Mindfulness og yoga er blitt en viktig del av hverdagen for et stort antall mennesker fra alle deler av den vestlige befolkningen. Selv om den historisk sett har røtter i buddhismen, er metoden like aktuell innenfor nyreligiøs kursvirksomhet, Yoga-gudstjenester i Den norske kirke eller som vitenskapelig basert terapi anbefalt av psykologer. Er det egentlig noe forskjell mellom disse ulike tilnærmingene?

Nylig la NRK ut en sak om at 15 norske fengsler tilbyr «gangster yoga» til innsatte - med stor positiv virkning. «For meg handler det om å finne roen i meg selv. De verdiene som virkelig betyr noe for mennesker, sånn jeg ser på det», forteller en av de innsatte til NRK journalisten.

I nyhetssaken sier også direktøren i Kriminalomsorgsdirektoratet, Heidi Bottolfs, at hun er imponert over resultatene de kan vise til.

I dette blogginnlegget vil jeg reflektere litt rundt noe av historien bak hvorfor en i utgangspunktet religiøs praksis innenfor de østlige tradisjonene har utviklet seg så naturlig innenfor den vestlige kontekst – både innenfor nyreligiøsitet, Den norske kirke og blant psykologer og terapeuter. Men først vil jeg forsøke å forklare kort hva mindfulness og yoga er innenfor buddhismen og deretter innenfor psykologien.

Mindfulness og yoga innenfor buddhismen

Buddha betyr den som er våknet opp – eller den opplyste. Fortellingen om Siddharta Gautama handler om den unge prinsen, som forlot sin privilegerte plass i samfunnet for å finne en vei ut av den menneskelige lidelsen han så rundt seg.

Forenklet handler det om en erkjennelse av at ingen mennesker kan unngå lidelse – alderdom, sykdom og død er del av livet – men også grådighet og begjær som til syvende og sist fører til sorg og smerte – ifølge Buddha. Siddharta Gautama var ikke hovedsakelig opptatt av å forstå verdens eller universets tilblivelse, slik en del andre religioner var – men å forstå hvordan mennesker kan oppnå den indre innsikt de trenger for å finne indre ro til tross for lidelsens uunngåelige innflytelse på livet.

Veien den opplyste Buddha fant kalles Den åttedelte vei – der den ene fremmer rett oppmerksomhet – mindfulness – eller sattipatthana. Den buddhistiske oppmerksomhetstreningen kan forenklet forståes som en øvelse i å registrere sinnets og kroppens prosesser uten å rives med av dem.

Sanseinntrykk, følelser og tanker observeres uten bedømmelse og uten å klamre seg til dem. Målet er å få større forståelse for mønstrene i sitt eget sinn, for å kunne frigjøre seg fra å klamre seg til egne følelser og tanker.

Yoga er en viktig tilnærming til mindfulness innenfor buddhismen. Ifølge tradisjonen lærte Buddha denne metoden av datidens guruer, selv om han vendte seg bort fra deres asketiske livsstil. Yoga er en praksis buddhismen og hinduismen har til felles.

Buddhismen er en to og et halvt tusens år gammel religiøs tradisjon. Buddha fortellingene er fylt med legender om Buddhas overnaturlige natur, og buddhismen består av et stort indre mangfold fra de mest eksoteriske til de nærmest sekulær-filosofiske. Mindfulness – eller sattipatthana – er en sentral del av buddhismens forståelse av tilværelsen og veien til et godt liv – men den utgjør likevel kun en del av en kompleks og omfattende religiøs tradisjon.

Mindfulness og yoga innenfor psykologien

Den psykologiske interessen for mindfulness og yoga innenfor de østlige tradisjonene knytter seg gjerne til den amerikanske psykologen Jon Kabat-Zinn, som allerede i 1979 startet arbeidet med å tilrettelegge for en vitenskapelig forståelse av den buddhistiske sattipatthana – eller oppmerksomhetstreningen.

I første omgang gjennom MBSR - Mindfulness Based Stress Reduction. Kabat-Zinn var og er opptatt av at mindfulness eller oppmerksomhetstrening både skal være løsrevet fra sitt religiøse opphav, samtidig som den anerkjenner det samme opphavet.

En annen sentral psykolog er Marsha Linehan, som utviklet den anerkjente Dialektisk adferdsterapi (DBT), som er en empirisk validert behandlingsmetode der mindfulness er en integrert del sammen med psykologisk læringsteori.

En norsk psykolog, som påpeker betydningen av Kabat-Zinn og Linehan sin vitenskapleige tilnærming er Sondre Risøy Liverød, som forklarer betydningen av mindfulness gjennom det motsatte begrepet – mindlessness.

Liverød beskriver det å være mindless, som å la ulike følelser og tankereker gå på autopilot uten at en er bevisst på hvorfor en reagerer slik en gjør og uten å forstå hvordan tidligere erfaringer og tolkninger av dem kan påvirke oss uten at vi er klar over det. Mindfulness er dermed det motsatte av dette.

En person som er mindfull har større kontroll over livet og er oppmerksom på hvordan tanker og følelser dukker uventet opp med bakgrunn i gamle erfaringer og handlingsmønstre. I denne sammenheng blir mindfullnes og yoga en teknikk der man eksempelvis ved å fokusere på pusten kommer dypere inn på seg selv, og inntar rollen som observatør av alle tanker og følelser som kommer og går. Mindfulness skal hjelpe den enkelte å finne en indre ro, bakenfor de tanker og følelser som dukker opp i bevisstheten.

I løpet av de siste tiårene er det blitt foretatt omfattende forskning på effekten av mindfulness innenfor det psykologiske feltet, som viser at mindfulness kan hjelpe på områder tilknyttet personlig utvikling, stressmestring og ulike psykiske lidelser.

Et historisk ankepunkt for den mangfoldige interessen for mindfulness og yoga

I dette innlegget startet jeg med å nevne mange av de ulike arenaene vi møter mindfulness og yoga – fra den buddhistiske tradisjon, til nyreligiøse sentre, Yoga gudstjenester i Den norske kirke og like inn i den terapeutiske og psykologisk vitenskapsbaserte behandlingen.

Som akademiker er jeg opptatt av å forstå årsakene til komplekse tema og uttrykk i samtidskulturen. En rekke religionshistorikere trekker frem en internasjonal konferanse i 1893 som sentralt for utviklingen av religionsdialogen, nyreligiøsiteten og fremveksten av nye religioner med indisk bakgrunn i vesten.

Konferansen fant sted i Chicago og ble kalt Religionenes Verdensparlament (The World Parlament of Religions) – og blir innenfor forskningen sett på som et symptom på en ny og mer pluralistisk kultursituasjon som kjennetegner det moderne samfunnet.

Jeg skal forsøke å gi en grov og forenklet skisse over hvordan denne utviklingen tydeliggjør hvorfor mindfulness og yoga kan opptre så naturlig innenfor mange helt ulike arenaer.

Det første har jeg delvis tatt for meg ovenfor – og handler om forholdet mellom den buddhistiske tradisjon og den vitenskapelige psykologien. Foruten det nevnte arbeidet til Kabat-Zinn og Linehan – hadde det gått en lengre prosess med utgangspunkt i konferansen i Chicago i 1893.

Konferansen inviterte deltakere fra de store verdensreligionene. Selv om det var de protestantiske kristne som dominerte, var også sentrale hinduistiske, buddhistiske og nyreligiøse ledere også invitert. Det var spesielt møte med de østlige religionene som skapte en ny vestlig interesse. Dette førte til en omfattende misjonsvirksomhet fra de østlige religionene til vestlige land.

Det store gjennombruddet tok likevel nesten et århundre – der hippie bevegelsen på 70-tallet er mest kjent. Men den mer stillegående utviklingen bar preg av en økende interesse for de østlige religionenes fokus på det indre liv. Blant psykologer i dag er det blitt vanlig å anse Buddha som den første psykolog – uavhengig av den religiøse konteksten.

Det andre gjelder hvordan mindfulness og yoga utgjør en del av kurstilbudet innenfor ny religiøse sentre. Allerede før konferansen i Chicago 1893 var den teosofiske forståelsen begynt å utvikle seg med interesse for de asiatiske religionene hinduisme og buddhisme.

Sentrale ledere innenfor det teosofiske samfunnet deltok også på konferansen. Utviklingen av det nyreligiøse feltet innenfor den vestlige verden kan ses i forhold til interessen for de østlige religionene.

Det tredje handler om hvorfor mindfulness og yoga er blitt en del av Den norske kirkes praksis gjennom blant annet Yoga-Gudstjenester. Her ser vi en lengre historie av den voksende religionsdialogen, der konferansen i Chicago utgjorde en viktig milepæl.

Den interreligiøse dialogen, som har vokst frem i moderne tid har også skapt rom for å utforske og utdype praksiser innenfor det religiøse feltet. Både yoga og mindfulness kan i denne sammenheng ses i forhold til kontemplativ praksis innenfor ulike kristne retninger og kanskje spesielt klostervirksomheten.

På denne måten ser vi dagens yoga gudstjeneste som en arv med røtter i fremveksten av den interreligiøse dialogen, der Den norske kirke er sentral.

Den populærkulturelle sammenblandingen

De siste tiårene har internett skapt en verdensomspennende kommunikasjon, som gjør at tilbudet om mindfulness og yoga ikke alltid fremstår som like rotfestet. De tre røttene inn mot konferansen i Chicago i 1893 er derfor ikke like tydelige eller like adskilte.

De nyreligiøse sentrene som tilbyr kurs i mindfulness og yoga – støtter seg til den evidensbaserte psykologien. Innenfor den etablerte religionsdialogen er det heller ikke noe tydelig skille mellom de etablerte religionstradisjonene og de mer moderne nyreligiøse sentrene – som gjør det mer vanskelig å skille mellom Yoga-gudstjenester innenfor Den norske kirke og yoga kurs ved nyreligiøse sentre.

Grensene mellom det religiøse, sekulære og det vitenskapelige er ikke alltid like tydelig. Spørsmålet er om det egentlig er så viktig – så lenge mindfulness og yoga har en positiv effekt på mange menneskers psyke?

Fra et religionsvitenskapelig perspektiv betraktes religioner som menneskeskapte tradisjoner. Dermed kan det like gjerne oppfattes som en helt naturlig ting at mennesker fra gammel tid har klart utviklet noen praksiser som kan hjelpe mennesker å bearbeide komplekse og vanskelige følelser og tanker også i dagens moderne samfunn.

Kanskje bør vi derfor heller få mer religionspsykologisk forskning som utforsker ulik religiøs praksis for å se om de kan ha komponenter som kan være nyttige også utenfor det religiøse liv?

Kilder

• Cornille, C. (2013. The Willey-Blackwell Companion to Inter-Religious Dialogue. New York: John Willey & Sons, Incorporated.
• Danbolt, L.J., Engedal, L.G., Stifoss-Hansen, H., Hestad, K. og Lien, L. (2017). Religionspsykologi. Gyldendal Akademisk.
• Gilhus, I. S. (2005). Kulturens refortrylling : nyreligiøsitet i moderne samfunn Universitetsforlaget.
• Jacobsen, K.A., og Thelle, N. (1999). Hinduismen og buddhismen. Kristiansand. Høyskoleforlaget.
• Liverød (2012), Mindfulness. Nedlastet 26.09.22: https://www.webpsykologen.no/video/mindfulness/
• Madsen, O.J., (2014). «Det er innover vi må gå». En kulturpsykologisk studie av selvhjelp. Universitestforlaget
• Tornås, K.A. (2022). «Ørjan soner dommen på yogahotell» i NRK nyheter, 24. september 2022. Nedlastet 17.10.22: https://www.nrk.no/norge/innsatte-far-tilbud-om-a-sone-siste-del-av-straffen-utenfor-fengsel.-orjan-soner-pa-yogahotell-1.16091989