Illustrasjonsfoto: Thomas Brun / NTB scanpix)
Illustrasjonsfoto: Thomas Brun / NTB scanpix)

Lese skjønnlitteratur for å se de andre – eller oss selv?

Published

Når vi leser skjønnlitterære tekster blir vi kjent med mennesker vi aldri ellers ville ha involvert oss med, personer vi helst ville ha unngått eller miljøer vi dypest sett frykter. Disse opplevelsene gir oss muligheten til å ta andres perspektiv, og ifølge filosofen Martha Nussbaum skaper denne «narrative forestillingsevnen en grunnleggende forberedelse til moralsk samhandling».

Nussbaum er opptatt av hvordan lesing av skjønnlitteratur bør være del av et demokratisk prosjekt – et ledd i oppdragelsen vår som aktive samfunnsmennesker. Hun mener at vi via det litterære universet øver oss i medfølelse og medlidenhet med andre og hevder at vi trenger nettopp disse følelsene for å kunne handle moralsk riktig.

Med det vil hun ikke redusere de estetiske sidene ved teksten, men hevder tvert imot at opplevelsen og innlevelsen i et litterær verk skaper grunnlag for et særlig engasjement for menneskers «forventninger og ønsker, deres håp og frykt». Martha Nussbaum viser i den sammenheng til den amerikanske grunnlovsforskeren Alexander Meiklejohn sin uttalelse om at folk trenger kunst «fordi de blir anmodet om å stemme». Altså hevder Nussbaum at vi trenger en narrativ forestillingsevne for å bli i stand til å ta de rette verdivalgene et samfunnsengasjement utfordrer oss til:

«Skjønnlitteratur lar oss betrakte andres liv med mer enn en tilfeldig turists interesse – med engasjement og empatisk forståelse, med sinne over samfunnets manglende vilje til å se».

Går vi til den norske skolen, blir elevene stadig utfordret til å lese bøker. De får høre at skjønnlitteratur er bra – særlig for å utvikle lese -og skrivekompetansen. I tillegg er lærerne, og forskerne, opptatt av at tekster som skaper identifikasjon mellom lesere og romanfigurer, fenger de unge leserne. De mener at barn og ungdom foretrekker bøker som oppleves relevante i forhold til eget liv, og derfor bør litteraturlærere og bibliotekarer sørge for å oppnå denne forbindelsen når de skal veilede leserne i valg av bøker.

Men Nussbaum uttrykker på sin side hvordan den største bekymringen i dagens litteraturundervisning er at «den dominerende tilnærmingen til litteratur er preget av tvil på om det i det hele tatt er mulig å føle sympati med noen som ikke tilhører ens egen gruppe, og om det finnes menneskelige behov og interesser som kan tjene som utgangspunkt for denne sympatien». Hun er altså redd for at et gjeldende litteratursyn, som fremmer identifikasjon som lesenøkkel, kan hindre utviklingen av demokratiske verdensborgere som er i stand til å se «den andre».

I skolen skal ulike kulturer møtes, sekulære og religiøse livstolkinger leve side om side, og samtidig skal verdier fra en kristen og humanistisk tradisjon formidles. Det er en krevende øvelse. En flerstemmig skjønnlitterær tekst tar oss med inn i slike utfordrende møter. At teksten er flerstemmig innebærer at den ikke gir entydige moralske svar, samtidig som den fremmer vesentlige og engasjerende problemstillinger.

Når litterære karakterer lar meninger brytes, og dialogene viser hvordan personene i handlingen avklarer hva de står for og hva som er viktig for dem, blir vi som lesere dratt med inn i denne forhandlingen om verdier. Vi tar stilling til de språklige avklaringene, er vitne til karakterenes handlinger – og blir i neste omgang utfordret til å avklare hva vi selv mener i etiske spørsmål. På den måten foregår det forhandlinger om verdier på to nivå i denne leseprosessen; internt i den skjønnlitterære tekstens handling og i møtet mellom tekst og leser. Og på begge nivå får leseren øve seg i se de andre, de som ikke mener eller tenker det samme som oss.

Ser vi på skjønnlitteraturen som en arena for en slik verdiforhandling, kan vi forstå Nussbaums skepsis til identifikasjonsfokuset i møte med fiktive tekster. Hvis skjønnlitteraturen fungerer som et speil i stedet for et vindu, der leseren ser ulike bekreftelser på seg selv i stedet for en utsikt mot det ukjente, gir den ikke rom for en forhandlende eller demokratisk praksis.

Det er i stor grad lærere og litteraturformidleres ansvar å sørge for en fokusforskyvning i møte med – særlig unge – lesere, der de synliggjør at skjønnlitterære tekster nettopp utfordrer oss til å løfte blikket og sagt med Nussbaum «[…] møte – og for en stakket stund være – mennesker vi stort sett helst vil unngå å treffe».

(Sitatene er hentet fra Martha Nussbaums artikkel «Den narrative forestillingsevne», i samlingen Litteraturen etikk (2016) av Irene Engelstad)