Lykkeforskning og meningen med livet

Publisert

I mars 2019 havnet Norge på tredjeplass på FN sin liste over land med den mest lykkelige befolkning, etter Danmark og Finland. Det er i utgangspunktet en interessant oversikt på den måten at den viser at god økonomi til en viss grad spiller inn på lykke. Samtidig viser en annen undersøkelse omtalt i forskning.no at hvis folk får bedre økonomi samtidig som appetitten på materielle goder øker, så får man ikke noen større glede av den økonomiske velstandsøkningen.

Å finne lykken er noe som vi i disse coronatidene føler har blitt satt på vent. Når man ikke lenger kan reise rundt og la seg bli inspirert som før, så får lykkejakten karrige kår. Samtidig er denne nye fasen en mulighet til å spørre seg om hva lykke er og hva som skal til for å bli lykkelig? Jeg vil hevde at lykke er nesten umulig å måle. Hvis man tar de klassiske kjennetegn på lykke: Ekteskap, barn, venner, jobb, fritidssysler, popularitet, så er dette noe som er henvist til hvert enkelt individs personlige opplevelse. Lykke er derfor ikke et spørsmål om man har disse tingene, men hvordan disse faktorene fungerer i hverdagen.

De ytre kjennetegn på lykke er egentlig helt uvesentlige om ikke de ytre kjennetegnene harmonerer med en indre glede eller en djup opplevelse av mening. Jobben er kanskje det beste eksemplet, hvor lykke lett blir en risikosport hvis man ikke kjenner seg selv og sine preferanser. Høy lønn betyr lite hvis man går rundt og ønsker seg andre steder, teller timer, teller år. Lykke er å kunne være til stede i seg selv og å omgås andre på meningsfylt vis.

Det samme kan sies om hobbyene. Dersom de kun er tiltak og plikt, og ikke noe man gleder seg til, og heller ikke skaper glede i lengden, kan man spørre seg om verdien ved det hele.

Å finne seg en partner er kanskje den viktigste faktoren for lykke. Følelse av enhet og trygghet er ubetalelig. Samtidig, vedkommende kan være så vakker hun/han vil, så vellykket og sjarmerende at det skaper misunnelse i nærmiljøet, men dersom man ikke føler seg hjemme sammen med vedkommende, spiller de ytre faktorene forholdsvis liten betydning.

Når det gjelder vennskap, er det noe som trenger konstant reparering, som Samuel Johnson hevdet. Noen har venner av det slaget der man ikke trenger fiender. Man får liksom hele pakken. Det er veldig viktig for lykken å omgås folk som vil en vel, men hva skjer når venner blir fiender? Og popularitet? Dersom jakten på popularitet gjør at man blir hverandres rivaler? Da tar det sjelden lang tid før populariteten også blir en forbannelse.

«Jo, lykke kan måles»

Forskerne Ragnhild Bang Nes, Joar Vittersø og Espen Røysamb skrev i Bergens Tidende et balansert innlegg der de hevdet at å måle lykke, jo det er mulig å måle, og akkurat som jeg, forholder de seg temmelig omtrentlig til fenomenet. Vi er alle skjønt enige om at lykken er et tema for fornuftige refleksjoner, ikke matematikk.

Ettersom innlegget var en kritikk av min posisjon, savner jeg imidlertid et noe mer håndfast og presist alternativ til det å måle lykke. At smil på Facebook og progressiv beskatning (som de skrev), øker lykken, kan godt være – for noen. Skulle jeg vurdert de to eksemplene, ville jeg sagt at progressiv beskatning trolig er en lykkefaktor for lavtlønte. Men hva med misunnelsen som alle de vellykkede smilene vekker? Facebook-eksemplet er ubrukelig ettersom det å smile og det å være alvorlig er veldig kulturelt betinget, ut fra hvilket land og type sivilisasjon man kommer fra.

Jeg lurer imidlertid på hvor de tre forskerne har fått det fra at i antikken var lykke et objektivt fenomen? Normativt, ja, det sier jo seg selv. De unngår å nevne at for Aristoteles så var slikt som lykke og vennskap noe for de få, og kun å finne blant de gode og dyktige.

Vi er nå midt i pandemien og jakten på lykke, en følelse av genuin lykke oppleves mer prekært enn på aldri så lenge. Ut fra denne ulykkelige tilstanden vi befinner oss i, kan det saktens virke som om man for eksempel skulle kunne bli lykkeligere av å kjøpe seg en båt. Det virker jo nærmest som om politikerne ansporer oss til å dyrke sjølivet.

Jeg spør så: Hvor mange vil ikke bli mindre lykkelig på grunn av alt stresset med økonomi (båt er dyrt), vedlikehold, båtførerkurs og alle de tekniske innretningene som man blir tullete av fordi man ikke skjønner seg på dem? Noen blir sikkert litt «lykkeligere» - spesielt hvis naboen ser dem vinkende (lykkelig) idet de legger fra land. (Men du risikerer å gjøre naboen litt mindre lykkelig.) Hvor mange hadde ikke vært mye lykkeligere ved å være hjemme og grille og stelle i hagen - slik som før om somrene?

Konklusjon

Hvis man setter sammen de ulike lykkefaktorene, vil man neppe kunne finne noen meny for lykke. Man kommer vel heller fram til at lykke er nesten umulig å måle. Lykken er så individuell, så knyttet til ens indre erfaring at de klassiske kriteriene for lykke mister sin reelle verdi.

Poenget mitt er at lykkefaktorene er individuelle og relative. Instrumentelle målinger av lykke er basert på målinger av ting som vanskelig kan måles og hvis de måles, fører det til overfladiske konklusjoner. I stedet for å jakte på lykken, er det mye viktigere å jakte på mening. Det kan man risikere å bli lykkeligere av - uten å måtte søke lykken.

I de fleste områdene av livet kan man sette sammen et sett av ytre idealer, men når man kommer til lykke, mister de ytre kriteriene sin valør, og man sitter igjen med hver enkelts subjektive opplevelser. I det umålelige ligger imidlertid en frihet til å gå sine egne veier. Det noe de klokeste til alle tider har skjønt.