisk bærekraftig tenkning og praksis.

Et annet særtrekk ved økoteologi er at det er en tverrfaglig displin: Den favner om dogmatikk, etikk og praktisk teologi, og den benytter innsikt fra biologi og samfunnsvitenskap

Selv om Lynn White ofte er omtalt som den som har æren for at teologer verden over begynnte å skrive om kristendommen og miljøkrisen, var han lagt ifra den første som stilte spørsmål ved natursynet i kristendommen. Joseph Sittler, professor i systematisk teologi ved Chicago Lutheran Seminar, gjorde det samme i et essay alt i 1954, uten at det fikk særlig oppmerksomhet. Whites essay derimot skapte debatt. Den økoteologiske pioneren H. Paul Santmire mener essayet til Ln White førte til et paradigmeskifte i teologien, og at det derfor kan sammenlignes med Luthers 95 teser i 1517. Uten å ta stilling til Santmires begrepsbruk, mener jeg det er grunnlag for å si at det i tiden som fulgte etter Whites essay ble det fart på miljøteologien, eller det jeg her kaller økoteologi. I årene som fulgte kom en rekke økoteologiske publikasjoner: Santmire selv kom med boken Brother Earth: Nature, God and Ecology in Time of Crisis i 1970. John Cobbs A Theology of Ecology kom i 1972. Mange fremstående teologer kom etter gjennom årene. Blant noen av de mest kjente er Douglas John Hall (1982), Jürgen Moltmann (1985), Sallie McFague (1987) og Leonard Boff (1993).

Flere kirkelige fora engasjerte seg også i miljødebatten: I 1968 kom Den Anglikanske Kirke med sitt første økoteologiske utsagn, det samme gjorde Kirkenes Verdensråd (KV). Pave Paul IV kom med sin første økoteologiske uttalelse i 1972, mens Det lutherske Verdensforbundet (LVF) kom etter i 1977. Den norske kirke kom med sin første miljøuttalelse «Forurensning av natur og folkeliv» i 1969.

I takt med at flere og flere har blitt oppmerksomme på miljø- og klimaproblemene har tallet på økoteologiske publikasjoner økt. Særlig de siste årene har tilfanget blitt stort. Økoteologi har fått fotfeste i kirke og teologi, og innsteget er godtatt både i akademiske miljøer og i de store kirkesamfunnene. Dersom slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet kunne kalles barndomsårene til økoteologien, har barnet vokst slik at økoteologi i dag utgjør et stort fagfelt. Martin Palmer – tidligere leder av WWFs forum for religion og miljø og en av veteranane i internasjonal økoteologi – har oppsummert utviklingen slik:

In different ways, the main churches have sought either to revise or to re-examine their theology, and as a result their practice, in the light of environmental crisis.

Etter hvert som tilfanget og mangfoldet av økoteologiske publikasjoner har økt, har det blitt mulig å identifisere fellestrekk og forskjeller mellom ulike bidrag. I dag er det mulig å identifisere skoleretninger, eller det jeg her kaller trender, i kristen økoteologi.

Trender innen økoteologien

I faglitteraturen finner vi ulike måter å kategorisere økteologi.

Roald Kristiansen delte alt i 1992 økoteologien inn i hovedkategoriene humanistisk økologi, dypøkologi og økofeminisme for å antyde hva som var hovedperspektivet i de ulike modellene. Michael Nortchott (1996) valgte noe lignende gjennom kategoriene Humancentric approches, Theocentric approches og Ecocentric approches. Stephen Bede Scarper (1998) har delvis kategorisert etter hvordan de forholder seg til Lynn Whites essay med kategoriene Apologetic approach, Constructive Approach og Listening Approach. I tilegg har Scarper identifiserer fem hovedstrømmer (five paradigms) som han mener ligger til grunn for økoteologien (Gaiateorien, Prossesteologien, Frigjøringsteologien, ny Kosmologi og Økofeminisme.) Den ghanesiske teologen Ben-Willie Kwaku Golo (2006) konsentrerer seg om fire trender (models); The Creation Stewardship Model, Nature Spiruality or Panentheist Model, The Liberation-Centered/ Eco-Justice Model og The Ecofeminist Theological Model. Avslutningsvis tar jeg også med Celina E. Deane-Drummond (2008) som i boken Eco-Theology kategoriserer økoteologi delvis basert på geografi (Eco-theology from North, Eco-theology from South, Eco-theology from East, Eco-theology from West), og delvis på tematikk (Biblical Eco-Theology, Ecology and Christhology, Ecology and Theodicy, Ecology and Spirit, Eco-feminist Theology, Eco-eschatology). Listen og mangfoldet over kategoriseringer kan, om ønskelig, gjøres lengre.

Vi har med andre ord ingen omforent måte å avgrense eller kategorisere økoteologiske trender og tradisjoner og deres konstuktive ansatser på. Likevel er det fullt mulig å identifisere noen tendenser som går igjen og som man derfor kan kalles trender: For det første en retning med vekt på å formidle et verdensbilde der sammenhengen mellom naturen, mennesket og Gud blir understreket. Her kaller jeg det for en økosentrisk hovedtrend. En annen hovedtrend har stor vekt på at en, gjennom bibelske motiver, særlig forvaltermotivet, skal understreke menneskets miljøetiske ansvar overfor Gud. Dette kaller jeg for en forvalter-orientert trend. En tredje hovedgruppe er øko-rettferdstrenden. Her sikter jeg til økoteologer inspirert av frigjøringsteologi, med stor vekt på sammenhengen mellom miljø-ødeleggelse og fattigdomsbekjempelse. En fjerde hovedtrend er feministisk økoteologi. Dette er teologer som legger stor vekt på sammenhengen mellom androgene maktstrukturer og miljøproblem.