Det åpne alterskapet
Det åpne alterskapet

Mariakirkens alterskap – hva forteller det?

Publisert

Vinterens store høytid nærmer seg og igjen fylles landets kirker. Mange vil få med seg en julekonsert eller en julegudstjeneste, ellers blir det ikke «skikkelig jul». I kirken møter en julebudskapet i så vel ord som toner. Julens religiøse innhold blir også formidlet gjennom kirkekunsten. Siden slutten av middelalderen har imidlertid påskens motiver dominert utsmykningen, særlig i tilknytning til alteret. Mariakirken i Bergen er i så måte et unntak, den har et stort praktfullt alterskap med julemotiver. Alterskapet stråler mot enhver som kommer inn i den gamle kirken. Skapet var en gave fra hanseatene en gang på slutten av 1400-tallet, de tyske kjøpmennene brukte Mariakirken som sin kirke i over 300 år. Hva formidlet alterskapet til dem som den gang kom til kirken? Og hva formidler det til oss som kommer dit i 2019?

Det åpne alterskapet

I Mariakirken blir en møtt av alterskapets gylne lys, figurene skinner mot gullbakgrunn. Det er den himmelske virkelighet vi presenteres for. I skapets midtfelt står den største av alle figurene, Maria, med det nakne Jesusbarnet på armen. Maria er fremstilt med strålekrans i omgitt av en blå stjernehimmel. Hun står på en liggende halvmåne. To svevende engler holder en krone over hodet hennes, ved føttene kneler to musiserende engler i tilbedelse. Maria er kledd i lang blå kjole, hun har gyllen kappe med purpurfarget fôr. Over Marias hode vises en baldakin. Hun er omgitt av fire helgener, og i alterskapets fløyer befinner de tolv apostlene seg.

Hva forteller denne fremstillingen om Maria? Barnet på armen viser til Marias rolle som Jesu mor. Og fordi hun er Jesu mor, ble Maria allerede i oldtiden oppfattet som et symbol på Kirken. Det het gjerne: Alt en kan si om Maria, kan en si om Kirken, - de gjorde frelsen mulig.

Marias krone og hennes gylne klær forteller videre at hun er herskerinne, en dronning. Etter at kirkemøtet i Efesos i 431 hadde vedtatt at Maria var Teotokos, ”Gudføderske”, fikk Maria en ny rang, hun ble himmeldronning og gjerne fremstilt med hoffdrakt, etter hvert også med krone. Kronen kan dessuten vise til Maria som Kristi brud, en fremstilling med tekstgrunnlag i bl.a. Salomos Høysang og Salmene:

Kongsdøtre er blant dine utvalgte, ved din side står dronningen i Ofir-gull (Sal 45, 10).

Flere av middelalderens teologer så bruden i Høysangen som bilde på Maria (Kirken), brudgommen var Kristus.

Når Maria i alterskapet står på en liggende måne i stråleglans, er det med henvisning til Johannes Åpenbaring 12, 1 der de siste tider skildres:

Et stort tegn viste seg på himmelen: En kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet.

Kvinneskikkelsen i Åpenbaringen er blitt tolket som Maria, Kirken. Når Maria trår månen under sine føtter, slik alterskapet viser, kan det forstås som at Maria overvinner de onde makter som vi leser om i fortsettelsen av Åpenbaringen 12. Maria i strålekrans viser dermed Kirkens triumf en gang i fremtiden. Triumfen har sin bakgrunn i at Kristus ble inkarnert og født av Maria, hun var redskapet som muliggjorde frelsen.

Maria fremstilt som kvinnen i Åpenbaringen er et mye brukt motiv for kirkens lære om Maria Immaculata, Marias ubesmittede unnfangelse. Fra tidlig kristen tid hadde Kirken ment at siden Maria hadde født Jesus, som var uten synd, kunne hun umulig være et vanlig syndig menneske. En kom etter hvert fram til at også Maria var blitt til ved et Guds under, uten begjær og uten arvesynd. I 1476, kort tid før alterskapet i Mariakirken ble laget, ble læren om Maria Immaculata offisielt godkjent under pave Sixtus IV (1471-84), men den ble ikke dogme før flere hundre år senere.

Motivet av Maria som har månen under sine føtter, henviser også til kirkens lære om at «Guds syndfrie mor» ble tatt opp til himmelen like etter sin død med legeme og sjel. Læren ble dogme først på 1900-tallet.

I senmiddelalderen ble det stadig mer vanlig å fremstille Maria i den himmelske sfære, gjerne med attributtene til kvinnen i Åpenbaringen. Da flyter flere Maria-typer sammen, slik vi ser i det åpne alterskapet. Maria presenteres her med ulike roller, hun vises som Jesu mor, Gudfødersken, himmeldronningen, den triumferende Kirke, Kristi brud, den som er uten arvesynd gjennom en ubesmittet unnfangelse og den som blir tatt opp til himmelen gjennom en himmelfart.

De fire helgenene rundt Maria og apostlene i skapets fløydører lar seg identifisere gjennom navn og attributter. Baldakiner over figurenes hoder aksentuerer det himmelske, en baldakin er et symbol for det himmelske Jerusalem. Det åpne alterskapet viser Maria som sammen med helgenene feirer Kirkens triumf.

Lukket alterskapet
Lukket alterskapet

Lukket alterskapet

Slik vi har sett alterskapet, som åpent skap, fremstod det i middelalderen bare på de store festdagene i kirken. Til hverdags, og i advents- og fastetiden, var skapets fløydører lukket og menigheten så da fire malte bilder. Fravær av gullbakgrunn i de fire bildene forteller at det er den jordiske virkelighet som presenteres.

Øverst på venstre fløydør fremstilles Jesu fødsel. Maria befinner seg midt i bildet. Hun kneler og tilber Jesusbarnet som ligger nakent foran henne omgitt av en stråleglans. Nå hadde Jesu fødsel vært et viktig motiv i kunsten alt fra tidlig kristen tid. På ulike måter prøver fødselsbildene å få fram det ekstraordinære ved Jesus, slik som læren om at han er både Gud og menneske. Den fremstillingen av fødselen som vises her, tar utgangspunkt i den hellige Birgittas visjon. Legenden forteller at da den hellige Birgitta av Vadstena var på pilegrimsreise til Det hellige land i 1372, hadde hun en visjon (Her gjengitt fra Danbolt, G. & Laugerud, H. (1998). Jesu fødsel. Bildet og beretningen. Oslo: Andresen & Butenschøn.) i Fødselskirken i Betlehem: Birgitta så Maria som fødte mens hun lå på kne og ba. Hun var så fylt av meditasjon og henrykkelse at hun ikke merket barnet som rørte seg i hennes skjød, hun fødte uten smerte. Maria måtte derfor være ulik andre kvinner.

Grunnen til at Birgittas visjon raskt ble kjent og anerkjent, kan sannsynligvis forklares med at den ble forstått som en stadfesting av kirkens lære om Maria. Hun som var født uten arvesynd måtte være unntatt fra den forbannelse som har hvilt over kvinnen siden utdrivelsen fra Paradiset:

”… med smerte skal du føde” (1 Mos 3,16).

Men hvordan var en fødsel uten smerte mulig? Birgittas visjon forteller hvordan det kunne skje. Visjon ble oppfattet som en bekreftelse på kirkens lære om Maria Immaculata. Dette fødselsbildet vektlegger dermed ikke bare Jesu unike posisjon, men også Marias.

Under bildet av fødselen finner vi de hellige tre kongers tilbedelse. Kongenes tilbedelse er et av de eldste kristne motiver. At Jesus viser seg for kongene, eller vismennene fra Østen som Bibelen kaller dem, ble tidlig i kirken forstått som Kristi første åpenbaring. Kongene regnes vanligvis som representanter for hedningene, de symboliserer at hele verden anerkjenner og tilber Kristus.

Nederst til høyre ser en at Jesus bli båret frem i tempelet, en fortelling fra siste del av Lukas 2. Midt i bildet står det nakne Jesusbarnet på et bord. Maria står til høyre for bordet, bak henne finner vi Josef, en gråskjegget eldre mann. Til venstre for bordet står gamle Simeon, han som befant seg i templet sammen med profetinnen Anna Fanuelsdatter, de ventet på å få se Messias. Da gamle Simeon så Jesusbarnet, fortelles det at han brøt ut i lovsang:

For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære. (Luk 2, 30-32)

Jesus omtales her som et lys som åpenbarer seg. Slik Jesusbarnet hadde åpenbart seg for hedningene, kongene, åpenbarer han seg i denne scenen for de fromme jødene som levde i Templet, gamle Simeon og Anna. Bildet vektlegger at Jesu fødsel er oppfyllelse av gammeltestamentlige løfter.

Øverst til høyre ser vi et bilde av en knelende pave foran et alter, omgitt av prester og kardinaler. På alteret står en lidende Kristus i forminsket utgave, fra hans sår strømmer blodet opp i kalken. Motivet er kjent som Gregorius-messen. Det har sin bakgrunn i legenden om pave Gregor den store (590-604) som under en messe skal ha opplevd at nattverdsbrødet ble forvandlet til Kristi blodige legeme. Bruken av motivet understreker Kirkens lære om at brødet og vinen under nattverden blir forvandlet til den menneskelige Kristus.

Sammenstillingen av tre motiver knyttet til Jesu fødsel og Gregorius-motivet kan ved første øyenkast virke noe spesiell og gi inntrykk av å være tilfeldig. Men den er vel heller å forstå som nøkkel til tolkning av nattverden som foregår nettopp på alteret der bildene befinner seg. Sammenstillingen signaliserer at det er den Jesus som kom til jord julenatt, han som ble tilbedt av konger og vist frem i templet, som blir mottatt og tilbedt under nattverden. - Her er det mange paralleller, det er lag på lag- og det ene perspektivet utelukker ikke de andre.

Hva formidler alterskapet?

Vi ser at alterskapet i Mariakirken er preget av den teologi som var gjeldende da skapet ble laget. Den katolske kirkes lære om Maria, ikke minst læren om Maria Immaculata, er tydelig tilstede både på det lukka og det åpne alterskapet. I hvor stor grad de hanseatiske kjøpmennene var fortrolige med de ulike teologiske læresetningene, er usikkert. Detaljene i alterskapets utsmykning henvendte seg nok særlig til presteskapet, for legfolk hadde ikke adgang til koret. De måtte nøye seg med å kikke inn på alterskapet gjennom en koråpning som på den tiden var heller trang.

Etter reformasjonen fikk Mariakirkens alterskapet stå på sin opprinnelige plass, de katolske motivene til tross. Skapets fløydører ble etter en tid festet og skapet fungerte i mange år som altertavle. Da så ikke menigheten lenger verken fremstillingen av Jesu fødsel i tråd med Birgittas visjon eller Gregorius-messen, men Maria med Jesusbarnet på armen.

Bilder er mangetydige. De aspekter ved bildene som en ikke kjenner, blir heller ikke aksentuert for betrakteren. Slik er det også når en kommer inn i Mariakirken. Det gylne alterskapet med Maria og barnet kan forstås som en tidløs fremstilling av inkarnasjonen:

I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud (…) Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Fader, full av nåde og sannhet. (Joh 1,1-2; 14)

Kilder:

Danbolt, G. og Laugerud, H. (1998). Jesu fødsel. Bildet og beretningen. Oslo: Andresen & Butenschøn

Jervell, J. (red.), Danbolt, G., Skjelbred, A. H. (1996). Jomfru Maria. Fra jødepike til himmeldronning. Oslo: Gyldendal Norske Forlag

Lidén, H. E. (2000). Mariakirken i Bergen. Bergen: Mangschou.

Schiller, G. (1976). Ikonographie der christlischen Kunst, bd. 4,1, Die Kirsche. Gütersloh: Gütersloher Verlagshaus Gerd Mohn

Schiller, G. (1980). Ikonographie der christlischen Kunst, bd. 4,2 Maria. Gütersloh: Gütersloher Verlagshaus Gerd Mohn

[1] Her gjengitt fra Danbolt, G. & Laugerud, H. (1998). Jesu fødsel. Bildet og beretningen. Oslo: Andresen & Butenschøn.